Er du min lykke? Egentlig hadde jeg aldri planer om å gifte meg. Men hvis det ikke var for min fremtidige manns utholdende frieri, hadde jeg fortsatt flakset rundt som en fri fugl. Artem, som en gal sommerfugl, svevde over meg, slapp meg aldri av syne, prøvde å gjøre alt riktig, fjernet hver minste støvfnugg… Til slutt ga jeg etter. Vi giftet oss. Artem ble straks den hjemmevante, nære og kjære. Med ham føltes det komfortabelt og lett, som å gå i tøfler om kvelden. Et år senere kom sønnen vår, Svatil. Artem jobbet i en annen by og kom hjem hver uke, alltid med deilige små gaver til oss. Som vanlig gjorde jeg meg klar til å vaske klærne hans, sjekket alle lommene – det ble en vane etter at jeg engang vasket førerkortet hans sammen med skjortene! Denne gangen falt det ut et sammenbrettet ark fra buksene hans. Jeg åpnet det og fant en lang liste med skolesaker (hendelsen skjedde i august). Nederst sto det med barneskrift: «Pappa, kom snart hjem.» Sånn underholdt mannen min seg på siden! Skjult dobbeltliv! Istedenfor å lage drama, tok jeg veska under armen, sønnen min i hånden (han var ikke engang tre), og dro hjem til mamma – på ubestemt tid. Vi fikk et eget rom: – Bo her til dere har blitt venner igjen. Tankene om hevn mot den utakknemlige ektemannen kom. Jeg husket klassekameraten min Rune, som alltid hadde vært etter meg – på skolen og etter. Jeg ringte: – Hei, Rune! Er du fortsatt singel? – Nadja! Hei! Hvilken forskjell, gift, skilt… Skal vi møtes? – sa Rune ivrig. Den spontane romansen min med Rune varte i et halvt år. Artem ga fremdeles barnebidrag til sønnen vår – leverte dem til min mor og forsvant stille. Jeg visste mannen min levde med Kaja – hun hadde en datter fra første ekteskap. For Kaja skulle datteren kalle Artem for pappa, og de bodde alle sammen i hans leilighet. Kaja forgudet Artem – strikket sokker, varme gensere, lagde god mat. Alt dette fikk jeg vite senere. Hele livet har jeg påminnet Artem om Kaja, for da følte jeg at ekteskapet var over – kollapse, liksom… Men da vi satt over kaffe for å snakke om skilsmisse, strømmet gode minner på. Artem tilsto sin grenseløse kjærlighet og ba om unnskyldning. Han visste ikke hvordan han skulle bli kvitt påtrengende Kaja. Plutselig fikk jeg vondt av ham. Vi fant sammen igjen. Mannen min visste ingenting om Rune. Kaja og datteren forlot byen for godt. Det gikk syv lykkelige år. Så ble Artem utsatt for en trafikkulykke. Operasjoner på beinet, rehabilitering, krykker – to år med helvete. Han tålte ikke alt, begynte å drikke tungt, mistet gnisten. Ingenting hjalp, ikke snakk eller overtalelse, og han slet ut både seg selv og oss. På jobben dukket Pavel opp som trøst, han lyttet til meg, gikk tur etter jobb, oppmuntret meg. Pavel var gift – kona ventet deres andre barn. Hvordan vi endte i samme seng, aner jeg ikke – han var liten og egentlig aldri min type. Og så ballet det på seg! Pavel dro meg med på utstillinger, konserter, ballett. Da kona hans fikk datter, roet han ned livsstilen, sluttet og gikk til ny jobb. Kanskje han tenkte: «ute av syne, ute av sinn»? Jeg hadde ingen krav på ham – og slapp ham lett tilbake til familien. Han var bare en smertestiller for min såre sjel. Min mann drakk videre. Fem år senere møttes Pavel og jeg tilfeldigvis, og han spurte på ordentlig om jeg ville gifte meg med ham. Jeg måtte le! Artem tok seg sammen en kort stund og dro til Tsjekkia som arbeidsinnvandrer. Jeg var den mønsteraktige kone og omsorgsfulle mor. Alt handlet om familien. Artem kom hjem etter et halvt år – vi pusset opp hjemmet, kjøpte kjøleskap, vaskemaskin, han