Eplet
Du er akkurat som moren din!
Hvordan så, bestemor? Kari spente seg litt, men tok seg raskt i det. Hvem er det egentlig hun forsvarer seg mot?
Full av egne tanker! Hun hørte heller aldri på noen! Og nå følger du på!
Hva er det jeg burde høre?
På meg! Du skal høre på meg! Og vise respekt! For jeg er eldre og har mer erfaring i livet! Forstår du?
Kari så overrasket på den litt forpjuskede, rødmussede kvinnen som veivet med pekefingeren foran nesen hennes.
Så merkelig, hvorfor er det så viktig for henne å bli hørt? Hun kom stormende og vanskelig å få fjernet!
Kari bøyde såvidt på fingrene, som om hun hadde en viskelær mellom dem. Skulle gjerne tegnet om denne dagen! Fjerne litt av skyggene der, gjøre det klarere her Hun ville ikke ha det mørkt! Likte ikke konflikter, hevede stemmer, kjefting Moren hennes hadde aldri snakket sånn til henne. Hun sa alltid at ordentlige folk evner å lytte, med hele seg.
Vi spisser ørene, Karianne, og hører nøye etter akkurat som små harer! Vet du hvorfor haren er så god til å lytte? Fordi reven sniker seg stille frem. Om haren mister fokus, og ikke lytter, tar reven ham og spiser ham opp!
Ikke si sånn, mamma! lille Karianne ble stille og så på moren.
Nei, det skulle tatt seg ut! Så derfor haren er klok. Lytter nøye med ørene og løper kjapt med beina! Ingen rev klarer å ta ham igjen!
Det var lenge siden. Kari var nesten voksen nå, men hun husket fortsatt mammas eventyr og livsvisdom.
Merkelig… Da Kari var liten, syntes hun mammas historier var overdrevne eller rare. Men nå forstod hun hvor mye hun faktisk hadde rett i!
Ta for eksempel denne “bestemoren”. Kari hadde ikke møtt henne før i fjor. Hun hadde bodd sammen med mamma i en liten by ved Oslofjorden, gått i barnehage, kranglet med Maren og Kristin, og så løpt sammen med dem for å kjøpe is nede på den vesle brygga. Så ble det skole, Jonas, de første forelskelsene, kyss på strandpromenaden i solnedgangen.
Og mamma var der
Kari klemte på den store perlen i armbåndet, laget av falsk turkis, som moren hadde laget til henne.
Om det så er uekte! Se så fin den ble! Skjønner du, jenta mi, noen ganger er det ekte så vanskelig og tungt at det bare tynger deg ned. Da kan det være fint med en erstatning, også.
Hvordan da?
For eksempel hvorfor kranglet du og Maren for noen uker siden?
Hun sa at vi ikke har råd, og at du kjøpte falske merkeglade joggesko til meg. At hun visste akkurat hvordan de ekte så ut.
Hun hadde rett, Maren. Onkel Rune sydde dem til deg. Men jeg påsto aldri at de var ekte, eller hva?
Nei.
Men joggeskoene er fine, laget av skikkelig skinn, og laget med hjertet. Du vet jo, onkel Rune gjør aldri noe halvveis. Du liker de skoene?
Veldig!
Se der, da spiller det ingen rolle om det står et merke på dem eller ikke. Alt folk har funnet på for å heve seg over hverandre For hvem er mest verdt? Den som har det fineste merket, eller den som er fornøyd med det de har? Jeg vet at lykkeligst blir den, som ser verdien i seg selv ikke i lapper på klærne.
Det fikk Kari til å tenke mye. Hun vasket til og med gulvet både på rommet sitt og til mamma før hun gikk ut på kjøkkenet, hvor mamma kokte det beste aprikos-syltetøyet.
Mamma, betyr det at Maren ikke er en god venn? Hun sier mye fint, men så plutselig sårer hun meg skikkelig. Jeg vet jo hun egentlig likte skoene mine, men ville bare ikke si det.
Hvordan vet du det?
Kristin sa det at Maren maste på moren om å få enda finere enn mine.
Åh, Kari! moren la fra seg tresleiven og ga Kari en klem. Ikke døm for hardt. Maren er like liten som du
Jeg er ikke liten!
Kari snudde seg i armene til moren, og løftet hodet. Øynene var sinte, men mamma visste hun var sint på seg selv for å ha tenkt sånn om en venninne.
For meg er du liten, smilte moren mykt. For moren er barna alltid små, og det er ikke noe galt i det. Min mamma har vært borte lenge, men jeg skulle gitt alt for å få være liten hos henne litt til For å bli trøstet og holdt rundt.
Moren trakk pusten dypt og kysset Kari i håret.
