Ingrid, hvorfor trenger du så stor leilighet egentlig? Du bor jo alene. Ingen barn, ingen mann. Venner har du vel heller ikke, så vidt jeg kan skjønne. Hvorfor skal du ha en tomannsbolig? Vi er tross alt fem stykker som går oppå hverandre på knøttliten plass. Kom igjen, jente mi, dette er en god løsning for begge to. Og om noen år kan vi bytte tilbake når guttene mine blir større. Hva sier du? faren så på henne, prøvende, litt påtrengende.
Hva tenker hun om det? Egentlig, hvordan tror han hun ser på det? Plutselig står pappaen på døra, etter mange år hvor han knapt har brydd seg, med et kreativt forslag som får Ingrid til å fryse til. Ikke visste hun at folk kunne være så fryktløst pågående Når det gjelder venner? Joda, Ingrid har venner. Akkurat så mange som hun har behov for…
Så, Ingrid, er vi enige eller? faren betrakter henne med forventning.
Hva med mamma?
Hva med henne? faren skjønner ikke.
Hun kommer jo hit noen ganger i måneden og blir i flere dager. Noen ganger blir hun ei hel uke. Da MÅ jeg ha det ekstra rommet.
Noen ganger i måneden? Ikke noe problem! Jeg har en gammel sovesofa stående i garasjen. Vi kan vaske den, fikse putene, og sette den inn på kjøkkenet. Det er både praktisk og behagelig. Kjøleskapet er rett ved, hun slipper å gå langt sengen er der, matbordet er der… Hva mer kan man ønske seg? han småler.
Ingrid ser på ham. Ordene alene, ensom, gammeljomfru rører henne ikke engang. Hele situasjonen er så absurd at hun bare undres. Hvordan kan noen være så enkel så selvsentrert? Tror han virkelig at han er den eneste smarte i rommet?
Ingrid, er du sikker? Det er et kjempegodt tilbud for deg! Mamma kommer jo bare to ganger i måneden, men vi er tross alt en hel familie som trenger plass hver dag. Du skjønner forskjellen?
Selvfølgelig er vi bare han og den nye familien. Ingrid, datteren fra første ekteskap, teller liksom ikke lenger. Guttene og den nye kona DET er familie! Ingrid sukker. Hun gidder ikke engasjere seg i diskusjonen, bare lurer på hvor lenge han skal gå rundt og tro han er så mye smartere enn alle andre…
Pappa, jeg har jo nettopp blitt ferdig med boliglånet. Jeg har slitt hardt i flere år for å få den leiligheten Jeg vil ikke bare gi den fra meg… Det føles feil…
Å, du trenger ikke overdrive. Slitt og strevd Du hadde jo skikkelig god start, har du glemt det? han ser på henne med et lite smil.
God start, ja? Hun vet veldig godt hvem hun har å takke for det, og det er iallfall ikke han. Det var mamma. Ingrid sier ingenting, for det er ikke vits i å forklare noe han aldri vil høre.
Pappa… Jeg skal tenke på det. sier hun til slutt bare.
Ja, gjør det! Det er lurt å tenke seg om, vet du sier han og gir henne et vennlig klapp på skulderen.
***
Ingrid, du skulle bare ha sagt det rett ut og vært ferdig med det! Bytte leilighet, du liksom hvorfor ikke bare gi ham hele nøkkelknippet? Han har jo tre små, han trenger det, ikke sant! Helt på trynet! mamma går rastløs rundt på stuegulvet.
Men mamma, det blir litt feil å være så hard også. Han ER jo faren min Jeg synes det er vanskelig, Ingrid rødmer svakt.
Jenta mi, du må ikke bry deg slik. Det er han som ikke har skam. Ber om andres leilighet som om det er det mest naturlige i verden. Han har bestandig vært sånn, du kjenner ham bare ikke helt… Og du må ikke tro at det er din feil. For det er det ikke, skjønner du? mamma klemmer henne mykt på skulderen.
Jeg er egentlig ikke lei meg på den måten. Han har jo prøvd seg før på dette, så jeg burde ikke være overrasket. Jeg trodde ikke folk kunne være SÅ grenseløse, bare Var han alltid slik, også da du var sammen med ham? Ingrid lar spørsmålene henge i lufta.