fikk endelig fikset bilen sin. Det kunne vært så bra! Men nei – han falt tilbake og begynte å drikke. Helvetet startet igjen, kompisene bar ham hjem – han klarte ikke å gå, bare krabbe. Jeg måtte lete etter ham rundt omkring, fant ham sovende på benker, dro ham hjem – ja, tro meg, det var så mye rart… En vårdag står jeg trist på bussholdeplassen. Fuglene kvitrer, sola skinner, men jeg merker ingenting. Plutselig hvisker en stemme lurt: – Kanskje jeg kan hjelpe deg ut av din elendighet? Jeg snur meg – en velkledd, duftende mann! Jeg er 45 – skal jeg virkelig bli «bær» igjen? Jeg rødmer som en ungjente. Heldigvis kommer bussen – jeg hopper på og drar. Mannen vinket etter meg. Resten av dagen tenkte jeg bare på ham. Jeg nølte et par uker, bare for syns skyld… Men Einar (ja, han het det) var som en stridsvogn – hans sjarm brøt ned alle barrierer. Hver morgen ventet han på samme holdeplass. Jeg så meg alltid rundt etter ham. Når han så meg, sendte han luftkyss. En morgen hadde han en favn røde tulipaner: – Skal jeg på jobb med blomster? Kollegene avslører meg jo straks! Einar smilte og ga buketten til en eldre dame som fulgte nysgjerrig med. Hun lyste opp: – Takk, gutt! Må du få en lidenskapelig elskerinne! Jeg ble rød. Godt hun ikke ønsket meg en ung kjæreste – da hadde jeg sunket i jorden! Einar sa til meg: – Skal vi bli «skyldige» sammen, Nadja? Du vil ikke angre. Fristende – forholdet til mannen min var ikke-eksisterende på den tiden. Artem lå apatisk i sengen etter sine drikkevaner. Einar var avholdsmann, tidligere idrettsutøver (57 år) og herlig samtalepartner. Skilt. Han utstrålte en magisk kraft! Jeg kastet meg uti dette kjærlighetseventyret – det ble et hav av lidenskap. I tre år pendlet jeg mellom hjemmet og Einar. Jeg var splittet innerst inne. Jeg klarte ikke å stoppe, selv om jeg følte at denne lidenskapen ikke ledet til noe godt. Kjærlighet til Einar fantes ikke egentlig. Hjemme, utmattet etter den hete elskeren, ville jeg klemme min egen mann – selv om han var dritings, luktet vondt – men han var min, ren og nær. Eget brød smaker bedre enn andres kaker! Slik føltes det – sannheten! Lidenskap – det handler om «lidelse». Jeg ville helst hurtigt komme meg gjennom Einar, og tilbake til familien. Sønnen min visste om Einar – han så oss på restaurant med kjæresten sin. Jeg måtte introdusere. De hilste, og så spurte sønnen min over middagen. Jeg tullet det bort – sa vi snakket jobb. – Jaja, …på restaurant, – nikket Svante. Han dømte aldri, ber bare om at jeg ikke skulle skille meg fra pappa. Alt gikk mot det. Men – ikke stress, kanskje pappa skjerper seg! Jeg følte meg som en villfaren sau, på villspor. Skilt venninne anbefalte: – Slutt med de slitte elskerne, ro deg ned! Hun hadde tre menn bak seg, så jeg lyttet. Men stoppet først da Einar en dag forsøkte å slå meg. Da var det stopp! Som venninnen sa: – Havet er stille, om du står på land. Bindingen til Einar var borte etter tre år med kaos! Endelig fri! Einar prøvde lenge å få meg tilbake, ventet, ba om tilgivelse på knær – men jeg var urokkelig. Vennen min feiret og ga meg en kopp: «Du er riktig!» Og Artem? Han visste alt – Einar ringte og sladret. Han trodde jeg ville forlate familien. Artem sa til meg: – Da jeg hørte elskerens tirader, ville jeg bare forsvinne. Det er min skyld – jeg mistet deg til flasken. Hva kunne jeg si? Ti år har gått siden. Nå sitter vi – Artem og jeg – til middag med kaffe. Jeg ser ut av vinduet. Artem tar hånden min og sier ømt: – Nadja, ikke se etter andre. Jeg er din lykke! Tror du meg? – Selvfølgelig, min eneste…