Men nå snakket vi om deg. Og om Maren Kari, gi det litt tid. Husker du hvordan hun bar deg hjem da du falt fra lekestativet? Hun var mer redd enn deg! Og hun skrubbet jo knærne selv da hun hoppet etter. Husker du hvordan hun gråt i akuttmottaket, så hardt at legen tilbød henne sprøyte også, for å roe henne? Husker du?
Ja
Og da hun hadde fått nye tusjer av faren og kom bare for å gi dem til deg, da du var syk? Hun ville du skulle tegne noe flott til henne, så hun kunne henge det på veggen og vente til du ble frisk igjen. Husker du?
Jeg husker
Ser du! Så ikke heng deg opp i en bagatell. Når dere vokser opp forstår dere hvor lite det betyr, og da er det for sent å angre om vennskapet har gått tapt.
Hun har faktisk vært her allerede.
Hvorfor?
Sa unnskyld.
Og du?
Jeg ga beskjed om at jeg ikke ville se henne, og at vi ikke var fattige!
Var du sint?
Veldig!
Og nå?
Fortsatt litt, men ikke like mye
Da la det gå litt til, så får du heller bli venner igjen når sinnet gir seg. Ellers vil du alltid bære litt nag.
Hvor hun savnet mamma nå Det finnes ingen bedre når bestemor er der.
Bestemor dukkede plutselig opp.
Kari visste ingenting om at mamma sleit med helsen, eller at hun hadde kontaktet sin tidligere svigermor og bedt henne komme.
God dag på deg, Ingrid! Hadde aldri trodd jeg skulle møte deg igjen! En kraftig, rødmusset dame lukket porten etter seg og lente seg pustende mot den. For en varme! Skjønner ikke hvordan jeg skal holde ut!
Velkommen, Sigrid Andersen!
Kari snudde seg forbauset mot moren da hun hørte en underlig tone i stemmen hennes.
Er det Kari? Sigrid så på henne. Ikke spor lik faren! Er du sikker på at hun er datteren hans?
Noen ting endrer seg aldri!
Nå hørtes det latter hos moren, og Kari slappet litt mer av. “Det ordner seg”, pleide mamma å si.
Bestemor likte hun ikke. Hun var høylytt, utålmodig, alltid urolig. Hele huset ble snudd på hodet.
Kaos, som alltid! Kunne du ikke holdt orden, Ingrid?! Du har jo barn en jente til og med! Hvordan skal hun lære å bli kvinne, da? Første dag etter bryllupet jager mannen hennes henne ut, og helt rett gjør han det!
Kari skjønte ikke hvorfor moren bare smilte og lot henne storme rundt, mens hun selv sa ingenting og blandet seg ikke inn.
Kattene ble såpass stresset at de forsvant under møblene, og Balder, hunden Kari hadde fått av onkel Rune, lusket stille ut og la seg i skyggen av lysthuset og knurret lavt hver gang Sigrids stemme runget gjennom huset.
Se! Den eneste rasjonelle skapningen her er hunden! Skjønner at han ikke har noe her å gjøre! Dyr burde ikke være inne!
Kattene forsvant straks hun nærmet seg med moppen.
Det var da Kari første gang viste mot. Hun fanget yndlingskatten sin Bolla under armen og marsjerte inn på rommet sitt.
Hva er det for noe? Karianne! Sigrids strenge stemme fikk Balder til å boffe i bakgården.
Jeg passer på henne! svarte Kari og så hardt på Sigrid. Kattene blir inne! Og Balder også! De har vært her lenge før deg. Skal det være orden, så får alle følge den det er vårt hjem! Du er gjest her! Hjemme hos deg bestemmer du, men her bestemmer vi!
Kari! Ingrid gispet og la hånden over munnen. Hun hadde aldri hørt datteren sin svare voksne på den måten.
Overraskende nok ble Sigrid ikke fornærmet. Hun knep øynene sammen, smilte et ukjent og underfundig smil, og svarte:
Jada, slekta mi er seig! Ja, du er en liten kloning! Ingrid, du kunne oppdratt henne litt annerledes.
Fra da av lot Sigrid kattene være i fred. Hun ignorerte dem, men jaget dem aldri ut.
Det var ikke mye tid til dyr lenger uansett. Alt skjedde så fort at Kari skulle ønske hun kunne stoppe tiden, stoppe de gamle klokkene på kommoden.
Hvorfor skal tiden rase avgårde slik? For mamma var jo så ung! Kari trengte henne!
Men tiden lyttet ikke. Sekundene tikket videre.
Leger. Medisiner. Sykehus.
Ingrid døde tidlig en vårmorgen.
