Evige rivaler
Eirik hadde akkurat lagt seg for å ta en liten lur, da en voldsom bjeffing strømmet inn gjennom det åpne vinduet. Det var ikke likt til hans hund å lage så mye bråk Bamse pleier jo ellers å være stille som en vinterdag i Gudbrandsdalen, men denne dagen var han helt gal. En bjeffing så voldsom og intens at det nesten virket som om hele huset ble til en stor tromme.
Eirik hadde allerede løpt ut av huset flere ganger for å se etter hva det var som irriterte hunden hans, men ikke sett noe mistenkelig. Kanskje det bare var nabohunder som strøk forbi? Bamse likte ikke fremmede på sitt område det skulle ingen få lov til. Ikke rart når Eirik først kom ut, så hadde alle forsvunnet. Bamses dype bjeffing kunne jage enhver bak fjøset, selv store gutter på tunet.
Da Eirik var ute, satt Bamse i hundegården sin det var alltid dagregelen. Etter mørket falt, fikk han løpe fritt; da var det som folk sier: “De har skylden selv.”
En gang prøvde tre småkjeltringer fra nabobygda å snike seg inn på tomta hans. Resultatet ble at én mistet buksa, som hang fast i piggene på porten, en annen mistet joggeskoen under gjerdet, og den siste endte oppe i furua helt øverst, faktisk. Lensmannen måtte tilkalle brannvesenet; han kom seg ikke ned igjen. Bamse ga dem litt å huske på resten av livet, ja.
Og viktigst: Bamse bjeffet aldri uten grunn. Men denne dagen var det som om selv den gamle ånden fra fjellet hadde gitt ham en ekstra energi.
Bamse, det er nok nå! ropte Eirik, reiste seg fra senga og gikk til vinduet.
Hunden stilnet, men bare noen sekunder senere eksploderte han igjen med bjeffingen. Eirik fikk ikke ro, måtte ut i hagen for å se hva som gikk av den store norske elghunden.
Som ventet, var det ingen å se. Bamse ble musestille da han så Eirik komme.
Hva er det du bjeffer for her, ja? lo Eirik, da han nærmet seg hundegården.
Bamse logret så hele bakbeina vibrerte, og så på ham med et skyldig blikk. Han visste han hadde forstyrret Eiriks søvn, men det var ikke uten grunn.
Bamse kastet et blikk mot grinda og satte i gang med enda høyere bjeffing. Eirik snudde seg brått og rakk å se noe grått, lite og lynraskt forsvinne bak låven. Han sprinter bort til porten, ut på grusveien og der møtte han…
…en vanlig katt.
Blikket til denne katten var uvanlig, selvsikkert og frekt. Rett og slett som om han eide bygda.
Hva gjør du her da, kompis? humret Eirik. Som en mann til katt sier jeg deg: det er best å ikke henge rundt her, for Bamse… han liker ikke katter. Får han tak i deg, så…
Katten trakk på snuten og, Eirik kunne ha sverget at han smilte. “Får tak i meg?” det leste Eirik i kattens øyne. “Han rekker ikke engang å løpe ut av hundegården før jeg er over gjerdet. Du gir ham for mye mat.”
Eirik følte seg nesten fornærmet, slik katten umælende men elegant ydmyket hunden hans.
Kom deg hjem, vinket Eirik, gikk tilbake inn og lukket porten.
Og hva tror du skjedde?
Katten brydde seg ikke, tvert imot, han begynte nå å dukke opp på tunet daglig. Han spankulerte rundt og satt rolig ved hundegården og viste tydelig at det var han som styrte og “brydde seg katta” om resten. Bamse kunne kun bjeffe.
Eirik løp ut hver gang for å jage den frekke katten, men straks han var inne igjen, var katten tilbake. Ingenting hjalp.
Katten følte seg etter dette som lensmannen i bygda den lille seieren gjorde ham til “konge av gården”.
En dag klarte han til og med å rappe et stykke kjøtt fra Bamses matskål som stod inne i hundegården, tenk det! Bamse lå sliten i hjørnet, oppgitt over å skulle bjeffe uten virkning og den grå katten benyttet sjansen.
Så tygget katten demonstrativt kjøttstykket foran den store hunden; Eirik så det med egne øyne, og indignasjonen boblet i ham.
Nå skal du få det, tenkte Eirik. Du skal få angre på at du plager hunden min.
Han bestemte seg; han ville ikke lenger låse Bamse inne på dagtid. Døra skulle stå åpen, så Bamse kunne dytte den ut og komme seg ut selv om han trengte det.
«Nå får han rydde opp i tunet,» tenkte Eirik. Den katten hadde slitt ut både ham og hunden.
Men akkurat den dagen, da Eirik og Bamse ventet på gjesten, kom ikke den grå katten. Han følte på noe, eller hadde fått et problem… Ingen vet. Eirik ble nesten skuffet hans lumske plan var ikke mulig å gjennomføre. Dagen etter nei, dagen etter der igjen, heller ikke.
Bamse så undrende på ham, og Eirik trakk på skuldrene. Kanskje det er like greit at katten ikke kommer mer? sa han med et smil. Nå er det rolig og fredelig.
Men om sannheten skal frem, løy han litt. Han hadde blitt glad i den grå plagsomme katten. Ja, det høres sprøtt ut, men sånn var det.
Bamse savnet også sin evige rival. Nå var det kjedelig.