DU ER MIN LYKKE?

Egentlig hadde jeg ikke planer om å gifte meg. Hadde det ikke vært for de iherdige forsøkene fra min kommende ektemann, ville jeg fortsatt flakset rundt som ei fri spurv. Eivind, min evige beundrer, svevde rundt meg som en hissig humle, passet alltid på at jeg hadde det bra, til og med børstet bort støvfnuggene. Til slutt ga jeg opp. Vi giftet oss.

Eivind ble straks en del av hjemmet, nesten som deilige ullsokker på kalde gulv komfortabel, koselig og trygg. Året etter kom sønnen vår, Sindre. Mannen min jobbet i en annen by, så Eivind dukket opp hjemme hver helg, alltid med bagasjen full av godsaker til både meg og Sindre.

Som vanlig gikk jeg gjennom alle lommene hans før klesvask. Etter at jeg en gang vasket førerkortet hans, hadde dette blitt rutine. En gang fant jeg et sammenbrettet papir i bukselommen hans. Det viste seg å være en uendelig lang liste over skolesaker (det var august), og nederst, med barneskrift: “Pappa, kom fort hjem.

Aha! Så slik moret mannen min seg på si! Skjult familie, det der! Jeg lagde ingen scene stappet veska under armen, tok Sindre (som knapt hadde fylt tre) i hånda og dro til mamma for å være der leeeeenge. Mamma ga oss et rom og sa: “Dere får bo her til dere har ordnet opp.”

Nå begynte hevntankene. Jeg kom på klassekameraten min, Rune. Han hadde aldri latt meg være i fred verken på skolen eller etter. Jeg ringte.

Hei, Rune! Du er vel ikke gift ennå? fisket jeg.
Jøss, Ingrid! Gift, skilt, hva så? Skal vi møtes? Rune ble med ett meget interessert.

Mitt lille sidesprang med Rune varte i et halvt år. Eivind kom én gang i måneden med barnebidrag til Sindre leverte dem til mamma og forsvant uten et ord.

Jeg visste at Eivind nå bodde sammen med Kaja Evensen. Hun hadde ei datter fra før, og Kaja insisterte på at datteren skulle kalle Eivind for pappa. De flyttet rett inn i Eivinds leilighet så fort hun fikk vite at jeg hadde reist. Kaja forgudet Eivind hun strikket sokker og deilige gensere til ham, lagde solid husmannskost og pyntet leiligheten. Alt dette fikk jeg vite senere. Eivind har aldri sluppet unna “Kaja Evensen”-stikkene fra min side.

Den gang var jeg overbevist om at ekteskapet vårt var like dødt som gammelt tørket brød. Men så satt vi plutselig over kaffe og diskuterte skilsmisse, og alle de gode minnene strømmet på. Eivind erklærte sin evige kjærlighet, ba om tilgivelse og sukket: Jeg aner ikke hvordan jeg skal bli kvitt den påtrengende Kaja.

Jeg fikk medlidenhet; vi fant sammen igjen. Eivind ante ingenting om Rune. Kaja og hennes datter forsvant ut av byen for godt.

Syv lykkelige år fløyt av gårde så krasjet Eivind i trafikken. Nesten som noe fra NRK Dagsrevyen: operasjoner på leggen, rehab, krykker og evig sykmelding. To år gikk, og Eivind ble helt utslitt. Livet mistet gløden, og drinken tok over. Han ble et vrak, og vi ble dratt med ned. Råd preller av på ham han nekter all hjelp.

På jobb fant jeg meg en gråte-vest Pål. Han lyttet til meg i røykehjørnet, ruslet med meg etter arbeidsdagen, alltid klar med oppmuntring. Pål var, selvfølgelig, gift. Kona ventet barn nummer to. Jeg skjønner ennå ikke hvordan Pål og jeg endte i samme seng. Merkelig han er et hode lavere enn meg og virkelig ikke min type!

Slik ble det: Pål dro meg med på utstillinger, konserter og ballett. Da kona hans fødte, trakk han seg unna og sa takk for seg. Han sluttet, fant seg ny jobb, og forsvant. For ham var det kanskje ute av syne, ute av sinn? Helt greit for meg jeg hadde ingen ambisjoner om å ødelegge noe familie. Han var medisin for et sårt hjerte. Ikke mer.

Eivind fortsatte nedover flaskens vei.

Fem år senere møtte jeg Pål tilfeldig. Han foreslo gift, høyst alvorlig. Jeg lo.

Eivind tok seg sammen. Fikk seg jobb i Tsjekkia. Mens han var ute, var jeg den perfekte husmor og mor. Alle mine tanker var for familien. Halvåret gikk, og Eivind kom hjem med ekstra kroner og vi pusset opp leiligheten, kjøpte masse nytt utstyr, og han fikk endelig mekke ferdig bilen. Alt lå til rette for det gode liv klart det! Men neida Eivind ramlet utpå igjen. Det var fest og fyll, og vennene bar ham bokstavelig talt hjem. Jeg ble kjent for å plukke opp mannen min i nærområdet gjerne sovende på en benk, lommer vrengt og tomme, og jeg måtte slepe ham hjem. Ja, jeg har blitt sterkt i rygg!

