Synnøve, kom innom klubben i kveld, jeg har noe jeg vil snakke med deg om ropte Kjell i forbifarten da hun gikk ut av dagligvarebutikken, mens han hastet videre.
Synnøve ga ham et blikk bakover og nikket lett, men han hadde allerede rundet hjørnet og var borte.
Den der Kjellen er alltid så alvorlig, tenkte Synnøve mens hun gikk den småknekte grusveien hjemover. Kanskje det er fordi han er seks år eldre enn meg, tenkte hun.
Hun skulle jo møte ham på klubben senere, men hun lurte på hva slags samtale han hadde i tankene. Vilde var alltid i nærheten av ham, og ga aldri andre jenter en sjanse. I bygda visste alle at Vilde alltid holdt seg tett på Kjell, som om hun var hans egen skygge. Synnøve hadde sett hvordan Kjell prøvde å komme seg unna Vilde da hun inviterte ham til å danse i klubben.
Vilde, slapp meg hørte hun ham si, og Vilde lo bare sånn lett.
Du kommer ikke unna, du vil bli forelsket og gifte deg, og så blir du min uansett sang Vilde med et glimt i øyet.
Hvis en gutt hadde sagt det til meg, tenkte Synnøve, skulle jeg ha gått rett av gårde og rødmet.
Sammenligningsvis roet det seg i magen hennes da hun skulle på klubben. Hun var nitten år gammel, med en hel fremtid foran seg, og drømte om å gifte seg med en snill mann og få to barn.
Kjell er jo en grei kar, selv om han er seks år eldre, men blikket hans gir meg en kulde i ryggen mumlet hun foran speilet mens hun beundret den nye kjolen som passet henne perfekt. Han har gått meg hjem tre ganger, men har aldri tatt meg i hånden, i motsetning til andre gutta som vil klemme deg med en gang.
Klubben var fylt av folk og høylytt musikk. Så snart Synnøve gikk inn, traff hun Kjells blikk. Han hadde tydelig ventet på henne og sprang mot henne. Hun ropte etter Vilde, men så henne ikke; kanskje hun kom senere.
Hei, Synnøve hilste Kjell, og tok henne med til midten av dansegulvet. De danset til låta «Stjernen min, klar som dagen».
Før hun rakk å hilse på noen andre, var de allerede i en rolig vals. Kjell var som vanlig alvorlig, men et lite smil lyste opp leppene hans. Han holdt henne tett rundt livet, og det fikk henne til å kjenne hjertet banke. Etter noen sanger kom Vilde inn med et skarpt blikk, men Kjell stod fortsatt ved Synnøve og spurte henne om hun ville danse mer.
Da sangen tok slutt, sa Kjell:
Synnøve, skal vi gå en tur?
Ja, gjerne svarte hun, og de smatt ut av klubben mens Vilde fortsatt danset.
Utenfor bygda var det stille, kun sirissens sang og den kalde elvebrisens sus. Et tynt tåkesky laget et slør over jordet. Duften av villblomster fylte nesen, kanskje fordi Kjell var så nær.
Synnøve, jeg vil ikke snurre rundt i evigheten begynte han plutselig vil du gifte deg med meg?
Hun stoppet opp, overrasket over forslaget. Hun hadde bare forventet at han skulle si at han likte henne.
Hvorfor er du så stille? spurte Kjell nervøst.
Å, Kjell, jeg hadde ikke sett dette komme men jeg sier ja lo hun dempet og han klemte henne og kysset henne.
Bryllupet var en livlig fest, og de ble gift av kjærlighet. Etter vielsen flyttet Synnøve inn i huset til Kjell, sammen med hans foreldre. De fikk raskt en god kontakt med svigermoren, selv om hun hadde hørt mange dårlige historier om svigermødre. Det ble en harmonisk husholdning.
Synnøve lyttet alltid til Kjell, fordi han var eldre og førte an i familien. Han behandlet henne godt og støttet henne i tøffe tider. Snart kom en liten gutt, og morrollen falt over henne. Svigermoren hjalp til med barnevakten, og holdt også nattevakten når barnet gråt.
Tre år senere ble en liten jente født, og besteforeldrene elsket begge barnebarna. Så Synnøve fikk litt hjelp med oppdragelsen fra både mor og svigermor.
