Enda ett helt år sammen… Den siste tiden har Arkadi Ivanovitsj ikke gått ut alene. Han lot være å gå ut helt siden den gangen han skulle til legesenteret, glemte hvor han bodde og hva han het. I stedet begynte han å gå i helt feil retning, og vandret lenge rundt i nabolaget, til blikket hans festet seg på en kjent bygning. Som det viste seg senere, var det urfabrikken der Arkadi Ivanovitsj hadde jobbet nesten femti år. Han så på fabrikkbygningen og visste at den kjente han godt. Men hvorfor han kjente den igjen, og hvem han selv var, klarte han ikke å huske – helt til noen klappet ham vennlig på skulderen, – Ivanitsj! Onkel Arkadi, kom du hit fordi du savnet oss? Vi har snakket om deg nylig, hvilken fin mester og mentor du var. Arkadi Ivanovitsj, har du ikke kjent meg igjen? Det er jo jeg, Jørgen Akulov – det er du, Ivanitsj, som gjorde meg til en ordentlig mann! Plutselig klikket det for Arkadi Ivanovitsj, og hodet hans føltes ikke lenger tomt. Alt kom tilbake – takk og lov… Jørgen ble glad, omfavnet sin gamle mentor, – Kjente du meg igjen? Det er bare at jeg har barbert bort barten, ser ikke ut som meg selv lenger. Kommer du og hilser på, gutta blir glade? – Kanskje en annen gang, Jørgen. Jeg er litt sliten, innrømmet Arkadi Ivanovitsj. – Jeg har jo bilen med meg, jeg kan kjøre deg hjem – jeg husker jo adressen, smilte Jørgen. Han kjørte ham hjem, og fra da av lot Natalja Løvovna aldri ektemannen gå ut alene – selv om hukommelsen hans var tilbake. Nå gikk de bare sammen – til parken, til legesenteret, til butikken. Men en dag ble Arkadi syk med feber og kraftig hoste. Kona måtte i all hast til apoteket og butikken, selv om hun ikke følte seg særlig frisk. Hun kjøpte medisiner og dagligvarer, ikke så mye egentlig. Men hun ble slått av en uforklarlig svakhet og tung pust. Plutselig føltes handleposen uutholdelig tung. Natalja Løvovna tok en pause for å trekke pusten og slepte så posen videre mot hjemmet. Etter noen skritt måtte hun igjen stoppe. Hun satte den tunge posen ned i nysnøen og… sank plutselig mykt sammen på stien mot huset. Den siste tanken hennes var – hvorfor i all verden kjøpte jeg så mye, har jeg blitt helt skrullete? Heldigvis kom naboene ut i oppgangen, fikk øye på den eldre damen som lå i snøen, og tilkalte ambulanse… Natalja Løvovna ble kjørt til sykehuset, og naboene tok med seg posen med varer og medisiner, gikk tilbake og begynte å ringe på døra hennes. – Mannen hennes, Arkadi, er nok hjemme, kanskje litt syk – jeg har ikke sett ham på noen dager, sa Nina Mikhajlovna. – Han sover nok, Natalja har fortalt at han ofte ikke er helt i form. Ja, gamle dager er ikke alltid en fest – jeg prøver igjen litt senere… Arkadi Ivanovitsj hørte ringeklokka. Men hosten gjorde det vanskelig å puste, han ville reise seg, men ble svimmel av feberen og holdt på å falle… Hosten ga seg, og Arkadi gled inn i en underlig søvn, liknende en drøm. Hvor er hans Natalja – hvorfor er hun borte så lenge? Han lå slik lenge, men plutselig hørte han lette skritt. Kona hans, hans Natalja, kom bort til ham – og alt ble så godt fordi hun var tilbake. – Arkadi, gi meg hånden, hold deg fast, stå opp, kom igjen, kalte kona. Og han reiste seg, støttet av hennes merkelig kalde og svake hånd. – Nå må du åpne døra, skynd deg, sa Natalja stille. – Hvorfor? spurte Arkadi måpende, men åpnet fordi hun ba om det, og inn kom straks naboen Nina Mikhajlovna og Jørgen, hans unge kollega fra fabrikken, – Ivanitsj, hvorfor åpner du ikke? Vi ringte og banket jo! – Natalja, hvor er Natalja, hun var jo nettopp her? spurte Arkadi Ivanovitsj blek om munnen, og prøvde å forstå hvor kona plutselig var blitt av. – Hun ligger jo på sykehus, på intensivavdelingen, svarte Nina Mikhajlovna undrende. – Han virker som om han fantaserer, sa Jørgen, og rakk så vidt å fange sin falne gamle venn… Naboen og Jørgen ringte ambulanse, det var bare besvimelse av feber… To uker senere ble Natalja Løvovna utskrevet fra sykehuset. Jørgen kjørte henne hjem, han og naboen hadde hjulpet Arkadi Ivanovitsj hele tiden, og han kom seg også etter hvert. Det viktigste – de var fortsatt sammen. Da Arkadi Ivanovitsj og kona endelig var alene, tok de begge til å kjempe mot tårene. – Bra at verden ikke er tom for godhjertede mennesker, Arkadi. Nina er snill – husker du hvordan barna hennes kom til oss etter skolen, vi ga dem middag, hjalp dem med leksene, og så kom Nina hjem fra jobb og hentet dem. – Ja, ikke alle husker godhet, men Nina har beholdt hjertet – det føles godt, nikket Arkadi Ivanovitsj. – Og Jørgen, han var jo bare en guttunge, jeg var mentor for ham, hjalp ham på beina. Mange unge glemmer de eldre fort, men denne kastet ikke meg bort. – Snart er det nyttår, Arkadi – så godt at vi igjen er sammen, sa Natalja Løvovna og lente seg mot mannen. – Natalja, kan du fortelle meg én ting – hvordan kunne du komme til meg fra sykehuset og få meg til å åpne døra for mine redningsmenn? Uten deg hadde jeg jo gått bort, våget omsider Arkadi Ivanovitsj å spørre kona. Han var redd hun skulle tro det var noe galt med hodet hans, men Natalja Løvovna så overrasket på ham, – Så det skjedde virkelig? Jeg fikk jo høre at jeg var klinisk død en stund, og i den tiden – som i en drøm – gikk jeg altså til deg? Jeg husker det også, hvordan jeg så meg selv ligge på intensiv, så dro jeg fra sykehuset og gikk til deg… – Så ufattelige ting skjer med oss i livets høst, og jeg elsker deg – kanskje enda sterkere enn før, sa Arkadi Ivanovitsj og tok hendene hennes. De satt lenge sammen og så hverandre i øynene. Som om de var redde for at noe plutselig skulle skille dem igjen… Kvelden før nyttår kom Jørgen innom med gjestegaver – kona hans hadde bakt kaker. Naboen Nina stakk også innom, sammen drakk de te og spiste kaker, og hjertene ble varme og glade. Nyttårsaften satt Natalja Løvovna og Arkadi Ivanovitsj alene sammen. – Vet du, jeg ønsket meg at om vi feirer dette nyttåret sammen, så er året vårt. Da får vi leve litt til, sa Natalja Løvovna til mannen sin. Og de lo sammen over den lykkelige tanken. Et helt år til sammen – det er så mye, det er rett og slett lykke.