Kvelden før hadde Kari åpnet vinduene for første gang på lenge, kjent på den friske vårluften og hvisket:
Mamma, snart blomstrer morelltreet ditt! Snart
Jeg skal prøve, Karianne Jeg vil så gjerne se det én gang til.
Da hun fikk vite at moren var borte, brakk Kari i sinne den grenen som vokste mot vinduet på morens soverom. Hva skulle hun med den, når ingen skulle se ut av det vinduet mer?
Sigrid var ikke rørt. Hun tok Kari hardt i armene, fant fram et lommetørkle stort som et kjøkkenhåndkle og kommanderte:
Gråt! Rop! Få det ut! Det kan ikke bli værende inni deg! Du kunne ikke gjort noe annerledes Alle har sin tid.
Hvor kom de ordene fra? Hvordan visste Sigrid hva Kari følte? Kari hadde jo skyldfølelse moren jobbet for mye, hvilte for lite, alt for å gi datteren et bedre liv.
Og Kari? Gikk turer med Jonas og andre venninner istedenfor å sitte hjemme med bøkene og malerpenselen. Karakterene dalte, selv om det nærmet seg eksamen. Hun tok seg sammen for sent, ville ikke gjøre mamma urolig.
På 40-dagersmarkeringen etter morens død fikk hun brevet. Sigrid ga det til henne.
Her. Nå er tiden kommet. Les nøye. Moren din hadde et siste råd til deg.
Hvorfor er konvolutten åpen? Kari vendte på den hvite konvolutten uten hverken frimerke eller adresse.
“Til Kari” bare det sto der, med et bredt og kjent håndskrift.
Hva tar du meg for? Jeg kan være sta og kanskje ikke alltid like deg, men lese andres brev gjør jeg ikke, Sigrid ristet på hodet. Kom igjen! Jeg har noe annet å gjøre. Vil du hjelpe, så kom på kjøkkenet senere. Nå har jeg det travelt!
Kari skjønte straks at hun var såret. Hun gadd ikke engang kjefte, bare gikk og lukket døren bak seg. Kari la panna mot dørkarmen, hvor moren hadde risset inn streker for å måle hvor mye Kari hadde vokst.
Å, så stor du begynner å bli, Kari! Se som du har vokst!
Mors stemme klang så tydelig for henne at det gjorde vondt. Stor Ja vel. Var hun klok, hadde hun ikke såret noen uten grunn. Mamma ville ikke likt hvordan hun hadde oppført seg.
Kari lukket døren til rommet sitt, satte seg på gulvet og la konvolutten i fanget, uten å tørre å åpne den. Så tungt… Så mye hun skulle ønsket å si til mamma. Så mye hun hadde hatt behov for å høre.
Konvolutten var stappfull av små, tette ark, revet ut av rutete notatbok. Kari klemte Bolla, som krøllet seg mot henne, og dro ut den første arket.
“Karianne! Slutt å gråte nå! Du er sterk, vesle jenta mi! Livet er vakkert så grip det! Ikke kast bort tid på det som ikke var vi hadde faktisk mye sammen, mer enn du aner. Jeg må fortelle deg alt, det er din rett. Det er din historie.”
Hvor skal jeg begynne… Da jeg møtte faren din. Han var et eventyr av en mann. Jeg falt for han i samme sekund som jeg så ham. Venninnene mine lo: “Han er jo rød i håret!” Men de så ikke hvor vakker han var som sola, varm og lys. Du ligner på ham, selv om folk sier noe annet. Fra han har du fregnene, øynene og nesa resten er mitt.
Da du ble født, drømte han om at du skulle få de samme krøllene som bestemoren din, Sigrid Andersen.
Kari! Sigrid er en god kvinne! Ikke tenk på all hennes bråhet. Hun har alltid vært høylytt, røff og direkte, men også pålitelig og har et stort hjerte.
Lurer du på hvorfor du aldri har sett henne før? Det er min skyld. Jeg var ung og dum forstod henne ikke.
Unnskyld!
Vi kranglet fælt da du var liten. Faren din og jeg hadde det fint til han fant en annen Sånn skjer, Kari
Det var ikke fordi han ikke elsket meg, eller ikke ville ha deg. Han traff bare en som ble alt for ham.
Så du spør vel: hva med oss? Det var over. Jeg elsket ham kanskje dypere enn han elsket meg. Han var en god far, men etter hvert kunne han ikke lyve lenger og dro.
Det forstår jeg nå. Da kunne jeg ikke puste for bare smerte. Og inn kom Sigrid.
Hun kom for å omvende sønnen, for å holde sammen familien. Hun begynte som alltid med å kritisere “orden”, og jeg klikket. Vi såret hverandre grovt. Jeg sa til og med at du ikke var hennes barnebarn.
