Kari kom seg så vidt hjem til sin leilighet etter jobb, inn i disse tomme rommene. Hun slo alltid på TV-en med en gang og skruet opp lyden, som om hun prøvde å late som noen var hjemme. Selv om datteren, Ida, allerede hadde giftet seg. Og mannen… Mannen, Lars, hadde forlatt henne for en yngre kvinne.
Kari kunne fremdeles ikke fatte at Lars hadde sviktet henne. De hadde levd lykkelige i tjuefire år, uten krangler eller trøbbel. De hadde til og med drømt om å feire tjuefemårsdagen sammen på en fin restaurant, for det var jo sølvbryllup. Men det var ikke ment å skje. Alle drømmene og planene kollapset.
«Mamma, jeg hadde aldri trodd pappa kunne gjøre noe slikt,» gråt Ida. «Jeg er så sint på ham. Jeg vil ikke snakke med ham mer.»
«Ida, du kan ikke gjøre det. Han forlot meg, ikke deg. Du er fremdeles datteren hans, og han elsker deg like mye. Ikke bryt kontakten med ham,» overtalte Kari henne.
Hun ville ikke sette datteren opp mot faren. I stedet skyldte hun seg selv.
«Kanskje jeg ikke elsket ham nok, kanskje jeg ikke la merke til tegnene. Kanskje jeg brukte for mye tid på karrieren og ikke nok på familien.»
Lars hadde blitt forelsket i en ung jente han møtte på en kafé en kveld da han satt med venner etter jobb og nippet til en øl. Blikket hans møtte henneshun stirret rett på ham, vakker, med brune øyne som glitret av munterhet. Av en eller annen grunn festnet det blikket seg i ham. Han gikk bort og innledet en samtale. Emma var ikke avvisende, og før han visste ordet av det, endte han i hennes leide leilighet. Så begynte alt å skje forthan ble forelsket.
Han klarte ikke å lyve for Kari lenge. Hun hadde allerede anelser, og en ubehagelig samtale fulgte. Lars innrømmet det.
«Kari, jeg har falt for noen andre. Jeg skjønner hvor mye dette sårer deg, men jeg vil ikke lyve,» sa han. Det var vondt, trist, men hun prøvde å takle det.
En dag kom Kari hjem fra jobb, skiftet klær, og telefonen ringte. Det var søsteren hennes, Linda.
«Hei, Kari, er du hjemme? Jeg må snakke med deg. Jeg kommer straks.»
«Ja, jeg er her. Kom an,» sa Kari lettethun slapp å tilbringe kvelden alene.
Linda kom inn som alltid, full av energi, med to fulle poser. De klemte, og Linda begynte å pakke ut. Hun tok frem delikatesser, en flaske vin, og Kari stirret forvirret på henne.
«Linda, hva er dette for noe? Hva feirer vi?»
«Feirer? Nei, tvert imot. Min Lise er gravid. Hun er bare sytten, den dumme jenta.»
«Er du seriøs?» Kari ble overrasket. «Men hun fyller vel atten om tre måneder, ikke sant?»
«Nettopp. Om tre måneder. Men hun er allerede langt framme, og nå kan hun ikke engang avbryte svangerskapet. Jeg har tatt vare på henne, beskyttet henne, og nå kan hun ikke engang gifte seg skikkelig. Gutten hun var sammen med forlot henne, nektet å ta ansvar. Hun vil ikke ha dette barnet, og jeg trenger det heller ikke,» sa Linda skarpt mens hun fylte vinglassene.
Kari lyttet med stigende frykt.
«Kom igjen, Kari, la oss ta en drink. Jeg må bare slappe av litt. Jeg er så sliten av å tenke på dette. Lise vet ikke engang hvem som er farenhun har festet i alle klubber og kommet hjem om morgenen. Så klart den gutten nektet.»
Linda tømte nesten glasset på en gang, mens Kari bare tok noen små slurker.
«Vet du hva Lise og jeg har bestemt oss for?» fortsatte søsteren. «Jeg ville høre med deg, for du er den eldste. Når hun føder, skal vi gi barnet bort, legge det til fosterhjem. Men jeg er reddhva om barnet en dag vokser opp og vil finne moren sin? Hva om hun krever noe, eller kommer med krav…»
Kari stirret på henne med store øyne, nesten uten å puste. Til slutt sa hun lavt:
«Linda, er du ved dine fulle fem? Hvordan i all verden kan du tenke slik? Lise er ung, men du? Dette er ditt eget barnebarn.»
«Å, Kari, ikke moraliser. Du vet jeg ikke er like perfekt som deg. Vi trenger ikke dette barnet. Lise må fullføre skolen, ikke sitte hjemme med en baby. Dessuten er hun ikke den typenhun vil bare dumpe ungen på meg. Og trenger jeg det? Jeg har mitt eget liv å styre med.»
Kari tenkte lenge før hun spurte:
«Hvor langt er hun? Har hun vært til ultralyd?»
«Ja. Det blir en jente. Sikkert like umulig som moren hennes,» sa Linda bittert og tok en sigarett.
«Linda… gi meg den jenta når hun er født. Vær så snill, ikke legg henne til fosterhjem. Jeg har en leilighet, en god jobb, en fin lønn.»
«Nå har du mistet det,» fnøs Linda. «Og når hun blir stor, forteller du henne sannheten.»
«Nei, Linda. Jeg sverger, jeg skal ikke si noe. Hun blir min datter. Hun skal aldri få vite noe, med mindre du eller Lise sladrer.»
Det tok lang tid å overtale Linda, men til slutt gikk hun med på det. Så dukket det opp et nytt problem: For å adoptere jenta trengtes det en full familie, og Lars hadde forlatt demselv om de ikke var skilt ennå. Ingen av dem hadde tatt initiativ til skilsmisse. Mens Lise var gravid, tenkte Kari på hvordan hun skulle løse dette. Hun ville ikke gå til Lars, og hun trodde ikke han ville si jahan hadde jo sitt nye liv.
Lise fødte en sunn jente. Hun signerte bortgivelsespapirene med en gang, uten engang å se på barnet. Mens Kari fylte ut dokumentene for fosterforeldreskap. En gammel venninne som jobbet med slike saker hjalp henne, og de fikk til slutt godkjent fosterhjem for jenta, som Kari kalte Solvi.
Da hun endelig kunne ta med Solvi hjem fra sykehuset, tok Kari ut foreldrepermisjon. Hun ville ikke slutte i jobbenhun hadde for god lønn til det. Hun ringte moren sin, Anne, som bodde i nærheten. Hun hadde bodd alene i to år, etter at mannen deres, far til Kari og Linda, hadde dødd. Før hadde hun jobbet som sykepleier.
«Mamma, hei. Jeg må snakke med deg. Det er viktig.»
«Ja, kjære, hvis det er så viktig, kommer jeg snart…»
Da Anne kom inn til datteren, ble hun målløs da hun så den nyfødte jenta i sengen.
«Kari, hvem er dette? Når skjedde dette? Datter, hva slags overraskelse er dette?» Hun hadde ingen anelse.
Linda hadde ikke fortalt moren om hva barnebarnet hennes hadde gjort
