Den gangen, for mange år siden, hendte det noe i ei lita bygd på Vestlandet som ingen noen gang kom til å glemme.
Den unge enken Solveig Haugen bodde alene i et gammelt trehus helt i utkanten av bygda. Etter at mannen døde, hadde hun bare seg selv å forholde seg til. Om dagen stelte hun med huset og hagen, og om kvelden låste hun døren tidlig og gikk sjelden noe sted. Alle visste at hun var alene, og noen naboer pleide å komme med mat eller hjelpe henne med veden.
En sen natt våknet Solveig av at det banket hardt og bestemt på døren. Hun spratt opp av sengen. Utenfor var det mørkt som i en sekk. Hun gikk forsiktig bort til vinduet, dro gardinen litt til side og stivnet av skrekk.
Utenfor huset sto tre fremmede menn. De var alle kraftige, kledd i mørke klær og hadde tatoveringer på armene. En av dem holdt en stor svart veske som så altfor mistenkelig ut.
Solveig våget lenge ikke å åpne.
– Vær så snill, ikke vær redd, sa en av mennene høyt. – Vi trenger bare et sted å sove til i morgen tidlig. Vi har gått gjennom hele bygda. Alle andre har avvist oss. Huset ditt var det siste.
Hun forsto at det kunne være farlig å slippe dem inn. Hun hadde lyst til å si nei, men da hun så de slitne ansiktene deres, la hun merke til at de ikke ropte, ikke truet og ikke prøvde å bryte seg inn. Etter lang betenkning åpnet hun døren sakte.
– Ingen tull, sa hun lavt. – Dere kan sove her, men dere drar tidlig i morgen.
– Vi lover, svarte mannen.
Solveig satte fram varm suppe, poteter, brød og te. De fremmede spiste i stillhet, takket henne flere ganger og oppførte seg bemerkelsesverdig rolig. Etter maten sa de selv at de skulle sove i stuen og ikke være til bry.
Likevel fikk Solveig nesten ikke sove. Hver knirk i gulvet fikk henne til å fare sammen. Hun ventet på at mennene skulle ransake huset eller gjøre noe forferdelig, men fra stuen hørtes nesten ingen lyd.
Da hun neste morgen forsiktig kom ut av soverommet, var gjestene borte. Først trodde hun at de hadde stjålet noe. Men etter et øyeblikk fikk hun øye på en tykk bunt med pengesedler og en liten lapp på bordet.
På lappen sto det:
«Takk for at du trodde på folk da alle andre lukket døren midt i ansiktet på oss.»
Solveig kunne ikke tro sine egne øyne. Der lå det mer penger enn hun kunne ha tjent på mange, mange år.
I løpet av noen timer snakket hele bygda om det. Folk samlet seg utenfor huset hennes for å se den enorme summen med egne øyne. Mange angret på at de hadde jaget de fremmede bort uten engang å høre på dem.
Først etter noen dager kom sannheten fram. En av de tre mennene viste seg å være en kjent milliardær. Sammen med to livvakter hadde han gjemt seg for en svært farlig person som prøvde å finne ham.
For at ingen skulle kjenne ham igjen, hadde de med vilje kledd seg i enkle klær, unngått dyre biler og latt som de var helt vanlige kriminelle.
Milliardæren glemte aldri Solveigs godhet. En tid senere kom han tilbake til bygda, møtte enken personlig, satte hele det gamle huset i stand, betalte alle gjelder og ga henne så mye penger at hun aldri trengte å bekymre seg for neste måned igjen.
Og bygdefolk snakket lenge om den natta. De sa at noen ganger kan mennesket som ser skumlest ut, være den eneste som virkelig vet å vise takknemlighet.