Synnøve, vi bygger et hus sammen sa Kjell en dag. Hver mann bør ha sitt eget tak over hodet. Synnøve nikket, og de begynte på byggeprosjektet.
Sønnen var fem år, datteren fortsatt små, og Synnøve gledet seg over planene. Selv om hun hadde drømt om å bo i eget hjem med familien, var det fortsatt koselig å bo sammen med svigerfamilien.
Når vi får vårt eget hus, kan jeg bestemme selv, og barna får sine egne rom tenkte hun, og Kjell gjorde som hun ville.
Etter en stund sto huset klart, og de flyttet inn. Barna løp rundt som glade unger, og de hadde til og med med seg en liten kattunge som de lekte med.
Kanskje vi skal tenke på en tredje lillekrabbe? spurte Kjell en kveld. Synnøve lo og svarte: Ja, det er plass nok nå.
Deres drøm om et firbent barn ble imidlertid brått avbrutt. Kjell fikk plutselig hjerteinfarkt en morgen etter frokost. Synnøve hjalp ham ned på sofaen og løp etter en ambulanse, men da hjelpen kom, var han allerede død.
Sorrowen var enorm. Hun måtte nå ta vare på barna alene i det nye huset.
Jeg må klare meg, og kanskje fortsatt få den tredje barnet, men sånn er livet gråt hun, men skjebnen hadde tatt ham fra henne. Hvorfor må gode menn forsvinne?
I begynnelsen gråt hun hver dag, men måtte holde hodet oppe for barna. Hun tenkte:
Jeg er den eneste som er her for dem, så jeg må holde ut og ikke gi opp.
Hun tok to jobber for å sikre at barna hadde alt de trengte, og foreldrene hjalp til når de kunne. Synnøve fant sin styrke igjen, selv om flere menn kom med forslag om forhold. Hun avslo dem, fordi hun ikke ville risikere at noen andre skulle såre barna.
Hva om barna ikke vil ha en ny far? tenkte hun. Jeg venter til de er voksne.
Barna vokste opp: sønnen ble ingeniør, datteren fullførte kunstfag, og begge fikk egne familier. Synnøve var nå 48 år, og hadde to barnebarn som kom på besøk i helgene. En dag sa sønnen:
Mamma, du er fortsatt vakker, du burde finne en ny mann. Ikke vær alene, livet blir ikke bedre sånn.
Jeg har tenkt på det, men jeg vil ikke ha noen som er som Kjell. Mange menn drikker, krangler eller er late. Jeg har mitt eget hus og arbeid, og jeg er fornøyd med det svarte hun med et smil.
En nabokjær, Anette, introduserte henne for sin slektning fra nabobyen, en enkemann ved navn Gunnar. Gunnar kom på besøk i sin gamle pickup, og tok med seg en flaske vin fra sønnen.
Synnøve laget kaker, de satte bordet, og hun la en flaske rødvin på bordet. Sønnen hadde kjøpt den i byen, og selv om Anette sa at Gunnar ikke drakk, åpnet han flasken og fylte to glass.
Mens de spiste og drakk, merket Synnøve at Gunnar drakk nesten hele flasken alene. Han mumlet:
For en god vin, Synnøve, hvor har du fått tak i den?
Sønnen min hentet den svarte hun ærlig, mens Gunnar så litt røde i ansiktet.
Gunnar begynte å snakke:
Sånn, Synnøve etter vinen løst tungen jeg vil bo hos meg. Jeg har et fint hus, men jeg vil ha deg her også. La oss flytte sammen i morgen. Huset ditt kan vi selge, hvorfor beholde det?
Gunnar, barna mine har huset, og faren vår bygde det protesterte Synnøve.
Så hva kommer du med? spurte han irritert. Ikke med tomme hender.
Synnøve reiste seg og sa:
Gunnar, dette kommer ikke til å fungere. Gå hjem, vi passer ikke sammen.
Du har bare kjent meg i to timer, og du sier vi ikke kan bo sammen? protesterte han.
Jeg har fått nok, jeg vet hva jeg vil svarte hun bestemt.
Hun så ham ut av døren, lukket låsen, og tenkte:
Ingen flere menn i dette huset. Jeg skal klare meg selv. Kanskje livet blir ensomt, men jeg har barn, barnebarn og mitt eget hjem. Ensomhet gjør ikke livet vakrere, men jeg lever videre.
