Tidlig om morgenen, for lenge siden, samlet nære og fjerne slektninger seg på et notarkontor i Oslo. Alle håpet at den avdøde hadde etterlatt seg et betydelig beløp med penger. Notaren kom sent, og stemningen var nervøs; folk bet på neglene og stirret rastløst ut av vinduet mot den grå himmelen. Hvor lenge må vi vente? Jeg vil vite om far har etterlatt seg noe til meg, slik at jeg kan gå, sa Adam sin eldste datter, Ingrid, nervøst. Tante Ragnhild, du bør holde deg mer tilbake. Du burde vise sorg. «Far er jo død,» sa Marius, irritert.
«Slutt å kalle meg det. Jeg er fortsatt ung nok,» svarte Ragnhild, med en sur mine. «Kall meg heller ved fornavn.» Uansett hvor mye du sminker deg og forsøker å se yngre ut, blir du ikke yngre, svarte gutten sint. Endelig kom notaren inn døren, en eldre mann med streng fremtoning. Han så på alle, tok en mappe fra nattbordet og vippet på brillene.
«Er dere klare for at jeg leser?” spurte han forsamlingen. Alle nikket stille. Notaren åpnet mappen, smilte lurt og begynte å lese Adams siste vilje. «Jeg har etterlatt dere alle en arv. Men for å få den, må dere finne den selv. Som barn bodde jeg med mine foreldre på landet. Vi hadde ikke mye, men vi levde sammen, og vi var lykkelige. I vårt gamle hus står det et skap med en safe, alle pengene ligger der, men for å åpne safen må dere først finne nøkkelen. Notaren gir dere et kart og passer på at dere følger reglene. Lykke til, mine kjære!»
I noen minutter satt alle i fullstendig stillhetdet var vanskelig å tro at den gamle mannen ønsket å spille spill med dem, selv etter sin død. Ingrid var den første til å si noe. «Mannen min og jeg reiser til bygda med en gang. Hvem vil bli med?» Marius og jeg lar arven være. Far likte alltid å spille med oss, og jeg tror det er noe uforutsett her, vi trenger ikke pengene, sa Adams yngste datter.
Ingrid, hennes mann og flere slektninger dro mot bygda. De løste oppgaver én etter énde gikk inn i fjøset for å se dyra, lette etter spor i høyet, og krabbet gjennom gjørme som småbarn. Bygdefolkene stoppet det de gjorde, og lo av slektningenes kamp med oppgavene. Ingrid sitt fine kjole ble til en skitten og revnet fille på få sekunder. Da de endelig fant nøkkelen og åpnet safen, sto alle måpende. Inni safen lå det et brev og en mengde drops.
«Pengene gikk til veldedighet, og dere fikk det dere fortjener. Takk for at dere gav bygdefolket en god latter.»Ingrid kunne ikke annet enn å le, først nervøst, men så varmt. Slektningene gliste, noen brast ut i latter, andre himlet med øynene men ingen var skuffet. Dropsene ble delt ut, og med hver søte bit forsvant det smålige og alt det som hadde stått mellom dem. Marius kom til bygda senere, og ble møtt av jubel og latter, og sammen satte de seg på trappa med bygdefolkene, smilende og tett sammen.
Der satt de, og mens kvelden ség på, forsto alle at Adams arv aldri var ment å være penger eller eiendom. Hans siste gave var øyeblikkene de delte, spillene de spilte, og de små gledene som gikk hånd i hånd med litt latter og drops. Etter hvert som de dro hjemover, visste de at det var én ting som aldri ville forsvinne: minner om en far som alltid ville gi dem noe å le av selv når arven bare var en håndfull drops og en stor dose fellesskap.
