Jeg husker en kald vinterkveld for lenge siden, da den første morgenenkket til Ragnhild steg ut av den lille trestua sin. Snøen falt lett, men store, stille flak dalte ned fra himmelen. Stjernene var skjult bak tunge skyer, og månen kjempet for å glimte i det fjerne, men den ga seg snart i møte med den gryende daggryet. Da solen endelig tittet frem over bygda i dalen, ble vinterlandskapet badet i mykt lys.
Dagen gikk som de andre, rolig og enkel. Da kvelden kom, gikk Ragnhild tilbake mot hjemmet sitt, mens grautgane skyer rullet inn og en kraftig vind blåste mellom de snødekte fjellene.
Hva har skjedd med den stille natten? tenkte Ragnhild. Hun hadde knapt nådd porten da en voldsom snøstorm brøt løs, så tett at hun knapt kunne se noen meter foran seg.
Heldigvis var hun allerede ved døra. Da hun åpnet den, tenkte hun: Det er en god ting at snøen ennå ikke har lagd dype snøhauger. Men dette er ingen spøk fra været. Vinden hyler, og en stor gran svaier fra side til side rett ved porten. Takk og lov har hun grepet tak i takhåndtaket og kommet seg inn. Hun lukket døren bak seg og steg inn i den varme stuen.
Etter middagen krøp hun opp på peisen for å lytte til vinden som ulte i pipa. Snart falt hun i en lett søvn. Midt i døsingen hørte hun et vedvarende bank på døra.
Hvem kan komme så sent på natt? mumlet hun mens hun trakk føttene inn i de varme ullskoene og gikk mot døra.
Åpne, så jeg kan komme på innpå, lød en dyp stemme fra utsiden.
Hvem er du? spurte hun.
Jeg heter Einar, jeg er sjåfør. Jeg har satt fast ved siden av din gård, men snøen har dekket alle veier. Det er mørkt, og stormen holder på. Jeg har prøvd å skyve snøen bort med en spade, men den fortsetter å falle. La meg inn, jeg lover at jeg ikke vil gjøre noen skade. Jeg er fra nabobyen Åmot.
Ragnhild nølte, det var nesten natt, men hun åpnet låsen, og en høy, snødekt mann kom inn i den lille hallen.
Kom inn, Einar, velkommen, sa hun.
Einar trakk av seg den tunge frakken og ristet snøen av seg foran peisen.
Vil du ha en kopp te? spurte Ragnhild.
Det ville vært godt, jeg er blitt kald i denne vinden. Takk, Ragnhild.
Hun satte frem nybakte krumkaker som hun hadde bakt dagen før, og en kopp med varm te fra peiskjelen. Einar takket og spurte om navnet hennes.
Jeg er Ragnhild, men du kan kalle meg bare Ragnhild, svarte hun med et varmt smil.
Han spurte om hun bodde alene.
Jeg har bodd her i fem år nå. Huset mitt er mitt eget, men jeg er enke. Min mann gikk bort for lenge siden, og jeg har aldri fått barn.
Einar nikket tungt.
Jeg har også vært gift, men det endte dårlig, og jeg har aldri fått noen familie igjen. sa han med en kort stemme.
Ragnhild følte en tung ensomhet trykke på seg. Hun tenkte på hvor trist livet kunne være uten en partner, som mange andre i bygda. Hun tenkte på hvordan det hadde vært fint om den mannen som lå og snorket på peisen, hadde vært hennes egen ektefelle, omsorgsfull og kjærlig.
Morgenen kom, og hun måtte tømme peisen. Mens hun gjorde det, våknet Einar med et gjesp og et smil.
For en deilig morgen med ferske pannekaker fra peisen, lo han.
Etter frokost forberedte Ragnhild seg på å gå til gården sin. Hun minnet Einar om at døren alltid var åpen og at han kunne låse den om han ville, men hvis han frøs, kunne han alltid finne en kopp te og kokte poteter på peisen. Hun ønsket ham en god reise.
