Jeg bor alene i en pen ettromsleilighet midt i Oslo sentrum. For fem år siden mistet jeg mannen min, og jeg arvet en toromsleilighet fra tanten min på Torshov ikke like sentral og moderne som leiligheten min, men fremdeles koselig og godt vedlikeholdt. Den har jeg leid ut til et ungt par, ryddige folk som én gang i måneden kommer innom for å betale husleien og sjekke at alt er i orden. På de to årene de har bodd der, har jeg aldri hatt noen klager.
Da sønnen min giftet seg, valgte han og svigerdatteren min å stå på egne bein. De leide en leilighet og begynte å spare til egenkapital for boliglån. Jeg syntes det var fint at de tok ansvar selv, selv om jeg på sikt hadde tenkt at de skulle få overta leiligheten etter tanten min så kunne de gjøre hva de ville; selge, pusse opp, innrede eller leve der videre.
Ett år etter bryllupet kom barnebarnet mitt til verden, og med det ble jeg enda sikrere på avgjørelsen min om å overlate leiligheten til sønnen etter hvert. Men forrige uke ombestemte jeg meg og det var etter at jeg fylte 60 år.
Jeg bestemte meg for å markere dagen litt ekstra for min egen del. Jeg booket et koselig rom på en restaurant på Aker Brygge, og inviterte gode venner og nær familie, selvfølgelig også sønnen min og svigerdatteren min.
Svigerdatteren min og jeg har et greit forhold. Hun er ganske følelsesladet av natur, og kan noen ganger ha utbrudd som ikke akkurat er av det hyggelige slaget også mot meg. Jeg har alltid tenkt at hun bare er ung og at hun ikke har blitt helt voksen ennå. Men måten hun stilte meg i et pinlig lys foran alle gjestene, har virkelig forandret følelsene mine for henne.
Sønnen min og svigerdatteren kom til restauranten med lille Olai. Det er jo ikke akkurat barnevennlig lydnivå der, så hun ga beskjed om at de kanskje kom til å dra etter en time. Det hadde jeg forståelse for.
Da de var i ferd med å dra, fant ikke svigerdatteren min igjen mobilen. Jeg fulgte etter henne rundt i rommet for å hjelpe til, og ringte nummeret hennes for at det skulle bli lettere å finne den.
Gjestene så på oss der vi fniste litt, og stemningen ble plutselig litt spent. Så hørte vi brått et voldsomt, sint bjeff og knurring fra vinduskarmen! Alle snudde seg mot lyden, og svigerdatteren min, rød i ansiktet, løp bort til vinduet, fant mobilen og skrudde av anropet.
Folk så først rart på henne, så på meg, og det var onkelen min som klarte å avlede situasjonen med en ny skål. Musikken satte inn igjen, men jeg kjente at noe hadde forandret seg: Stemningen satt litt fast.
Resten av kvelden merket jeg at gjestene hvisket til hverandre og flere lo av den utradisjonelle ringetonen svigerdatteren min hadde brukt for meg et iltert hundeglam. Dagen etter spurte jeg sønnen min hvorfor hun hadde valgt akkurat den ringetonen, og om han hadde hørt den før. Han bare lo og sa det ikke var så farlig.
Siden da har jeg ikke hatt noe særlig kontakt med dem. Spørsmålet om gaveleiligheten har jeg lagt på vent til vi forhåpentligvis får et bedre forhold. For jeg mener at det minste jeg kan forvente, er en form for unnskyldning både fra sønnen min og svigerdatteren min. Hvis de synes jeg minner om en sint hund, så får de lov til å mene det. Men det får også være grenser.
