Birk ble kastet ut. Igjen. For tredje gang i sitt korte liv. Skjebnen var ikke på hans side.
Bare ett år hadde gått, og allerede fra tre familier ble han fjernet. Først ble han håndtert fra hånd til hånd, så ble han bare satt ned foran døren, trukket litt vekk fra huset, sluppet i en søppelbøtte og etterlatt for å finne veien hjem. Men han søkte ikke.
Han forsto alt med et øyeblikk, rett i mannens uttrykk. Karias ansikt ble som grått av sorg da Birk rev i den nye, lærbelagte sofaen. Den var kostbar. Hun tok en beslutning. Og mannen? Hva med mannen? Han nikket alltid til alt.
Han tok en ett år gammel kattunge under armen og gikk mot søppeldunken i nabohuset. Birk ville ikke løpe etter ham. Nei, han sto stille, så dommen i øynene hans og forsto.
Alt var forgjeves. Han kunne ha tatt farvel på en menneskelig måte klappet, ba om tilgivelse. Men det ble ikke som vanlig. Det var som om en bøtte full av søppel ble tømt over ham.
Birk sukket og lette etter noe spiselig i søppelet, tygget på en gammel kyllingbit. Han krabbet frem, satte seg ved en stor grønn tønne og så på solen. Han blunket, men vendte blikket ikke bort. Fra den store lyse sirkelen strømmet varme, og det gled ham.
Dette var de siste solstrålene sommerens, høstens, vinterens. En liten oppvarming, en isskive som smeltet. Men i Birks sjel ble det kaldt.
Kvelden og natten ble iskalde etter solnedgang. Vinden og frosten tok tak i alt. Den røde katten frøs. Han visste ikke hvor han skulle gå eller gjemme seg, så han fant en haug med falmede, røde blader, krøp inn i den og samlet seg til en liten kule. Først frøs han og dirret, men så
Da den fuktige, isete vinden fikk den røde pelsen hans til å stivne, følte han plutselig en indre varme, og rystelsen stilnet. En stemme i dypet hvisket milde ord som vugget ham, ba ham lukke øynene og glemme all smerte.
«Rull deg sammen, sov. Sov, sov, sov», sa stemmen, og han kjente varmen spre seg gjennom den stive ryggen.
Det var så enkelt. Bare gi etter, og alt ville passere. Fred og evighet ville komme, og vondskap ville forsvinne.
Birk sukket en siste gang og aksepterte. Hvorfor kjempe? Hvorfor? I morgen ventet den samme kulden og sulten, den samme lengselen etter å lukke øynene for alltid.
Gatelysene blinket først langt borte. Birk kastet et siste blikk mot dem. Han hadde ofte sett lyset fra vinduet sitt. Den røde katten sugde inn lyset en siste gang, og øynene hans blinket i mørket som slukte.
Dette lille lyset fanget oppmerksomheten til en liten, rødklædd jente. Hun kom hjem med faren sin. Hun rykket ham i ermet.
«Der sa hun Der er det noen i bladene.»
«Det er ingen der», mumlet faren, innryst av kulden. «La oss gå hjem, jeg fryser.»
Han prøvde å trekke henne bort fra den store, mørke bunken med blader. Den røde jenta trakk på skulderen.
«Jeg så lyset. Jeg så lyset.»
«Et lys i en bunke med gamle blader?», undret faren. «Det kan ikke være.»
Men jenta var allerede ved bunken, og da hun rev av det øverste laget, traff hun den den røde katten.
«Far!», ropte hun.
«Jeg så det. Det er ham.»
«Hvem er han?», spurte faren, kom nærmere.
«Der er han», sa jenta og prøvde å løfte den frosne kroppen.
«La den bli», sa faren.
«Han er allerede død. Vi vil ikke bære en død katt hjem.»
«Han er ikke død», svarte den røde jenta. «Jeg vet det. Jeg så lyset i øynene hans.»
«Et lys i en katts øyne?», trakk faren på skuldrene.
Han gikk nærmere, løftet kroppen og prøvde å finne et hjerteslag.
Birks kropp lengtet etter søvn. Søvn fylte hans øyelokker, varmen fylte ham, og en indre stemme hvisket:
«Sov, sov, sov Ikke åpne øynene.»