Enda et år sammen

I det siste har ikke Sigurd Olsen gått ut alene.
Siden den gangen han skulle til legekontoret og plutselig glemte både hvor han bodde og hva han het, har han holdt seg innendørs. Han hadde gått i helt feil retning og vandret lenge rundt i nabolaget, helt til blikket hans festet seg på en velkjent bygning: Den gamle urfabrikken han jobbet på i hele femti år.

Han sto lenge og stirret på fabrikken, skjønte han visste hva det var, men klarte ikke å huske hvorfor og hvem han selv var, før noen plutselig klappet ham på skulderen bakfra.

Olsen! Sigurd, har du komt tilbake! Vi pratet om deg her om dagen, tenkte på hvilken fantastisk mester og veileder du var. Kjenner du meg ikke igjen? Det er jo jeg, Sjur Aas, du gjorde jo folk av meg, Olsen!

Noe klikket plutselig i hodet til Sigurd, og minnet kom tilbake. EndeligGud være lovet.

Sjur smilte bredt, omfavnet sin gamle læremester.
Ble du lurt av bartene ja? Jeg har jo barbert dem av! Har du lyst til å bli med bort? Gutta vil gjerne se deg.

Kanskje en annen gang, Sjur. Jeg føler meg sliten, innrømmet Sigurd.

Jeg har bilen her, vet jo hvor du bor. Skal jeg kjøre deg hjem?