Ja, han var alltid sånn. Dere ble jo først kjent i voksen alder, så du har ikke fått oppleve det på nært hold. Jeg forstår egentlig ikke hvorfor han plutselig bryr seg nå, etter så mange år. Jeg hindret aldri kontakten mellom dere. Alt var opp til ham. Og vet du, da vi skilte oss, var det enorme diskusjoner om hvorfor han ikke fikk ta over min mors leilighet. Han hadde jo bodd der! Skjønner du? mamma smiler sårt, men blikket er alvorlig.
Kanskje jeg bare burde kutte kontakten, da? Hva tror du?
Nei, ikke gjør det, Ingrid. Ikke synk ned på hans nivå. Han er tross alt faren din… På sett og vis familie. Det får vi bare leve med.
Familie og familie Han ser oss ikke akkurat som familie, det er jo tydelig. sier hun lavt.
Mamma bare trekker på skuldrene. Hun vet godt hun har rett, men hva kan man gjøre? Livet vil vise vei, kanskje…
Ingrid også trekker på skuldrene og snur seg vekk. Det er rart hvordan alt havner i deres familie, mens hun står utenfor. Greit nok der har han tre sønner og den nye kona, og kan snakke dagen lang om hvem som begynte å gå først, om første tann, første blåveis, hvilken eventyrbok de liker best, hvem som spiste opp all grøten Pappa sitt stolteste tema: sønnene hans. Og selvfølgelig den litt tafatte nye kona.
Ok, mamma, jeg skal prøve å ta det rolig og ikke la meg provosere. Om han insisterer får jeg si det som det er. Litt familie må vi jo tross alt holde kontakt med, det finnes de som aldri har hatt far i det hele tatt. Og han drikker jo ikke, så… Det er da verdt noe?
Kanskje… mamma nikker usikkert.
Neste gang hun møter faren er det på hans nye adresse. Familien hans har dratt til legen alle sammen.
Ingrid, du kom akkurat i tide, jeg ville vise deg noe! Se på det innebygde skapet her, det er jo som et lite rom. Alt du har av skræl går inn her. Og se på tapeten, er den ikke frisk og fin? han viser henne rundt med overdrevet entusiasme.
Pappa
Og kjøkkenet det er lite, men veldig koselig. Sovesofaen kan vi sette her når mamma kommer, kjøleskapet er gammelt men det kan du jo kjøpe nytt etter hvert. Jeg har rabattkort til Elkjøp om du vil ha
Pappa! Hva skal jeg med dette? Kjøkken, tapet, rabattkort Jeg trenger det ikke. Jeg vil bo der jeg bor.
Men du bør jo se hva du får, før du flytter! Det er viktig å være forberedt, Ingrid! han ser på henne, men hun føler han ser rett gjennom henne.
Pappa, unnskyld at jeg ga deg håp Jeg vil virkelig ikke flytte hit. Jeg trives i min egen leilighet. sier hun lavt, men bestemt.
Jaja, men se på badet! Jeg har pusset det opp, dusjkabinettet er splitter nytt, til og med polsk do han snakker videre, som om han ikke engang hørte henne.
Hallo, hører du ikke!? Jeg flytter ikke, jeg VIL ikke bytte! Du får klare deg selv! plutselig blir Ingrid sint. På ham, på seg selv, på alt.
Skjer ikke? Er du gjerrig, eller hva? Hvorfor kom du hit i det hele tatt da? Dette er ikke riktig. Jeg hadde forventninger, men du Du skuffer meg, Ingrid. blikket hans er lukket, fremmed. Ingrid senker hodet og forlater leiligheten uten et ord.
Hun vandrer gjennom høstgule Oslo-gater, usikker på om hun skal le eller gråte. Ingrid stopper opp, tar frem mobilen og sletter farens nummer og alle meldinger. Først da puster hun lettet ut. Noen ganger er det eneste riktige bare å la det være. Om han vil ha kontakt, får det bli opp til ham. Ringer han ikke vel, da var det ikke mer å hente for hans del. Bytteavtalen ble jo aldri noe av.