Den stemmen, en tynn barnestemme, gjentok stadig:
«Lyset i hans øyne.»
«Hva vil de ha av meg? Hvorfor plager de meg igjen? Hvorfor lar de meg ikke sove i fred?»
Han åpnet nettest øynene for å se dem. Noen sto i veien.
«Der!», ropte barnestemmen. «Der! Jeg sa det. Så du? Igjen. Lyset!»
«Hvilket lys?»
Han undret seg, men tok av seg jakken, viklet den rundt den røde kroppen og gikk mot huset.
Datteren løp ved siden av ham, hastet etter.
«Pappa, vær så snill, gå fortere. Han fryser.»
De forsvant inn i trappen, og så lyste vinduene i femte etasje opp.
Birk fikk varm vann og varm melk. Jenta ba ham:
«Ikke dø. Ikke dø, vær så snill.»
Isen på pelsen hans smeltet. Den smeltet i hjertet hans.
Den store, røde katten så forundret på far og datter som tok seg av ham. Han var våkne nå, og virkelig varm.
Varmen fylte hele hans vesen. Nei, varmen kom ikke fra radiatorene, men fra et lite barnlig hjerte.
Utenfor stod han, den som av og til kommer til unnsetning. Han sto og så på vinduene i femte etasje som glødet. Han sto og talte.
«Alt jeg kan. Alt jeg kan.»
Han stod et øyeblikk, tenkte, og fortsatte:
«Lys ikke alle ser det. Ikke alle som ser, kan beholde det.»
Birk, mens han så på den røde jenta, tenkte ikke på menneskets storhet. Det tenker mennesker på. Han tenkte på sitt eget.
Han så lyset. Lyset i hennes øyne.
(Dette er en drøm, et flytende øyeblikk i nattens tåke.)Han strakte seg sakte mot vinduet, og den svake gløden kastet et gyllent skjær over den lille stue
Den lille jenta holdt Birk i armene som om han var en levende flamme; han pusta sakte, hjertet hans klappet i takt med hennes lille hånd. Når faren så på dem, så han mer enn en kald natt han så håpet som hadde blitt gjenfødt i en enkelt, rødfarget pels.
Utenfor hadde snøen begynt å smelte, og små dråper reflekterte lyset fra vinduet som en kaskade av stjerner. En myk bris suste gjennom gatene, og den bar med seg duften av nystekte korn og nybakte brød. Det var som om hele verden, som så lenge hadde vært i rolig dvale, våknet opp for å høre den lille stemme som sang en stille melodi.
«Sov, men ikke for alltid,» hvisket jenta, og Birk åpnet øynene til et blikk som glødet som en liten komet. I de øynene var ikke bare fluktens frykt, men også en dyp takk for at noen hadde sett lyset i ham.
Farens øyne fyltes med tårer, men ikke av sorg. De var tårer av lettelse, av å forstå at selv i den mørkeste natten kan en gnist av medfølelse bringe frem en ny dag. Han løftet Birk opp, og sammen gikk de tilbake gjennom den nå stille gaten, der hvert trinn ekkoet som en forsikring om at ingen skal forbli alene.
Da de trådte inn gjennom døren, lyste hele rommet opp av et varmt skjær som kom fra både peisen og den indre gløden i Birk. Den røde jenta smilte, og i hennes latter lå en melodi som skulle bli en gammel legende i nabolaget: historien om den katten som ble reddet av et barns hjerteslys.
Og så, i den stille morgenen etter den stormfulle natten, lå Birk ved vinduskarmen med halen vredt rundt seg, og så ut på den gryende soloppgangen. Han forsto nå at hans reise, selv om den hadde vært fylt med smerte, hadde ledet ham til et sted hvor lyset aldri ville bli slukket et sted hvor han kunne hvile, men også våkne igjen når verden trengte ham.
Et siste glimt av røde øyne skimtet fra himmelen; stjerner som blinket i takknemlighet for den lille, modige sjelen som hadde valgt å stå opp igjen. Og i den dagenes stille sus, hvisket vinden:
«Lys har aldri vært forgjengt, det bare venter på å bli sett igjen.»
