Er det virkelig orkidèens skyld? – Polina, ta med deg denne orkidèen, ellers kaster jeg den, sa Katja og rakte meg den gjennomsiktige potten fra vinduskarmen. – Takk, kjære venninne! Men hvorfor liker du ikke denne orkidèen? undret jeg. På vinduskarmen sto det jo tre andre frodige og velstelte orkidèer. – Denne blomsten fikk sønnen min i bryllupsgave, og du vet jo hvordan det endte… sukket Katja tungt. – Jeg vet at Denis skilte seg etter under ett år som gift. Jeg spør ikke hvorfor – jeg skjønner at det var alvorlig. Denis forgudet jo Tanya, sa jeg, og ville ikke rippe opp i såret til venninnen min. – Jeg skal fortelle deg om skilsmissen en annen gang, Polina. Men nå er det for vondt å tenke på, sa Katja og tørket en tåre. Jeg tok med den «utstøtte» og «forlatte» orkidèen hjem. Mannen min så medlidenhetsfullt på den stakkars blomsten: – Hvorfor tar du med deg den pjokken? Det er jo ikke noe liv igjen i den orkidèen, selv jeg ser det. Ikke kast bort tiden på den. – Jeg vil prøve å gi den nytt liv – kjærlighet og omsorg, svarte jeg. Jeg er sikker på at du skal få se den blomstre igjen. Mannen min lo og blunket: – Hvem sier vel nei til kjærlighet? Uka etter ringte Katja: – Polina, kan jeg komme på besøk? Jeg orker ikke bære på dette lenger. Jeg vil fortelle deg alt om Denis sitt mislykkede ekteskap. – Selvfølgelig, kom med en gang, svarte jeg. Katja har alltid støttet meg – da jeg slet med skilsmisse fra min første ektemann, da jeg ikke kom overens med nummer to … Vi har vært venninner i mange år. Katja kom en time senere. Hun satt seg til rette på kjøkkenet. Over et glass tørr vin, en kopp kaffe og litt mørk sjokolade begynte den lange samtalen om livet. – Jeg kunne aldri trodd at min nå eks-svigerdatter kunne gjøre noe sånt. Denis og Tanya bodde sammen i syv år. Han ga opp alt for henne, til og med Anja, og henne likte jeg så godt! Hun var så rolig og hjemmekjær, jeg kalte henne for datteren min. Så dukket Tanya opp, vakker som en modell, og Denis var solgt. Han fløy rundt henne som en humle rundt en blomst. Kjærligheten til Tanya var altoppslukende – Anja var glemt med én gang. Tanya var vakker, og Denis elsket at vennene hans beundret henne. Forbipasserende snudde seg etter henne. Men etter syv år som samboere hadde de fortsatt ikke barn. Jeg tenkte, kanskje Denis vil gjøre alt riktig – gifte seg først, så barn. Han er ikke typen som snakker ut om følelser, og vi blander oss ikke inn. En dag kom han til oss og sa: – Mamma, pappa, jeg skal gifte meg med Tanya. Vi har søkt om vielse på rådhuset. Vi skal ha tidenes fest, jeg sparer ikke på noe. Vi ble kjempeglade – endelig skulle han stifte familie! Han var jo blitt tretti. Men bryllupsdatoen måtte flyttes to ganger – først ble Denis syk, så var jeg bortreist med jobben. Jeg fikk en dårlig magefølelse, men sa ingenting. Denis var jo så lykkelig. Han ville til og med gifte seg i kirken, men presten var bortreist, så det gikk heller ikke. Alt gikk liksom på tverke, Polina… Så endelig ble det bryllup. Se på disse bildene – se hvor vakker og frisk den orkidèen var! Bladene sto rett opp. Nå er det bare slappe filler igjen … … Denis og Tanya skulle på bryllupsreise til Paris. Men plutselig fikk ikke Tanya reise – hun hadde visst en stor ubetalt bot. Rett på flyplassen ble de sendt hjem. Denis brydde seg ikke – han var bare opptatt av drømmen om en lykkelig familie. … Men plutselig ble Denis alvorlig syk og havnet på sykehus. Det så stygt ut. Legene ga opp håpet. Tanya besøkte ham i en uke, så sa hun: – Unnskyld, men jeg orker ikke leve med en mann som er ufør. Jeg vil skilles. Tenk deg, Polina, hva Denis følte der han lå hjelpeløs? Men han svarte rolig: – Jeg forstår deg, Tanya. Jeg skal ikke hindre deg i å gå. Så ble det skilsmisse. Men sønnen min ble frisk! Vi fant en fantastisk lege, og på et halvt år var Denis oppe på beina. Vi ble godt kjent med legen, Petter Bogdan. Han har en søt datter, Maria, på tjue år. Denis var skeptisk: – Hun er jo så liten og uanselig, mamma. – Se litt nærmere på Maria, sønnen min. Det er ikke bare utseendet som teller, sa jeg. Bedre å drikke vann med glede enn honning i sorg … … Denis klarte ikke glemme Tanya, men Marias hengivenhet smeltet hjertet hans sakte. Til slutt, etter mye overtaling og et par hyggelige utflukter med våre familier, så han endelig på Maria med nye øyne. Etter noen måneder ringte det på døren. Denis sto der – og med seg hadde han den kjente orkidèen: – Her, mamma, får du resten av det gamle «lykkelige». Gjør hva du vil med den – jeg trenger ikke denne eksotiske planten. Motvillig tok jeg imot blomsten og satte den bort. Det var som en påminnelse om alle Denis sine ulykker. Jeg gjemte den, glemte å vanne. Nylig kom naboen og sa: – Katja, jeg så Denis med en liten, yndig jente. Ekskona hans var jo både vakrere og flottere. Jeg trodde ikke på det – har han og Maria virkelig blitt et par? – Ja, mor, Maria og jeg har giftet oss, sa Denis og holdt hånden hennes mykt. – Men hvor var bryllupet? Festen? – Nei, det gadd vi ikke. Vi giftet oss rolig i rådhuset og ble velsignet i kirken av presten. Nå er vi ektefolk. Jeg tok sønnen til side: – Denis, elsker du virkelig denne jenta? Du vil vel ikke såre Maria? Giftet du deg for å hevne deg på Tanya? – Nei, mamma, hevn er det ikke. Jeg har lagt Tanya bak meg, svarte Denis og nevnte ikke navnet hennes lenger. – Når det gjelder kjærlighet – Marias verden og min passer akkurat sammen. Slik er altså historien, Polina. Katja fikk sagt alt denne dagen. … Etter denne samtalen gikk det to år uten at vi så hverandre – hverdagen kom i veien. Men orkidèen hjemme hos meg fikk nytt liv og begynte å blomstre rikelig. Planter takker for omsorg og kjærlighet. Så møtte jeg Katja på barselavdelingen: – Hei, venninne! Hva gjør du her? – Maria har nettopp fått tvillinger, og i dag reiser de hjem, smilte Katja. Litt borte sto Denis og Katjas mann med en bukett røde roser og ventet spent. Så kom Maria ut av døren, blek men lykkelig, og bak henne bar sykepleieren to «levende», «sovende» bylter. Ett øyeblikk senere kom datteren min ut – med min nyfødte barnebarn i armene. Tanya trygler Denis om å tilgi henne og få en ny sjanse. … En kopp kan limes, men den blir aldri den samme å drikke av …