På lunsjtid kom Einar tilbake, dette gang med en gammel traktor som han hadde gravd frem fra snøen. Motoren ville ikke starte, så han stod ved siden av den og klaget over en utladet batteri.
Kom inn og spis med meg, inviterte Ragnhild. Jeg har også litt potet som er kokt, og en nybakt kake.
Einar takket, og de spiste sammen. En merkelig følelse av fellesskap vokste i Ragnhild. Hun la merke til de første gråstråene i øyenbrynene hans og rynkene som dannet seg når han smilte. Hun tenkte at han nok var rundt trettifem år gammel, men at han likevel var en god mann, og at hun kanskje hadde funnet noe som kunne bli hennes lykke.
Etter å ha vist ham veien til verkstedet, vinket hun farvel.
Ha en god tur, Einar! ropte hun.
Senere på kvelden kom han tilbake til hytta, og hun så lyset fra vinduene sine. Hjertet hennes hoppet av glede.
Kom inn, Ragnhild, teen er klar sa Einar.
De satt ved peisen. Plutselig sprang han opp og satte seg ved siden av henne på sengen. Ragnhild ble overrasket og visste ikke helt hva hun skulle si. Einar la seg under dynen og omfavnet henne. Hun lente seg mot ham.
Etter en stund brøt Ragnhild stillheten.
Vet du, Einar, jeg kunne tenkt meg å leve resten av livet sammen med deg.
Einar trakk seg litt opp.
Så du vil gifte deg med meg? spurte han, overrasket.
Hva? svarte hun forsiktig.
Einar ble litt irritert.
Jeg tror ikke på kvinner etter så mange år med svik. Jeg har vært gift, men min kone dro til en annen. Jeg har hatt flere kvinner, men ingen av dem har blitt til noe. Jeg vil ikke gifte meg med noen som bare hopper inn under dynen. Jeg drar i morgen, og du får finne en annen.
Ragnhild ble stille og skamfull. Hun tenkte på hvordan hun hadde latt en fremmed komme så nær. Hun lå våken til morgenen, men klarte ikke å sove. Tidlig om morgenen sto Einar opp. Traktoren skulle komme klokken seks, så hun gikk ut på verandaen og så ham gå.
Unnskyld meg, Ragnhild, sa han, men hun klarte ikke å svare. Hun ville rope at han skulle komme tilbake, men stemmen hennes svant i den kalde vinterluften.
Einar kjørte bort, og da dagen kom, var bilen borte. Ragnhild ventet på ham, men han kom aldri tilbake. En stund senere, mens hun arbeidet på gården, kom bestevennen hennes, Kaja, på besøk.
Ragnhild, du er gravid! lo Kaja. Du må dra til byen og få en lege.
Ragnhild takket Gud for at hun skulle bli mor. Hun dro til legen, som bekreftet graviditeten. Hun takket skjebnen for den stormen som hadde brakt Einar inn i livet hennes, selv om hun ikke var sint på ham hun var takknemlig for at hun nå skulle bli mor.
Da hun fødte en sønn, spurte sykepleieren:
Hva vil du kalle gutten?
Jeg vil kalle ham Steinar, så blir han en Steinar når han blir voksen. Det vil gi meg glede i de eldre årene.
Sykepleieren lo:
Ikke tenk på de gamle dagene ennå, du må først oppdra ham.
Ragnhild svarte at hun gjerne hadde en mann som kunne hjelpe henne, men den kom aldri.
Da det ble tid for utskrivning, fikk hun et brev fra Kaja om at hun ikke kunne hente dem, men at ambulansen ville ta dem hjem.
Ragnhild pakket sine få eiendeler, tok den lille pakken med barnet i armene, og gikk mot inngangen. Der sto Einar med en stor bukett blomster, mens Kaja smilte lurt.
Ragnhild, Einar har sagt at han er din ektemann og vil ikke la noen andre ta med barnet ditt, sa Kaja.
Ragnhild ga barnet til Einar, smilte lykkelig, og tårer av glede strømmet nedover kinnene. Hun så på ham, på den snødekte vinteren, og visste at livet hadde tatt en ny vending, en som hun aldri hadde sett komme.
