Klokken var rundt åtte om morgenen da hele familien min møtte opp hos advokaten, fulle av forventning om at en rik slektning hadde etterlatt oss en betydelig arv. Siden advokaten var forsinket, vokste spenningen i rommet for hvert minutt. Eldstedatteren min, som var fryktelig spent på å finne ut om hun var nevnt i testamentet, klarte ikke å skjule nervene sine. “Kom igjen, tante, vis litt respekt. Du burde sørge pappa er tross alt ikke blant oss lenger,” sa Markus.
“Kall meg ikke tante. Jeg er da fortsatt ung, bruk fornavnet mitt,” sa tanten, litt fornærmet. “Det er morsomt at du tror sminke og litt kosmetiske inngrep skal holde deg ung,” parerte Markus irritert.
Til slutt kom advokaten, og han steg inn på kontoret. Han kikket rundt, tok frem en mappe med papirer fra bordet og spurte: “Er dere klare for at jeg leser opp testamentet?” Alle nikket høytidelig. Med et lurt smil startet advokaten opplesningen av Roberts siste vilje.
“Jeg etterlater arven min til dere alle. Men det er ikke alle som vil få den. Jeg har bestemt meg for å lage en liten ‘skattejakt’ for dere, akkurat som mamma pleide å gjøre for meg og søsknene mine. Reisen begynner i barndomsbygda mi. Familien vår hadde aldri mye penger, men vi var lykkelige sammen. Jeg, som eldstemann, arvet en kiste fra min mor. I kisten ligger deres ‘skatter’, men den mest oppmerksomme vil få nøkkelen. Den ligger et sted i huset ikke lett å finne, så jeg ønsker dere virkelig lykke til!” Det ble helt stille noen minutter, alle prøvde å fatte at faren, selv etter sin død, hadde laget et spill for oss.
Tausheten ble brutt av tanten, Roberts eldste datter. “Mannen min, barna og jeg drar nå med det samme til bygda. Er det noen som vil bli med for å finne nøkkelen?”
“Markus og jeg blir igjen. Vi gidder ikke lete etter noen kiste og nøkkel. Vi kjenner pappa dette er helt sikkert ikke hele hemmeligheten. Vi vil ikke ha pengene,” sa den yngste datteren til Robert.
Den eldste datteren, mannen hennes og noen av de andre slektningene dro ut til bygda. De klatret opp i låven for å se etter spor blant dyrene, lette etter ledetråder i høyet, og kravlet gjennom gjerdene. Bygdefolket sto og kikket nysgjerrig på det rare følget. Underveis ble designerkjolen til datteren forvandlet til en fillete klut. Etter en lang stund fant de til slutt nøkkelen og fikk åpnet kisten og hele familien sto målløse. Der inne lå det en lapp og mange sukkertøy.
“Alle mine oppsparte midler er donert til veldedige formål, og dere har fått det dere virkelig fortjener. Takk for at dere har brakt glede til bygdefolket,” sto det på lappen, signert av min avdøde far.