Sjur kjørte ham hjem, og siden da lot ikke Ingrid Olsen mannen sin gå ut alene mer, selv om hukommelsen hans heldigvis var tilbake. De gikk nå alltid sammentil parken, til legekontoret, til butikken.

Men så ble Sigurd syk, med feber og kraftig hoste. Da gikk Ingrid alene til apoteket og matbutikken, selv om hun heller ikke følte seg helt bra. Hun kjøpte medisiner og litt mat, ikke så mye, men hun ble plutselig så utmattet og tungpustet, og syntes handlenettet var blitt blytungt. Ingrid sto og pustet ut, dro deretter med seg varen hjemover.

Etter noen meter måtte hun stoppe igjen, satte handlenettet ned på nysnøen, og sank selv sakte ned på stien mot huset. Den siste tanken hun rakk, varhvorfor kjøpte hun alt på en gang, hun måtte jo være blitt gammel når hun ikke tenkte bedre!

Heldigvis kom naboene ut fra oppgangen, fikk øye på Ingrid som lå på snøen, løp bort og ringte ambulanse.

Ingrid ble kjørt bort, og naboene tok med nettet med mat og medisiner, og gikk tilbake og ringte på døren hennes.

Mannen hennes, Sigurd, er nok hjemme. Han har sikkert blitt syk, jeg har ikke sett ham på et par dager, sa Nina Hansen. Han ligger kanskje og sover bare. Ingrid har sagt at han ofte er dårlig, ja gammel er ikke alltid gildt. Jeg får prøve igjen senere.

Sigurd Olsen hørte ringeklokken. Han prøvde å reise seg, men hosten kvelte pusten hans, og av feber og svimmelhet var han nær å falle.

Etter hvert stilnet hosten, og Sigurd sovnet inn i en merkelig drøm, som nesten minnet om virkeligheten. Men hvor ble det av Ingrid, hvorfor kom hun ikke hjem?

Han lå slik lenge, men plutselig hørte han myke skritt. Da sto plutselig Ingrid der, hans egen kjære Ingrid, og han ble så glad at han nesten ikke trodde sine egne øyne.

Sigurd, gi meg hånden, hold deg fast i meg, reis deg, sa Ingrid mykt. Han reiste seg, klamret seg til den underlig kalde og svake hånden hennes.

Nå må du åpne døren, kom igjen, sa hun stille.

Hvorfor det? undret Sigurd, men han gjorde som hun ba. Med en gang kom naboen Nina Hansen og Sjur, hans unge venn fra fabrikktiden, inn i stua.

Olsen, hvorfor åpnet du ikke? Vi har både ringt og banket!

Hvor er Ingrid, hun var jo akkurat her? spurte Sigurd med bleke lepper, og skjønte ikke hvordan hun plutselig var borte.

Men hun er jo på sykehuset, på intensiv, sa Nina forbauset.

Tror han har feberdrømmer, tenkte Sjur, og så vidt han rakk å gripe Sigurd da han holdt på å besvime

De ringte ambulanse, det var heteslag som hadde fått Sigurd til å besvime.

To uker senere ble Ingrid skrevet ut fra sykehuset. Sjur kjørte henne hjem med bilen, og han og Nina hadde hjulpet Sigurd så lenge. Nå gikk det endelig bedre med ham også.

Det viktigste var: De var fremdeles sammen.

Da Sigurd Olsen og kona endelig satt alene igjen, holdt de begge tårene tilbake.

Det finnes gode mennesker, Sigurd. Nina er så snill, husker du hvordan barna hennes pleide å komme til oss etter skolen? Vi var med dem på lekser og ga dem mat, og senere kom Nina fra jobben og hentet dem hjem.

Det er ikke alle som husker å gi tilbake, men hun har blitt ved med å være varm i hjertet, det er fint, sa Sigurd.

Og Sjur, ja, jeg var jo veilederen hans, og hjalp ham på beina. De unge glemmer ofte de eldre, men han har jo ikke glemt oss.

Det er snart nyttår, Sigurd, så godt å være sammen igjen, sa Ingrid og lente seg inntil mannen.

Men fortell meg en ting, Ingridhvordan kom du til meg fra sykehuset og fikk meg til å åpne døren for våre reddere? Uten deg hadde jeg jo ikke klart det, våget Sigurd til slutt å spørre kona.

