En vakker ettertanke nesten så ordene ikke strekker til
Jeg minnes en gang for lenge siden, da en kvinne som lenge hadde hatt et tungt og kaldt forhold til sin ektemann, plutselig opplevde at hjertet hennes stanset. Hun befant seg på dødens terskel, da en engel viste seg for henne. Engelen sa at summen av hennes livs gode og dårlige gjerninger ikke ga henne adgang til himmelen ennå. Men han tilbød henne et par dager tilbake på jorden, slik at hun kunne fylle på med noen flere gode handlinger. Hun takket ja og vendte hjem til mannen sin. De hadde kranglet så lenge, at de knapt utvekslet et ord.
Hun tenkte for seg selv:
Jeg burde forsone meg med dette mennesket. Han sover jo på sofaen, jeg har sluttet å lage mat til ham for lenge siden. Nå står han der og stryker skjorten til jobb kanskje jeg kan overraske ham.
Da mannen hennes dro på arbeid, vasket og strøk hun alle klærne hans. Hun laget en deilig middag, satte friske blomster og tente lys på bordet, og la igjen en lapp på sofaen:
«Kanskje du ville hatt det mer komfortabelt om du sov i senga som en gang var vår? I senga hvor kjærligheten vår brakte våre barn til verden. Hvor vi så mange netter holdt rundt hverandre, skjulte frykt og fant trygghet i nærheten. denne kjærligheten bor fortsatt i oss og venter på oss. Hvis du kan tilgi alle mine feil, møt meg der.»
Din kone
Da hun skrev det siste: «Hvis du kan tilgi alle mine feil», kom tvilen:
Er jeg blitt gal? Er det jeg som skal be om unnskyldning? Det var vel han som kom hjem bitter og sint da han mistet jobben på fabrikken og ikke fant noe nytt? Jeg måtte holde styr på sparepengene og tåle sinnet hans. Han begynte å drikke, satt timesvis i stolen og ba barna være stille da de ville leke. Han skjeller ut meg når jeg sier at vi ikke kan fortsette sånn. Han har ødelagt alt og nå er det jeg som skal be om tilgivelse?
I sinne rev hun i stykker brevet, og akkurat da hørte hun engelens stemme:
Husk, bare noen gode gjerninger til og du får komme til himmelen. Ellers stenger døren seg for deg.
Hun nølte.
Er det verdt det?
Likevel skrev hun brevet på nytt, med enda mer varme:
«Jeg forstod ikke situasjonen din. Jeg så ikke redselen din da du mistet jobben etter så mange trygge år. Det må ha vært fryktelig vanskelig for deg. Jeg husker hvordan du drømte om alt vi skulle gjøre sammen den dagen pensjonen kom, og i stedet presset jeg deg til å kjøre drosje du hatet.
Jeg husker natten da jeg ødela kjærlighetsbrevene dine og brant maleriene dine. Jeg ble sint fordi du stengte deg inne og brukte penger på lerret og maling, eller skrev dikt til meg. Burde jeg ikke heller ha hjulpet deg å selge bildene dine de var jo virkelig vakre. Jeg var også redd. Jeg følte meg sikker bare da du jobbet i fabrikken. Jeg så aldri din smerte.
Tilgi meg, min kjære. Jeg lover deg at fra nå av skal alt bli annerledes. Jeg elsker deg.»
Din kone
Da han kom hjem, kjente han straks at noe var forandret. Lukten av middag i huset, levende lys på bordet, favorittmusikken hans, og den lille lappen på sofaen.
Hun kom ut fra kjøkkenet med en dampende form i hendene og så ham stå og gråte som et barn. Hun satte maten fra seg og omfavnet ham, og de trengte ingen ord. De gråt sammen. Han løftet henne opp i armene og bar henne inn i sengen. Kjærligheten mellom dem var like sterk og intens som den første tiden.
Senere spiste de kveldsmat sammen, lo og mintes morsomme øyeblikk fra barnas barndom.
Da hun etterpå ryddet inn på kjøkkenet, fikk hun øye på engelen ute i hagen. Hun løp ut, tårevåt, og ba:
Vær så snill, engel, la meg få bli her litt til. Jeg vil hjelpe ham tilbake til kunsten, vil bygge opp igjen det jeg har ødelagt. Jeg lover snart blir han lykkelig. Da kan jeg dra med deg.
Engelen svarte:
Jeg trenger ikke ta deg med noen steder. Du er allerede i himmelen. Du har gjort deg fortjent. Men husk helvete du har levd i og at himmelen ofte er nærmere enn vi tror.
Hun hørte ektemannens stemme fra huset:
Elskling, kom inn, det er kaldt ute. Kom og legg deg. I morgen er en ny dag.
Hun smilte og tenkte:
Ja takk Gud, i morgen er en ny dag.
Til ettertanke:
Du som klager over det du ikke får har du tenkt på hvor mye du selv gir?
Du som lider har du kjent etter hvor mye du selv påfører andre sorg?
Du som kritiserer andres kunnskap vurderer du din egen?
Du som fordømmer andres feil ser du dine egne?
Du som kaller deg en ærlig venn er du ærlig mot deg selv?
Du som misunner det du mangler ser du alt du har?
Du som klager på verden har du gjort noe for å forbedre den?
Du som lengter etter himmelen hvor mye har du gjort for å lette andres byrder?
Du som sier du er ydmyk er du virkelig det?
Du som kjemper mot det onde sprer du det gode?
Du som er lei av andres likegyldighet viser du kjærlighet selv?
Du som frykter fattigdom tar du vare på det du har?
Du som sårer deg på torner planter du roser?
Du som frykter mørket tenner du lys?
Du som bare tenker på deg selv bryr du deg om de andre?
Du som føler deg liten prøver du å vokse?
Du som frykter ensomhet gir du andre ditt nærvær?
Du som frykter sykdom tar du vare på helsen din?
Du som ønsker fred kjemper du mot konfliktene?
