Engelen som veide hundre kilo og luktet billig kaffe
På lekerommet på barneavdelingen var det stillhet, bare avbrutt av knitring fra papir og knirk fra tusjer. Det var en spesiell stillhet skjør som glass. For mye voksen konsentrasjon for barn som knapt hadde nådd ti år. Oppgaven var enkel: tegn en skytsengel. Barna anstrengte seg virkelig.
For Ingrid, en ung frivillig, var denne dagen en prøve. Hun var vant til det “rette” skjønn kirkefreskoenes estetikk, der engler svever, lette som fjær, med gyldne krøller og øyne i himmelblått. Hun gikk mellom bordene, begeistret: hos Jonas hadde engelen et stort sverd, hos Sofie vinger myke som skyer. Alt var eksemplarisk, rørende og ganske likt.
Så kom hun bort til Maren.
Jenta var sju år. Hodet var glatt som et biljardkule etter nok en runde cellegift, huden tynn som bakepapir. Maren tegnet nøye, med tunga ut av munnviken.
Ingrid kikket over skulderen hennes og måtte holde igjen et overrasket sukk.
På arket, istedenfor en himmelsk budbringer, var noe merkelig. En rund, tung mann fylte nesten hele arket. Ingen vinger, men en kolossal mage trukket inn i noe hvitt, et skallet hode som minnet om en potet, og store, skeive briller hvilte som en knapp på nesen.
Maren, spurte Ingrid forsiktig og satte seg på huk. Hvem er det der? Vi skulle jo tegne en engel.
Det ER en engel, svarte jenta lavt, men bestemt, uten å løfte blikket fra den hvite fargestiften mot magen.
Men han er litt spesiell Ingrid lette etter ordene. Hvorfor har han ikke vinger? Og hvorfor er han så stor?
Han har vinger, sa Maren. Han bare gjemmer dem under frakken, så de ikke blir skitne. Det blir fort skittent her.
Ingrid smilte overbærende. Ja, barnas fantasi.
På avdelingen kunne man ofte høre tung, hikstende pust. Det kom fra gangen, nærmet seg, som lyden av et tog som ankommer. Skrett, skrett. Tunge skritt som fikk gulvteppet til å dirre, trodde man.
Døra til lekerommet slo opp og inn kom han.
Paul Henriksen, avdelingsoverlegen på intensiv. Han var enorm. Overvektig, alltid i en åpen frakk som aldri riktig passet. Ansiktet svetteblankt, med farget trekk av jord. Hornbrillene gled ned på nesetippen, og han skjøv dem opp igjen med en tjukk finger. Han luktet tobakk, svette og sterk, billig traktekaffe. Tredje døgn på vakt, hadde han tilbragt natta på en sliten sofa på vaktrommet.
Ingrid så bare en utmattet, forfallen mann som burde vært for lengst pensjonert, eller i det minste i dusjen.
Hva, kunstnere? dundret han, stemmen kom dypt nede i magen. Lever vi?
Lever, doktor! klang fra barnas ujevne stemmer.
Han gikk mellom radene, støttet seg tungt på stolrygger.
Stanset ved en gutt, bleik, med stativ til drop i armen. La en svær, tung hånd mot pannen hans.
Hold ut, helt, mumlet han. Prøvesvarene er klare. Dette klarer vi.
Så kom han til Maren. Ingrid så hvordan øynene til jenta lyste. Hvordan hun strakte hendene ut mot den store, tobakksluktende mannen.
Tegner du? spurte han. Og bak de tykke brilleglassene så Ingrid plutselig ikke utmattede, matte øyne, men en bunnløs, oppvakt blå.
Deg, hvisket Maren.
Han fnøs og justerte brillene.
Ikke meg, da sprekker papiret.
I det samme pep maskiner i gangen. En skarp alarm.
Paul Henriksen forandret seg momentant. Tungpusten og slepende skritt forsvant. Han snudde seg, overraskende smidig, og løp.
Sitt stille alle! lød han fra gangen. Kristin, reanseutstyr, nå!
Ingrid ble stående, klemte hendene til brystet. På den andre siden veggen var det kaos, korte kommandoer, metall mot metall og over alt hans dype røst, ikke lenger snill, men av stål.
Pust! Kom igjen! Bli hos oss! Pust!
Det skriket var fryktelig.
Der var både bønn og befaling. Ingrid lukket øynene. Hun var redd.
Førti minutter gikk, som elastikk. Stillhet i lekerommet. Ingen tegnet, barna stirret på døra.
Døra åpnet seg. Paul Henriksen kom inn, støttet seg skjelvende til dørkarmen. Drivende våt av svette, flekker på frakken, og en rød flekk på ermet. Han tok av seg brillene, gned seg i øynene, gned tretthet over ansiktet, og sank så stabbende ned på en barnestol som pep klagende under tyngden.
Det gikk, peset han ut i tomrommet. Han sover nå.
Ingrid så på ham. Og plutselig, som om noen rev sløret fra øynene hennes, så hun.
Hun så på Marens tegning. Den klønete, tykke figuren. Så på den virkelige Paul Henriksen.
Hun så ikke fett eller svette. Hun så masse. En kjempestor, trygg masse av kjærlighet, som måtte til for å holde de skjøre, lette barne-sjelene her på jorda, som anker når de ville fare avgårde. En gylden vinget engel ville vært ubrukelig for lett, ville ha forsvunnet sammen med barna.
Det trengtes en som denne tung, massiv, luktet jord og kaffe som kunne gripe det flyktige livet med store never og brumme: «Jeg slipper ikke.»
Det skallede hodet glinset under lampa, som en skitten glorie ikke gull, men arbeid, vått av strev.
Maren gled ned fra stolen, gikk bort til legen som satt med hodet bøyd, og omfavnet det tjukke beinet hans høyere kom hun ikke.
Sa jo det, hvisket hun, så på Ingrid med voksne øyne. Han skjuler vingene sine. Så vi slipper å fryse.
Paul Henriksen la en tung hånd på det nakne hodet hennes.
Han skalv litt.
Hold ut, små venner, hvisket han. Litt til.
Ingrid vendte seg mot vinduet, hun klarte ikke se mer.
Tårene hun fryktet, kom likevel. Hun gråt av skam for sin blindhet. Hun hadde lett etter skjønnheten i det blendende og finstemte, mens Skjønnheten satt foran henne på en knekt stol og tørket svetten med ermet tung, uskjønn og det helligste i hele verden.