Han fryktet hun skulle tvile på ham, men Ingrid så forundret på ham.

Var det virkelig sant? De sa jo at jeg hadde en klinisk død, men jeg husker at jeg, helt som i en drøm, gikk til deg. Jeg så meg selv ligge på sykehuset, så dro jeg ut og gikk hjem til deg

Snakk om underlige ting som hender på våre gamle dager. Jeg elsker deg som før, kanskje enda mer, sa Sigurd og tok hendene hennes. De satt lenge stille, så på hverandre, som om de var redde for å bli skilt igjen.

Kvelden før nyttårsaften kom Sjur innom, med bakverk som kona hans hadde bakt. Nina stakk hodet innom, de drakk te og spiste sammen, og stemningen var god og varm.

Nyttårsaften feiret Ingrid og Sigurd Olsen alene.

Jeg ønsket meg at hvis vi fikk feire nyttår sammen, da blir dette året vårt. Da får vi enda et år sammen, sa Ingrid til mannen.

De lo sammen av den gode tanken.

Enda ett år sammen det er virkelig mye. Det er lykke.

Denne opplevelsen lærte meg hvor dyrebart det er å ikke ta mennesker for gitt. Gode venner og familie er det beste en kan ha, og med dem er livet alltid verdt å leve, hvor kort eller langt det enn måtte være.