– Ingrid, ta nå denne orkidéen, ellers kaster jeg den ut, sa Ragnhild nonchalant og rakte meg den klare potten med planten fra vinduskarmen.
– Å, tusen takk, bestevenn! Men hva er det orkidéen har gjort for å bli kastet ut? undret jeg, for på vinduskarmen sto fortsatt tre andre frodige, velstelte orkidéer.
– Denne planten fikk sønnen min i bryllupsgave. Du vet jo hvordan det hele endte, sukket Ragnhild tungt.
– Jeg vet at din Truls ble skilt før de hadde vært gift i et år. Jeg skal ikke spørre om grunnen, men skjønner den må ha vært betydelig. Truls forgudet jo Marthe, sa jeg lavt, ville ikke rippe opp i et sårt sår hos min venninne.
– Jeg får fortelle deg om grunnen en annen gang, Ingrid, men nå orker jeg rett og slett ikke, sa Ragnhild trist og tørket en tåre.
Jeg tok med meg den “utstøtte” og “forkastede” orkidéen hjem. Mannen min betraktet den med et sørgmodig blikk:
– Hvorfor vil du ha det skrantne greiene der? Det er jo ikke noe liv igjen i denne orkidéen. Selv jeg kan se det. Det er bortkastet tid.
– Jeg har lyst til å prøve å berge den. Gi den litt kjærlighet og omsorg, så skal du bare se. Jeg føler på meg at du kommer til å beundre denne orkidéen en dag, svarte jeg og kjente viljen til å “puste liv” i den hengende, nesten døde planten.
Mannen min gliste og blunket:
– Hvem sier vel nei til litt kjærlighet?