Kjære, hvor dum kan man være! Lenge etter skjemtes jeg over ordene mine.
Så burde jeg jo husket hvordan hun pleide å komme med dampende koteletter og sette leiligheten vår i system da jeg ventet deg og var sykmeldt. Hun ble hos oss i over en måned for å passe på. Reiste ikke før legene sa det var trygt.
Jeg visste ikke at hun hadde kontaktet den andre kvinnen. Prøvde å forstå, men slet. Likevel godtok hun til slutt alt og elsket barna der som sine egne. Ja, Kari, du har en bror og en søster. Hvis du vil, kan bestemor introdusere deg. Vi har snakket om det det er aldri bra å være alene. Jo flere rundt deg, jo bedre.
Tenk litt på det.
Så: Kari, ta utdanning! Jeg ønsker så veldig at du skal ha en fremtid. Men du skal selv velge! Ikke la noen styre. Vi har snakket om hvor du bør søke, hvordan du bruker alt du har fått i gave fra naturen ditt talent! Bruk det! Ikke alle får slikt. Hvis du står på, vil du klare det, selv om det blir hardt. Jeg har snakket med Sigrid hun skal hjelpe deg. Jeg har spart litt penger, ikke mye, men nok til ett år. Etter det klarer du deg selv. Du har jo vært oppfinnsom før vesker og bilder du har solgt til turistene har jo alltid fått bein å gå på! I Oslo eller Bergen blir det kanskje lettere. Ikke gi opp drømmen din. La den bli til virkelighet. Jeg tror at en dag vil din utstilling åpne i en by, og jeg skal være den stolteste, selv om jeg ikke får se det. Jeg føler jeg vil vite det her hvor jeg er nå.
Jeg elsker deg! Jeg er bekymret, men jeg tror på deg! Du er sterk og klok, jenta mi!
Tørk tårene!
Mamma”.
Kari la fra seg brevet og ble lenge sittende med hodet bøyd, mens tårene rant stille. Mamma hadde sagt hun ikke skulle gråte.
Bolla var for lengst krøllet sammen ved føttene og sov, men Kari satt og drodlet på hvordan livet skulle gå videre.
Hun fikk svaret av Sigrid, som plutselig stakk hodet inn, knipset på lyset og kommanderte:
Opp med deg! Ikke sitt der alene. Kom, la oss ta en kopp te. Det er bedre med handling enn tårer!
Karis ønske om å bli kunstner falt ikke i smak. Sigrid var streng og mente det var mye bedre å få seg en «skikkelig jobb». Men Kari nektet å høre. Da presterte Sigrid å sammenligne henne med moren sta som et esel, akkurat som hun.
Så mange år uten kontakt! Jeg lette etter dere overalt. Anar du hvor vanskelig det var når moren din skiftet navn på deg og tok et helt annet etternavn? Onkel Rune hjalp til!
Han hjalp oss! svarte Kari.
Dere burde vite at jeg ikke gir meg. Reiser etter deg og følger deg opp så du blir en ekte kunstner! Jeg har lovet moren din at du aldri skal bli overlatt til deg selv. Ikke si noe mer!
Hun skjøv en tallerken mot Kari og mumlet: Spis nå! Alt er kaldt.
Flere år senere, i et lite galleri i hjertet av Oslo går en merkelig trio rundt.
En rødhåret, småsur, kraftig kvinne, en høy, hengslete ung mann med moderne briller og lang nese og Kari, med sin ettåring på armen.
Hva synes du? spør Kari omsider, selv om hun har lovet seg selv hundre ganger å vente på dommen.
Sigrid titter strengt på henne, snurpet på munnen, og overtar babyen. Tørker nesen hans, løfter ham bedre, så han kan hvile hodet på skulderen hennes, og nikker:
Det er bra! Fine rammer, fine bilder, men du sløser maling fortsatt, ser jeg! Og nå må du rydde i atelieret ditt! Jeg var innom i morges det er jo kaos! Vegard! hun snur seg mot han med brillene. Ser du ikke at hun er utslitt? Store poser under øynene! Dere får sette fra dere ungen hos meg, så dere kan sove og hvile ut! Avtale?
Så kikker Sigrid inntrengende på Kari, stryker henne kjærlig over kinnet og sier lavt:
Moren din er veldig stolt av deg, jenta mi. Og det er jeg også. Vet du det? Sånn, det er fint. Du er virkelig mitt eple, du.
Livets erfaring lærer oss at familie uansett hvor ulike vi er holder sammen når alt annet rakner. Og at vi vokser best når vi får være oss selv med kjærlighet og støtte fra de rundt oss.
