En ung enke tar inn tre antatte kriminelle for én natt. Neste morgen er hele bygda rystet over det som har skjedd i huset hennes.
Etter at mannen døde, bor den unge enka Åshild Nordby alene i et gammelt trehus i utkanten av ei lita bygd i Gudbrandsdalen. Om dagen steller hun med huset og gården, og om kvelden låser hun døra tidlig og prøver å ikke gå ut. Alle vet at hun er alene, så naboene kommer av og til med mat eller hjelper henne med veden.
En sein kveld våkner Åshild av kraftig banking på døra. Hun setter seg opp i senga. Utenfor er det helt mørkt. Hun går forsiktig bort til vinduet, trekker gardinen litt til side og stivner.
Utenfor står tre ukjente menn. Alle er kraftige, mørkt kledde og har tatoveringer på armene. En av dem holder en stor svart bag, og den ser svært mistenkelig ut.
Åshild tør lenge ikke åpne døra.
— Ikke vær redd, roper en av mennene. — Vi trenger bare et sted å sove til i morgen tidlig. Vi har gått gjennom hele bygda. Alle andre har sagt nei. Huset ditt var den siste utveien.
Åshild forstår at det kan være risikabelt å slippe dem inn. Hun har lyst til å si nei, men hun ser de slitne ansiktene deres. Mennene roper ikke, truer ikke og prøver ikke å ta seg inn med makt. Etter lang nøling åpner hun døra sakte.
— Ikke finn på noe tull, sier hun lavt. — Dere får sove her, og så drar dere i morgen tidlig.
— Vi lover, svarer mannen.
Åshild setter fram varm suppe, poteter, brød og te. De fremmede spiser i stillhet, takker henne igjen og igjen og oppfører seg forbausende rolig. Etter maten sier de selv at de skal legge seg i stua og ikke forstyrre henne.
Likevel får Åshild nesten ikke sove. Hvert knirk i gulvet får henne til å skvette. Hun venter hele tiden på at de skal rane huset eller gjøre noe forferdelig, men fra stua høres nesten ingen lyd.
Men neste morgen er hele bygda i sjokk over det som har skjedd i huset til den unge enka.
Da Åshild forsiktig kommer ut av soverommet, er gjestene borte. Først tror hun at de har stjålet noe. Men så ser hun en tykk bunt med tusenlapper og en liten lapp på bordet.
På lappen står det:
«Takk for at du trodde på oss, da alle andre slo igjen døra foran nesa på oss.»
Åshild kan lenge ikke tro sine egne øyne. Der ligger så mye penger at hun ikke ville ha tjent dem på mange år.
Etter noen timer snakker hele bygda om det. Folk samles utenfor huset hennes for å se med egne øyne den enorme summen som de fremmede har lagt igjen. Mange angrer nå på at de da nektet å høre hva mennene ville.
Først etter noen dager kommer sannheten fram. En av de tre mennene viser seg å være en kjent milliardær. Sammen med livvaktene sine har han gjemt seg for en svært farlig person som prøver å finne ham.
For at ingen skal kjenne dem igjen, kler de seg bevisst i enkle klær, bruker ikke dyre biler og ser ut som helt vanlige kriminelle.
Milliardæren glemmer aldri Åshilds godhet. En stund senere kommer han tilbake til bygda, møter enka personlig, setter det gamle huset i stand, betaler all gjelden hennes og gir henne så mye penger at hun aldri mer trenger å bekymre seg for hvordan hun skal klare seg neste måned.
Og bygdefolket husker den natta lenge og sier at noen ganger kan den som ser mest skummel ut, være den eneste som virkelig vet å være takknemlig.