En uke senere ringte Ragnhild:
– Ingrid, kan jeg komme innom deg? Jeg bærer på en tung byrde, og jeg må få fortalt deg alt om det mislykkede ekteskapet til Truls.
– Selvfølgelig, Ragnhild. Kom, jeg venter, svarte jeg. Ragnhild hadde stilt opp for meg i mine mørkeste stunder gjennom min vanskelige skilsmisse, da ting skar seg med min andre mann Vennskapet vårt var langt og dypt.

Ragnhild kom en time senere. Hun satte seg vel til rette ved kjøkkenbordet. Med et glass tørr vin, en kopp nykokt kaffe og bitter sjokolade begynte hun å fortelle livshistorien sin.
– Jeg kunne aldri ha trodd at min, nå eks-svigerdatter, var i stand til noe slikt. Truls og Marthe bodde sammen i sju år. Truls var forsiktig og omtenksom, han byttet ut Anne for Marthe. Og jeg trivdes så godt med Anne hun var så hjemmekjær, så trygg. Jeg kalte henne min egen datter. Så dukket Marthe opp strålende vakker, helt uimotståelig. Truls mistet hodet, gikk nærmest i ring rundt henne. Han fløy rundt Marthe som en humle rundt en blomstereng. Kjærligheten var altoppslukende. Anne ble glemt på flekken.
Joda, Marthe hadde utseendet med seg. Truls likte at kameratene misunte ham de sukket etter Marthe, og folk snudde seg etter dem på gaten. Jeg undret meg over at Truls og Marthe ikke fikk barn etter alle disse årene. Jeg tenkte, Truls vil sikkert gjøre alt ordentlig først ekteskap, så barn. Truls er ikke typen som snakker høyt om private ting, og vi blander oss aldri.
Så plutselig erklærte han:
– Mamma, pappa, jeg skal gifte meg med Marthe! Alt er ordnet, her skal det feires ingen kroner skal spares!
Vi ble glade. Endelig skulle sønnen vår få seg en ekte familie, og han var allerede tretti.
Men du skulle sett, Ingrid, bryllupsdatoen måtte utsettes to ganger en gang ble Truls syk, en annen gang var jeg på reise. Alt med bryllupet gikk trått. Jeg sa ingenting til sønnen om uroen min han svevde på en rosa sky. I tillegg ønsket han kirkebryllup med Marthe, men det gikk i vasken sogneprest Olav var bortreist i lang tid, og Truls ville bare vielses av ham. Det gikk ikke Det kom tegn fra alle kanter.

Så ble det stort bryllup se her på bildet: Ser du orkidéen som ble gitt i gave? Staselig, blomstrende, bladene sto ranke. Nå ser du bare en skrøpelig rest.
Truls og Marthe planla bryllupsreise til Paris, men der oppsto problemer. Marthe fikk ikke dra ut av landet, hun skyldte visstnok et betydelig gebyr. De ble nektet ombord på Gardermoen. Truls overså alt uhell, drømte bare om lykken.
Men brått ble Truls alvorlig syk. Han måtte legges inn på sykehus. Legene var rådville, gav ikke mye håp.
Marthe besøkte ham en uke, så sa hun:
– Beklager, men jeg kan ikke leve med en ufør ektemann. Nå søker jeg skilsmisse.
Tenk deg, Ingrid, hva min Truls følte der han lå hjelpeløs? Men han svarte rolig:
– Jeg forstår deg, Marthe. Jeg skal ikke motsette meg en skilsmisse.
Og slik ble det.

