Vår eneste sønn overrasket oss en dag med å fortelle at han ønsket å gifte seg og det som bare 22-åring. Men mannen min og jeg bestemte oss raskt for at vi ikke skulle legge oss opp i det. Vi hadde jo selv giftet oss veldig unge. Mannen min var så vidt fylt 22, og jeg var bare 19. Da tenkte vi at sånn måtte det bare bli. Vi likte også kjæresten hans, Ingrid, godt. Hun gikk i samme klasse som sønnen vår på universitetet. Da vi skjønte at de virkelig mente alvor, begynte vi å gjøre oss klare for bryllup. Vår Viktor er jo enebarn, så vi følte at vi måtte gjøre litt ekstra ut av det.
Som tradisjonen tilsier, bestemte vi oss for å dra på besøk til foreldrene til Ingrid, som skulle bli vår framtidige svigerdatter. Vi visste egentlig ikke mye om jenta, annet enn at vi hadde sett henne noen ganger sammen med sønnen vår. Hun hadde fortalt at hun bodde sammen med moren sin ute på landet, litt utenfor byen vår. Dermed satte vi oss i bilen og kjørte for å fri. Moren var selvfølgelig forberedt på vårt besøk.
Mannen min kjøpte blomster, jeg bakte en bløtkake, og så dro vi avgårde for å møte familien til Ingrid. Da vi kom frem, ble vi først slått av hvor pent og ryddig det var ute på tunet.
Selve huset var gammelt, men også veldig pent og ordentlig. Vi ble møtt i døra av Ingrids mor, Anne. Hun gjorde straks et godt inntrykk på oss ei vakker og vennlig dame. Anne inviterte oss inn til et bugnende bord. Det var tydelig at hun hadde brukt tid på maten det smakte deilig, og vi hadde en veldig trivelig kveld sammen. Dessverre fikk vi ikke avtalt noe rundt selve bryllupet den dagen. Anne sa det rett ut: hun hadde ingen penger til bryllup. Man kunne se hvor flau Ingrid ble, og Viktor var også synlig skuffet. Han drømte ikke egentlig om et stort bryllup for sin egen del, men visste hvor mye det betydde for Ingrid. Vi bestemte oss for å arrangere bryllupet for egne penger, og så fikk vi se hva fremtiden ville bringe.
Vi foreslo for Anne at hun likevel burde invitere de nærmeste gjestene sine folk kommer jo ikke tomhendt i et bryllup. Det de legger igjen i konvolutter går til å dekke gjestenes egne kuverter. Anne var kanskje litt skeptisk til å begynne med, men vi klarte til slutt å overtale henne til å støtte barna. Noen dager før bryllupet ringte det på døren hos oss. Det var Anne. Vi inviterte henne inn på en kopp kaffe. Hun vred seg litt, men tok til slutt opp en hvit konvolutt, og dro frem penger. Det viste seg at hun hadde syntes det var så vanskelig å la oss ordne alt at hun hadde tatt opp et lån i banken. Vi ba henne flere ganger levere pengene tilbake vi hadde sett hvor enkelt og beskjedent hun og Ingrid bodde. Men Anne ville ikke høre snakk om det, hun hadde bestemt seg. Bryllupet ble til slutt strålende.
Ungene var veldig fornøyde. Under bryllupet overrasket Anne oss igjen: vi fikk se at hun ikke bare var klok, men også utrolig vakker. Anne var 45 år, for lengst skilt, og hadde alene oppdratt Ingrid. På bryllupsdagen var hun nesten ikke til å kjenne igjen: med ny frisyre, sminke og kjole strålte hun virkelig. Det var det ikke bare vi som så, men også gjestene blant dem var min lillebror Lars. Lars var 46, også skilt, hadde bodd og jobbet i Sverige i over ti år, men nå var han kommet hjem for nevøens bryllup. Hele kvelden hadde Lars øynene på Anne, og etter bryllupet hintet han om at han planla å bli litt lenger i Norge. Jeg ante jo hvorfor… Så søndagen etter dro vi igjen ut på landet for å fri, men denne gangen til Anne selv.
Det gikk riktig så bra mellom Lars og Anne. Etter noen måneder giftet de seg, og broren min flyttet henne med til Sverige. Slik ble Anne ikke bare min svigerinne, men også min slektning. Hun er et varmt menneske som virkelig fortjener å være lykkelig.