En vårdag står jeg trist på bussholdeplassen. Fuglene kvitrer, sola smiler så bredt at solbrillene vibrerer, men jeg har ikke overskudd til det. Jeg hører plutselig hvisking ved øret: Kanskje jeg kan hjelpe deg med din lille sorg?

Jeg snur meg. Herregud! En skikkelig flott fyr! Jeg var 45 plutselig tenkte jeg at jeg kanskje kunne bli rød og moden igjen? Men jeg ble like klønete som en konfirmant. Heldigvis kom bussen, jeg hoppet inn og stakk. Mannen vinket. Hele jobbdagen drømte jeg om ham.

Noen uker later jeg som jeg er dønn uinteressert bare for syns skyld! Men Espen, som han het, ga seg ikke. Hver morgen stod han på holdeplassen, alltid blid, med luftkyss på lur. En dag kom han med en diger bunke røde tulipaner.

Joda, og her skal jeg traske til jobb med blomster, da blir jeg jo straks beryktet blant jentene på kontoret! fnyser jeg til Espen.

Han lo, og ga hele buketten til en eldre dame som sto og fulgte med på vårt lille teater. Damen kviknet til og takket: Ønsker deg en het elskerinne! Jeg rødmet heldigvis ikke ung og het, da hadde jeg sunket i bakken.

Espen blunket, vendte seg mot meg og sa:
Men du, Ingrid, skal vi være skyldige sammen? Jeg lover, du vil ikke angre.

Helt ærlig, tidspunktet var perfekt. Eivind lå på sofaen, en trestokk i fylla. Espen var ikke-røyker og avholds, en tidligere idrettsmann på 57 og så sjarmerende. Skilt var han også.

Jeg ble hodestups dette var som et fossefall av lidenskap! Tre år levde jeg mellom hjemmefronten og Espens passion. Sjelen min ble sliten, men jeg klarte ikke stoppe. Som man sier: når jenta jager, er gutta sjelden sanne i retrett. Espen ble alt for meg både kropp og sjel. Når du elsker varen, gir du slipp på vettet, som bestemor sa. Med ham mistet jeg helt kontakt med fornuften. Men kjærlighet? Nei, det var aldri der.

Hver gang jeg kom hjem igjen, utmattet etter hete møter, ville jeg bare krype inn til min slitne Eivind. Selv om han var full og luktet vondt, så var han jo min! “Sitt knekkebrød er bedre enn andres kake,” slik tenkte jeg. Lidenskap har sin rot i lidelse.

Tross alle logiske tanker, stoppet jeg ikke før Espen hevet hånden mot meg. Da bråvåknet jeg! Takk og lov for min skilte venninne Det er stille på sjøen helt til stormen slår inn Hun kyssa meg og ga meg en kopp med Du er på rett kurs! trykket på.

Espen ga ikke opp ventet på meg, tiggde offentlig om tilgivelse. Jeg var urokkelig.

Eivind visste alt Espen hadde til og med ringt og sladret. Eivind sa: Da jeg hørte flørtenes sang, ville jeg bare dø. Jeg har skyld i alt! Idioten meg byttet bort deg mot flaska. Hva kunne jeg si?

Ti år har gått siden. Nå har vi, Eivind og jeg, to barnebarn. Vi sitter ved middagsbordet med kaffe. Jeg kikker ut vinduet. Eivind tar hånden min og spør, mildt:
Ingrid, ikke la blikket flakse. Jeg er din lykke! Tror du på det?

Selvsagt tror jeg det, min enesteJeg holder rundt koppen og kjenner varmen bre seg ut i fingertuppene. Utenfor drysser de første snøfnuggene stille ned over hagen, akkurat som om alt gammelt uro blir pakket inn og blir til hvitt, rent teppe over livet vårt. Jeg ser på Eivind de rynkede hendene hans, blikket som alltid har vent for mye tilbake, men som nå, endelig, hviler hos meg. Noen ganger er det de tynneste trådene som holder oss sammen; ikke lidenskapen, ikke eventyrene, men hverdagskjærligheten troen på at vi, til slutt, valgte hverandre.

Barnebarna ler i stua, Sindre står i døråpningen med et glimt av sin far i øynene. Jeg tar Eivinds hånd, stryker over den den er grov, men trygg. “Kanskje,” sier jeg lavt, “er lykken bare å sitte her, velge hverandre, selv etter alt. Kanskje er lykken deg, Eivind.”

Han smiler og akkurat der, i kaffeduften og lyden av små barn, kjenner jeg: Det finnes ingen annen lykke for meg enn denne roen, denne tilgivelsen, dette livet.