Rate article
Intigue Life
Enda ett helt år sammen… Den siste tiden har Arkadi Ivanovitsj ikke gått ut alene. Han lot være å gå ut helt siden den gangen han skulle til legesenteret, glemte hvor han bodde og hva han het. I stedet begynte han å gå i helt feil retning, og vandret lenge rundt i nabolaget, til blikket hans festet seg på en kjent bygning. Som det viste seg senere, var det urfabrikken der Arkadi Ivanovitsj hadde jobbet nesten femti år. Han så på fabrikkbygningen og visste at den kjente han godt. Men hvorfor han kjente den igjen, og hvem han selv var, klarte han ikke å huske – helt til noen klappet ham vennlig på skulderen, – Ivanitsj! Onkel Arkadi, kom du hit fordi du savnet oss? Vi har snakket om deg nylig, hvilken fin mester og mentor du var. Arkadi Ivanovitsj, har du ikke kjent meg igjen? Det er jo jeg, Jørgen Akulov – det er du, Ivanitsj, som gjorde meg til en ordentlig mann! Plutselig klikket det for Arkadi Ivanovitsj, og hodet hans føltes ikke lenger tomt. Alt kom tilbake – takk og lov… Jørgen ble glad, omfavnet sin gamle mentor, – Kjente du meg igjen? Det er bare at jeg har barbert bort barten, ser ikke ut som meg selv lenger. Kommer du og hilser på, gutta blir glade? – Kanskje en annen gang, Jørgen. Jeg er litt sliten, innrømmet Arkadi Ivanovitsj. – Jeg har jo bilen med meg, jeg kan kjøre deg hjem – jeg husker jo adressen, smilte Jørgen. Han kjørte ham hjem, og fra da av lot Natalja Løvovna aldri ektemannen gå ut alene – selv om hukommelsen hans var tilbake. Nå gikk de bare sammen – til parken, til legesenteret, til butikken. Men en dag ble Arkadi syk med feber og kraftig hoste. Kona måtte i all hast til apoteket og butikken, selv om hun ikke følte seg særlig frisk. Hun kjøpte medisiner og dagligvarer, ikke så mye egentlig. Men hun ble slått av en uforklarlig svakhet og tung pust. Plutselig føltes handleposen uutholdelig tung. Natalja Løvovna tok en pause for å trekke pusten og slepte så posen videre mot hjemmet. Etter noen skritt måtte hun igjen stoppe. Hun satte den tunge posen ned i nysnøen og… sank plutselig mykt sammen på stien mot huset. Den siste tanken hennes var – hvorfor i all verden kjøpte jeg så mye, har jeg blitt helt skrullete? Heldigvis kom naboene ut i oppgangen, fikk øye på den eldre damen som lå i snøen, og tilkalte ambulanse… Natalja Løvovna ble kjørt til sykehuset, og naboene tok med seg posen med varer og medisiner, gikk tilbake og begynte å ringe på døra hennes. – Mannen hennes, Arkadi, er nok hjemme, kanskje litt syk – jeg har ikke sett ham på noen dager, sa Nina Mikhajlovna. – Han sover nok, Natalja har fortalt at han ofte ikke er helt i form. Ja, gamle dager er ikke alltid en fest – jeg prøver igjen litt senere… Arkadi Ivanovitsj hørte ringeklokka. Men hosten gjorde det vanskelig å puste, han ville reise seg, men ble svimmel av feberen og holdt på å falle… Hosten ga seg, og Arkadi gled inn i en underlig søvn, liknende en drøm. Hvor er hans Natalja – hvorfor er hun borte så lenge? Han lå slik lenge, men plutselig hørte han lette skritt. Kona hans, hans Natalja, kom bort til ham – og alt ble så godt fordi hun var tilbake. – Arkadi, gi meg hånden, hold deg fast, stå opp, kom igjen, kalte kona. Og han reiste seg, støttet av hennes merkelig kalde og svake hånd. – Nå må du åpne døra, skynd deg, sa Natalja stille. – Hvorfor? spurte Arkadi måpende, men åpnet fordi hun ba om det, og inn kom straks naboen Nina Mikhajlovna og Jørgen, hans unge kollega fra fabrikken, – Ivanitsj, hvorfor åpner du ikke? Vi ringte og banket jo! – Natalja, hvor er Natalja, hun var jo nettopp her? spurte Arkadi Ivanovitsj blek om munnen, og prøvde å forstå hvor kona plutselig var blitt av. – Hun ligger jo på sykehus, på intensivavdelingen, svarte Nina Mikhajlovna undrende. – Han virker som om han fantaserer, sa Jørgen, og rakk så vidt å fange sin falne gamle venn… Naboen og Jørgen ringte ambulanse, det var bare besvimelse av feber… To uker senere ble Natalja Løvovna utskrevet fra sykehuset. Jørgen kjørte henne hjem, han og naboen hadde hjulpet Arkadi Ivanovitsj hele tiden, og han kom seg også etter hvert. Det viktigste – de var fortsatt sammen. Da Arkadi Ivanovitsj og kona endelig var alene, tok de begge til å kjempe mot tårene. – Bra at verden ikke er tom for godhjertede mennesker, Arkadi. Nina er snill – husker du hvordan barna hennes kom til oss etter skolen, vi ga dem middag, hjalp dem med leksene, og så kom Nina hjem fra jobb og hentet dem. – Ja, ikke alle husker godhet, men Nina har beholdt hjertet – det føles godt, nikket Arkadi Ivanovitsj. – Og Jørgen, han var jo bare en guttunge, jeg var mentor for ham, hjalp ham på beina. Mange unge glemmer de eldre fort, men denne kastet ikke meg bort. – Snart er det nyttår, Arkadi – så godt at vi igjen er sammen, sa Natalja Løvovna og lente seg mot mannen. – Natalja, kan du fortelle meg én ting – hvordan kunne du komme til meg fra sykehuset og få meg til å åpne døra for mine redningsmenn? Uten deg hadde jeg jo gått bort, våget omsider Arkadi Ivanovitsj å spørre kona. Han var redd hun skulle tro det var noe galt med hodet hans, men Natalja Løvovna så overrasket på ham, – Så det skjedde virkelig? Jeg fikk jo høre at jeg var klinisk død en stund, og i den tiden – som i en drøm – gikk jeg altså til deg? Jeg husker det også, hvordan jeg så meg selv ligge på intensiv, så dro jeg fra sykehuset og gikk til deg… – Så ufattelige ting skjer med oss i livets høst, og jeg elsker deg – kanskje enda sterkere enn før, sa Arkadi Ivanovitsj og tok hendene hennes. De satt lenge sammen og så hverandre i øynene. Som om de var redde for at noe plutselig skulle skille dem igjen… Kvelden før nyttår kom Jørgen innom med gjestegaver – kona hans hadde bakt kaker. Naboen Nina stakk også innom, sammen drakk de te og spiste kaker, og hjertene ble varme og glade. Nyttårsaften satt Natalja Løvovna og Arkadi Ivanovitsj alene sammen. – Vet du, jeg ønsket meg at om vi feirer dette nyttåret sammen, så er året vårt. Da får vi leve litt til, sa Natalja Løvovna til mannen sin. Og de lo sammen over den lykkelige tanken. Et helt år til sammen – det er så mye, det er rett og slett lykke.