Vår eneste sønn overrasket oss da han fortalte at han ville gifte seg han var jo bare 22 år gammel. Men mannen min og jeg bestemte oss for å ikke motsi ham, for vi giftet oss selv svært unge. Min mann hadde nettopp fylt 22, og jeg var bare 19. Kanskje det bare var slik det skulle være. Dessuten likte vi bruden godt: Ingrid, som gikk i samme klasse som sønnen vår på universitetet. Da vi skjønte at avgjørelsen var tatt, startet vi forberedelsene til bryllupet. Siden Erik er vår eneste sønn, mente vi at vi måtte gi ham et ordentlig bryllup.
Som skikken er, dro vi for å besøke foreldrene til Ingrid hun som skulle bli vår svigerdatter. Vi visste svært lite om henne, bare sett henne noen få ganger sammen med Erik. Hun hadde fortalt at hun bodde sammen med moren sin i en liten bygd ikke langt unna Oslo. Dermed reiste vi for å fri, som vi sier. Vi varslet selvfølgelig moren hennes, Turid, om vårt besøk på forhånd.
Min mann kjøpte blomster, jeg bakte en kake, og så dro vi av sted for å treffe den kommende familien. Det første som slo oss da vi kom frem, var hvor ryddig og ordentlig gårdsplassen var.
Selve huset, selv om det var gammelt, var rent og koselig. Turid, vår kommende svigerinne, sto i døren og tok oss imot med et varmt smil. Hun gjorde straks inntrykk vennlig og flott var hun. Turid inviterte oss inn til bordet, hvor hun hadde satt fram de deiligste retter. Man så tydelig at hun hadde lagt seg i selen for å ta oss godt imot. Vi satt lenge og pratet, og Turid viste seg å være en utmerket kvinne. Men om bryllupet ble vi ikke enige. Turid fortalte oss nemlig rett ut at hun ikke hadde råd til å bidra økonomisk til bryllupet. Man kunne se hvor flau Ingrid ble da dette kom fram. Også Erik ble skuffet over hvordan ting utviklet seg han hadde ikke ønsket bryllupet for sin egen skyld, men fordi han visste hvor høyt Ingrid drømte om det. Min mann og jeg bestemte oss for å arrangere bryllupet likevel, og lovte sønnen vår at vi skulle ordne alt så fikk vi ta resten som det kom.
Vi sa til Turid at hun bare kunne invitere det antallet nære gjester hun ønsket fra sin side. Man kommer jo ikke tomhendt i et bryllup, så det de kom til å legge i konvoluttene, ville dekke kostnadene for deres plasser. Turid syntes det var vanskelig å ta imot tilbudet vårt, men til slutt ble hun overtalt til å støtte barna.
Så, en onsdagskveld rett før bryllupet, ringte det på døren. Utenfor stod Turid. Vi ble forbauset over besøket hennes, men inviterte henne inn på kaffe. Hun var tydelig utilpass før hun endelig fant frem en hvit konvolutt fra vesken og tok ut penger. Det viste seg at hun hadde følt seg så ille til mote over å ikke bidra økonomisk, at hun hadde tatt opp et lån i banken. Vi forsøkte å overbevise henne om å levere pengene tilbake til banken vi ønsket ikke at hun skulle sette seg i gjeld, spesielt etter å ha sett hvor enkelt og beskjedent hun og Ingrid levde. Men Turid sto på sitt hun hadde bestemt seg.
Bryllupet ble fantastisk feiret, barna var strålende fornøyde. På selve festen fikk Turid oss til å sperre opp øynene igjen; ikke bare var hun klok, men vakker også. Hun var bare 45 år, lenge skilt og hadde oppdratt datteren alene. På bryllupet kjente vi henne nesten ikke igjen hun strålte med ny frisyre, sminke og kjole. Det la ikke bare vi merke til, men også min yngre bror, Sverre. Sverre er 46, også skilt, og har i mange år bodd og jobbet i Sverige. Han hadde kommet hjem til bryllupet spesielt for sin nevø. Hele kvelden hadde han blikket på Turid, og etter bryllupet sa han at han ville bli litt lenger i Norge. Jeg skjønte jo hvorfor. Allerede søndagen etter satt vi på veien til bygda igjen, denne gangen for å fri på Sverres vegne, nå til Turid selv. Sverre og Turid fant tonen, giftet seg etter noen måneder, og han tok henne med seg til Sverige da alt var ordnet. Slik ble min svigerinne også min slektning, og det gleder meg Turid er et nydelig menneske og fortjener alt det gode livet kan by på.
