Vet du, jeg må bare dele denne historien med deg jeg ble helt satt ut av den, den traff så mange nerver.
Det var en kvinne her i Oslo, la oss kalle henne Ingrid, som hadde hatt det skikkelig vanskelig med mannen sin, Per. Forholdet deres hadde blitt ganske kjølig, og de snakket nesten ikke sammen lenger. Så en dag får Ingrid hjertestans, og mens livet henger i en tynn tråd, opplever hun noe helt spesielt. Plutselig står det en engel foran henne. Engelen sier at det er for tidlig for henne å komme til himmelen hun har noen gode gjerninger igjen på listen før hun får slippe inn. Hun får tilbudet om å komme tilbake til livet noen dager, for å gjøre opp for seg. Ingrid takker ja, og våkner hjemme igjen.
Per ligger fortsatt på sofaen, som han har gjort lenge nå, og det har vært stille mellom dem. Ingrid ser på ham og tenker med seg selv at nå er kanskje tiden inne for å ta det første steget. «Han har ikke sovet i sengen på evigheter», tenker hun, «og jeg klarer ikke huske sist jeg lagde mat til ham.» Hun ser at han er i ferd med å stryke skjorta si til jobb. Hun tenker: «Hva om jeg overrasker ham litt?»
Så, når Per har dratt, vasker og stryker hun alle klærne hans, lager en deilig middag fårikål til og med og dekker bordet med roser og levende lys. Og hun legger igjen et kort på sofaen:
«Jeg tror du hadde sovet bedre i senga vår, der barna våre ble til og kjærligheten fikk vokse. Kanskje vi finner lykken der igjen. Hvis du klarer å tilgi alt jeg har gjort galt, vent på meg der.»
Hun signerer bare: «Din Ingrid».
Akkurat idet hun skriver: «Hvis du klarer å tilgi alt jeg har gjort galt,» stopper hun opp og kjenner sinnet bygge seg opp. «Hallo, skal jeg beklage? Er det ikke han som har vært vanskelig? Han kom jo bare sur hjem etter at han mistet jobben på fabrikken, og la alt på meg. Han begynte å drikke, var ikke til stede for ungene og ble sint hvis jeg stilte spørsmål. Alt har rast sammen og så skal jeg si unnskyld?»
Hun ble så frustrert at hun rev lappen i stykker. Da hører hun stemmen til engelen igjen:
«Husk: Noen få gode gjerninger til, så er du i mål. Uten dem, kommer du aldri inn i himmelen.»
Hun blir stille og spør seg selv er det verdt det? Så skriver hun en ny lapp, denne gangen med mer varme:
«Jeg skjønte ingenting da du mistet jobben, Per. Jeg så ikke frykten din etter alle de årene med trygghet og planer for pensjonisttilværelsen. Jeg presset deg til å kjøre taxi når du egentlig hatet det. Jeg husker fortsatt natten jeg ødela kjærlighetsbrevene dine og kastet maleriene du hadde brukt all fritiden på. Jeg ble bare irritert over at du brukte penger på maling og brukte timer på å skrive dikt til meg, i stedet for å se det vakre i det du laget. Jeg kunne hjulpet deg med å vise frem bildene dine de var jo nydelige. Men jeg var også redd. Jeg følte meg bare trygg når du hadde en fast jobb. Jeg klarte ikke å se hvor vondt du hadde det.
Vær så snill, tilgi meg, kjære. Jeg lover at alt blir annerledes fra nå. Jeg elsker deg.»
Signert: Din Ingrid.
Da Per kom hjem fra jobb, kjente han med en gang at det var noe som hadde forandret seg. Det luktet mat, levende lys var tent, og yndlingsmusikken hans surret svakt fra radioen. På sofaen lå kortet fra Ingrid.
Så gikk hun ut fra kjøkkenet med middagen, og fikk se at Per satt og gråt. Hun stilte maten foran ham, satte seg ned og holdt rundt ham. Ingen ord var nødvendig. De gråt sammen, og Per løftet henne opp og bar henne til sengen. Den natten elsket de med en glød de ikke hadde kjent på lenge.
Senere den kvelden satt de sammen, lo, spiste, delte gamle historier fra da barna var små. Da Ingrid sto på kjøkkenet etterpå og vasket opp, så hun plutselig ut vinduet og der stod engelen henne i hagen. Hun løp ut med tårer i øynene.
«Engel, kan jeg få litt mer tid? Jeg vil hjelpe Per tilbake til kunsten, jeg vil reparere det jeg ødela. Jeg lover, han blir lykkelig, og da kan jeg bli med deg.»
Engelen smilte og svarte: «Du trenger ikke være redd. Du er allerede i himmelen. Du har jobbet deg opp hit. Bare husk hvilket helvete du har levd i, og vit at himmelen ofte er nærmere enn du tror.»
Da hørte hun Per rope fra stua: «Ingrid, det er kaldt, kom og legg deg. I morgen er en ny dag.»
Hun smilte for seg selv og tenkte: «Ja, takk og lov for at det alltid er en ny dag.»
Og det setter ting i perspektiv, ikke sant? Vi klager så lett på det vi mangler men stopper vi noen gang opp og tenker over hvor mye vi gir? Om smerten vi kanskje gir andre, eller hvor mye lærdom vi kan finne i oss selv?
Hvis du har tenkt over alle du kaller uvitende har du målt din egen innsikt? Dømmer du andres feil ser du dine egne? Er du en ærlig venn mot andre, men også mot deg selv? Og hvor ofte kritiserer vi verden, uten å prøve å gjøre den bedre? Hvor mye har du gjort for å lindre andres «helvete» og lage litt himmel for dem?
Vi er så raske med å klage på kulda, men har vi forsøkt å tenne lys? Er vi redde for fattigdom, men flinke til å ta vare på det vi har? Skremmer ensomheten deg, men viser du egentlig noen at du er der for dem?
Jeg tror vi alle har godt av å spørre oss selv: Hvor mye har jeg gitt, og hvor mye bærer jeg bare på det jeg ikke får? Hver dag er en ny mulighet. Kanskje himmelen er nærmere enn vi tror det handler bare om å åpne øynene og hjertet.
