Solveig Haug sto opp til jobb tidligere enn vanlig. Helgene i nabolaget var alltid fulle av søppel, så hun kom på fire om morgenen for å rekke alt. Hun hadde jobbet som vaktmester på blokkane i Bergen i mange år, men livet hennes hadde en gang vært helt annerledes.
Med kost og søppelbøtte i hånden tenkte Solveig på sin kjære sønn, som hun fikk da hun var 35. Hun hadde ikke hatt flaks med menn, så hun bestemte seg for å vie seg helt til barnet. Mannen hun hadde hatt, Lars, hadde aldri forstått henne. Gutten, Eirik, var smart og kjekk, men han likte ikke å bo i den lille delen av byen.
Mamma, når jeg blir stor, skal jeg bli en kul kar! pleide han å rope til Solveig.
Det skal du bli, gutten min, hva mer kan jeg si? svarte hun med et smil.
Da Eirik fylte seksten, flyttet han fra hjemmet og inn i et hybel på teknisk fagskole i nærheten. Solveig mislikte at sønnen nå var så langt unna, men han lovet å komme på besøk oftere.
I starten holdt Eirik virkelig sine løfter. Men så fikk han en kjæreste, og han begynte å snakke mindre om hjemmet. En dag kom han tilbake for godt og fortalte at han var dødelig syk. Solveig forsto ikke hvorfor så tungt livet hadde blitt for både henne og sønnen.
De måtte samle all sin styrke for å kjempe. Legen foreslo behandling på en annen klinikk, men den krevde store summer i kroner.
Uten å nøle solgte den sorgtunge moren leiligheten sin. En natt ringte telefonen.
Sonen din er ikke mer! meldte legen.
Solveig mistet lysten til å leve. Livet hennes føltes meningsløst uten sin kjære Eirik.
En morgen, som alltid, tok hun seg til verkstedet i bakgården.
God morgen! ropte Sverre Lunde mens han gikk tur med hunden sin, Mjølner.
God morgen! Du er tidlig i dag? svarte Solveig.
Det er kjedelig å sitte hjemme, så jeg tar en tur med Mjølner og hilser på naboene, lo Sverre.
Sverre var en enslig kar, og Solveig ble litt flau over oppmerksomheten hans.
Så bra, vi lar deg jobbe videre, sa han og fortsatte turen med hunden.
Mens Solveig feide, oppdaget hun en telefon på en benk. Ingen andre var i nærheten. Hun plukket den opp, skrudde den på, og på skjermen dukket bilder opp. Noen hadde tydeligvis tatt bilder og glemt telefonen. Da Solveig så nærmere på bildene, begynte hun å gråte.
Eirik! Min Eirik! hulket hun.
Plutselig ringte telefonen. Hun ble forvirret, men svarte.
Hallo! Er dette min telefon? Kan jeg få den tilbake? hørtes en kvinnes stemme.
Ja, selvfølgelig. Jeg fant den i parken på benken. Kom til denne adressen, svarte Solveig og oppga adressen.
Kvinnen, Kine, kom for å hente telefonen. Da døren åpnet, stod en gutt bak henne.
Hvor fikk du bildene av sønnen min? spurte Solveig.
Egor? mumlet Kine forvirret.
Gutten gikk inn i leiligheten.
Eirik! ropte Solveig og falt bevisstløs.
Gutten kastet seg over henne.
Hva er galt? spurte han.
Kanskje du har forvekslet meg med noen andre. Vi må ringe ambulanse, svarte Kine.
Fjorten minutter senere hadde ambulansepersonell fått Solveig tilbake til bevissthet. Etter at de hadde gått, fikk hun endelig vite hvordan bildene av sønnen hadde havnet på telefonen.
Solveig så forsiktig på Kine.
Kjenner du meg? Hvordan havnet bildene av Eirik på telefonen min? spurte hun, med en stemme som nesten brøt.
Jeg heter Kine, svarte hun. Jeg og Eirik hadde et forhold en gang. Men han forlot meg da han fikk vite at jeg var gravid, sukket hun tungt.
Forlot? Hvordan? Han har aldri sagt noe om meg, undret Solveig.
Vi var sammen i noen måneder. Så fortalte jeg ham at jeg ventet barn. Deretter forsvant han. Jeg tenkte han bare var redd, forklarte Kine.
Nei, Kine. Nå forstår jeg hvorfor dette skjedde. Min sønn ble alvorlig syk. Han ville ikke være en byrde for noen, ikke engang for deg. Eirik har vært borte i flere år Solveig fikk tårene til å renne igjen.
Kines øyne utvidet seg.
Hvordan kan han være borte? spurte hun forvirret.
Han gikk fra oss. Jeg solgte leiligheten for å redde ham, men det hjalp ikke. Vi rakk ikke svarte Solveig, med knapt kontroll over følelsene.
Kine tenkte seg om, sukket og sa:
Jeg forstår nå. Han ville bare beskytte meg. Han ville ikke legge mer smerte til meg
Så ropte Kine på gutten som hadde stått ved siden av.
Egor, kom hit!
Gutten gikk inn i rommet.
Ja, mamma? spurte han.
Egor, husker du jeg fortalte deg at faren din hadde forlatt oss? Det var ikke sant. Han ble alvorlig syk og døde før du ble født. Og dette er din bestemor, sa Kine og vendte seg mot Solveig.
Solveig smeltet. Hun så på den lille gutten med varme.
Bestemor, mumlet Egor sjenert.
Gutten min, kom hit, omfavnet Solveig ham.
Kine lo:
Kanskje dere vil flytte inn hos oss? Vi har god plass, og vi kunne trenge en bestemor!
Nei, Kine. Jeg trives i nabolaget mitt. Men jeg kommer gjerne på besøk, svarte Solveig.
I akkurat det øyeblikket banket det på døren.
Er det greit? stod Sverre Lunde med en stor blomsterbukett på dørstokken. Han rakte buketten til Solveig og spurte:
Dette er til deg, Solveig Haug. Vil du ta en spasertur?
Så klart, smilte hun.
Fra kjøkkenet tittet Kine og Egor opp.
Tar du oss også med? spurte de i kor.
Bare hvis dere oppfører dere pent, ertet Sverre med et glimt i øyet.
To måneder senere var Solveig Haug lovlig gift med Sverre Lunde. Hans hund, Mjølner, jublet over de nye familiemedlemmene. Han løp ofte med Egor mens bestemor bakte vafler til alle.
Hvis du likte historien, legg igjen en kommentar og gi en tommel opp. Det gir oss motivasjon til å skrive flere fortellinger!