Sønnen min ble frisk igjen. Vi fant en god lege, Per Bogstad, og på et halvt år reiste han Truls på bena. Per hadde ei datter, Marie, ei vennlig og blid jente på tjue. Truls var først lunken:
– Lita og uanselig, sa han.
– Gi henne en sjanse. Skjønnhet varer ikke evig bedre å drikke vann i glede enn mjød i sorg, sa jeg til ham.
Han klarte ikke slippe tanken på Marthe, men såret satt dypt, og Marie ble hodestups forelsket. Hun ringte, kom etter ham, gjorde alt for å nære vennskap.
Vi besluttet å samle dem dro på hyttetur sammen. Truls gikk rundt som i tåke: Verken bålet, grillmaten eller latteren løftet humøret hans. Marie kastet lengselsfulle blikk mot ham, men han svarte aldri.

Jeg sa stille til mannen min:
– Dette fririet var fånyttes. Truls bærer Marthe i hjertet ennå.

Tre-fire måneder gikk. En dag ringte det på døra. Truls sto der med orkidéen:
– Her er restene av gammel lykke, mor, gjør hva du vil med den. Jeg vil ikke se på dette mer.
Jeg tok hardt i mot den og mislikte blomsten som om den bar skylden for alt Truls hadde tapt. Jeg satte den innerst på vaskerommet, gav den ikke vann.

Nylig traff jeg en nabo:
– Ragnhild, jeg så Truls med ei lita tulle ekskona var både høyere og vakrere.
Jeg trodde ikke mine ører kunne Truls og Marie ha blitt sammen?
Og ganske riktig, senere sto Truls med Marie, som ektefolk, etter at de hadde giftet seg. De hadde tatt det stille og rolig, uten brask og bram, og fått velsignelsen sin av sogneprest Olav slik Truls ville.
Jeg trakk sønnen til side:
– Har du lært deg å elske henne? Skader du ikke Marie? Giftet du deg bare for å glemme Marthe?
– Nei, mamma, jeg har lagt alt bak meg. Jeg nevner henne ikke lenger. Maries verden føles som min nå.
Sånn gikk det, Ingrid.

Ragnhild tømte hele sitt hjerte den kvelden.
Etter denne samtalen traff vi ikke hverandre på to år. Livet rullet videre, dagene tok oss.
Men orkidéen våknet til liv, skjøt nye skudd og blomstret rikt. Blomster vet å gi igjen for omsorg.

En dag møttes vi på barselavdelingen.
– Hei, bestevenn! Hva gjør du her? spurte jeg.
– Marie har fått tvillinger! De blir skrevet ut i dag, sa Ragnhild med et bredt smil.
Like ved sto Truls og Ragnhilds mann og ventet, Truls med en bukett røde roser.
I døra kom Marie, tynnslitt men lykkelig, og bak henne trillet jordmoren to “levende”, ullinnpakkede bylter.
Etter dem kom min datter med mitt barnebarn på armen.

Marthe ber nå Truls om tilgivelse og vil begynne på nytt.
Men en knust kopp kan kanskje limes, men du drikker aldri godt av den igjenJeg så på orkidéen jeg hadde stelt gjennom mørke måneder, og tenkte at blomster kan overleve det vondeste, så lenge noen tror på dem. Akkurat da møttes blikkene våre, Ragnhild og jeg, over de små barna og de voksne barna våre og vi smilte, uten ord, over alt som hadde hendt, alt vi hadde overlevd.

Livets sår gror med kjærlighet i familie, i vennskap, i ordløs forståelse. Det eneste Ragnhild sa, lavt idet hun tok fingrene mine i sine, var:

Jeg burde aldri ha gitt deg den orkidéen, Ingrid. Du skulle jo hatt den fra første blomst.

Utenfor vinduet fantes en ny dag. Inne i oss fantes styrken til å begynne igjen.