Etter noen dager begynte Bamse å stirre på Eirik og spørre om katten var å se. Ja, spørre med blikket. Han kom bort, så på ham, og Eirik forstod.
Tror du det har skjedd noe med den grå tyven vår? spurte han. Med den personligheten kan han havne i alt mulig. Vi får ta en tur og se om han er i nærheten, Bamse.
De gikk ut, Eirik og Bamse, langs den grusete bygdeveien, rundt bilen, speidet rundt.
Bamse sniffet luften etter den velkjente og… forhatte katte-lukt. Men det var ikke så enkelt lukten fra nabogårdens sauer overdøvet alt.
Eirik gikk opp og ned veien, så til porten igjen og ville til å lokke Bamse tilbake.
Men han fikk ikke engang lukket porten før han brått frøs, snudde seg mot venstre. Noe rart skjedde han hørte tydelig en katt skrike, desperat, og en hund bjeffe voldsomt.
Så, på veien, kom katten løpende den grå katten, halende på én labb. Bak ham kom en ekte byhund en flott dobermann, den familien fra Oslo har med seg hver sommer til hytta.
Ser ut som den grå katten ville plage “byhunden”, som han hadde plaget Bamse, men planene gikk galt.
Dobermannen hadde til og med bitt katten, for Eirik så brune flekker på pelsen.
Mens katten haltet mot dem, glemte Eirik Bamse. Men Bamse, uten å spørre om lov, racer mot den grå katten.
Bamse! Hvor skal du?! ropte Eirik, redd for den stakkars katten, som allerede var maltraktert.
Men Bamse hørte ikke han raste mot katten, som stoppet midt i veien med panikk i blikket.
Kattens liv og helse hang i en tråd nei, i en kattehår.
Så, det var som om fjellbrølet kom fra Bamse han stoppet ved katten, snuste, og så… satte han i et bjørnebrøl og slengte seg på dobermannen.
Dobermannen var rask snudde på hælen og forsvant, ørere bakover, ned mot elva. Ingen hund i bygda kunne hamle opp med Bamse.
Katten benyttet kaoset og forsvant. Eirik fulgte med på hunden og merket ikke engang at den grå hustler-gjengen hadde stukket. Senere på kvelden, skulle han gi Bamse mat, og da var han nær ved å slippe matskålen katten var der. Levende, frisk, og… med takknemlige øyne.
Den grå la hodet sitt mot Bamses lår og malte stille. Bamse ga Eirik et blikk som fikk ham til å brøle av latter.
“Beklager, sjef, men jeg reddet ham nå må jeg ta vare på ham.”
Bamse ble virkelig en personlig livvakt for den grå katten. Han lot til og med katten spise av matskålen sin så generøst var det ikke ventet fra en slik grinebiter, men den grå katten smeltet det gamle hjertet.
Nå var de venner, ikke rivaler.
Men historien var ikke over.
Eirik tok katten med til veterinæren i Lillehammer, for såret på låret var alvorlig. Det måtte sys, og den grå katten ble boende der til han var frisk.
Eirik passet på, og Bamse stirret urolig på katten, som for kort tid siden hadde vært fienden de ville jage ut av bygda. Så snudd kan verden være.
Om noen uker dukket det opp en vakker ung kvinne ved porten.
Bamse ville bjeffe, men droppet det han ville ikke skremme henne, og bare bjeffet forsiktig. Eirik kom ut og hilste.
H-h-hei, sa han nervøst til ukjente. Kommer du til meg?
Hun spurte om Eirik hadde sett en grå katt; hennes katt var frekk og pleide å stikke av og være borte hele dagen. I byen satt han alltid inne, men nå bodde hun hos moren i bygda, etter slaget, og katten hennes Mikkel ville ikke være inne.
Jeg tror jeg vet hvor Mikkel er, smilte Eirik. Kom inn, ikke vær redd for hunden han er snill.
Skal jeg virkelig gå til hunden din?
Ja, så ser du selv.
Kvinnen nølte, men Eiriks blikk var ærlig og varmt, så hun gikk med. Da hun kom til Bamse, og så hvem som lå ved siden av ham, var hun målløs.
Mikkel! Hvordan har du… Hva har skjedd? utbrøt hun, da hun så katten med bandasjert bein. Hun så på Eirik: Har hunden din bitt ham?
Nei, nei, vi reddet faktisk katten din, sa Eirik rødmende.
Fra hvem?
Hvis du vil høre, kan jeg fortelle alt. Det er en god historie.
Eirik fortalte alt til Ingrid (så fikk de presentert seg), og hun lo lenge.
Mikkel har plaget dere i ukevis, og dere redder ham!
Sånn er vi, Bamse og jeg gode gamle sjeler, smilte Eirik. Katten din blir frisk nå, både kroppslig og mentalt. Han er blitt en ordentlig kosepus ikke lenger til besvær.
Sånn har han alltid vært… Kanskje det er bygdelufta, eller kanskje han er sur fordi jeg har mindre tid med ham. Må passe på mamma det tar tid å lære å gå igjen.
Kom gjerne på besøk, sa Eirik beskjedent. Ta med katten.
Jeg får tenke på det, svarte Ingrid med et smil.
Et halvt år senere feiret hele bygda bryllup Eirik og Ingrid. Både Bamse og Mikkel var der, og by-dobermannen også. Dobermannen så på Mikkel, først skeptisk, men møtte blikket til Bamse og later som han ikke kjenner ham.
Sånn er den drømmende bygdehistorien.
