En telefonlyd fra svigerdatteren min endret helt planene mine om å hjelpe en ung familie med å finne leilighet
Jeg bor alene i en lys og pen ettromsleilighet midt i Oslo sentrum. Mannen min døde for fem år siden, og jeg arvet for noen år tilbake en større toromsleilighet av tanten min, plassert i et mindre attraktivt, men like fullt hyggelig område av byen. Denne har jeg leid ut til et ungt, ordentlig par. De kom en gang i måneden for å betale husleie og sjekke leiligheten, og på to år hadde jeg aldri hatt noen problemer med dem.
Da sønnen min giftet seg, valgte han og den nye svigerdatteren min å bygge opp sitt eget familieliv. De leide en leilighet og begynte å spare opp til egenkapitalen for å kjøpe bolig. Jeg sa aldri imot, for på sikt hadde jeg faktisk lyst til å overlate tantes leilighet til dem og la dem gjøre hva de ville selge, pusse opp, innrede på nytt.
Et år etter bryllupet fikk de sitt første barn, og det at jeg ble farmor gjorde meg bare mer sikker på at papirene etter hvert skulle ordnes over til sønnen min. Men forrige uke forandret alt seg.
Jeg fylte nylig seksti år og bestemte meg for å feire ordentlig for min egen skyld mest av alt. Jeg booket et rom på en hyggelig restaurant og samlet gode venner, familie, og selvsagt sønnen min og svigerdatteren.
Svigerdatteren min og jeg har et greit forhold, men hun er temperamentsfull og har sine utslag, særlig overfor meg. Jeg har sett gjennom fingrene med det hun er ung, og alle bærer på sitt. Men måten hun satte meg i et pinlig lys foran alle gjestene forandret alt.
De tok med seg babyen til restauranten. Det ble ganske livlig, så hun sa fra at de trolig måtte dra etter en time, noe jeg hadde forståelse for.
Mot slutten av besøket fant ikke svigerdatteren mobilen sin. Jeg hjalp til med å lete og ringte nummeret hennes for å forsøke å finne telefonen.
Gjestenes blikk ble dratt mot oss, og stemningen ble småspennende, før alle plutselig bråsnudde hodet mot vinduskarmen. En vill bjeffelyd og knurring, fulgt av et hyl fra en hund runget gjennom lokalet! Svigerdatteren min, ildrød i ansiktet, stormet bort til vinduet, grep mobilen og brøt samtalen.
Alle visste at svigerdatteren min hadde satt dette lyden til mitt nummer. Stemningen dalte merkbart, selv om broren min styrte festen tilbake på rett spor med tale og musikk. Likevel hang det et slør over kvelden.
Utover kvelden hørte jeg stadig folk hviske om denne spesielle ringelyden at mitt nummer var lagret som et sint hundebjeff hos svigerdatteren. Neste dag ba jeg sønnen min forklare. Det virket ikke som han syntes det var verdt å bry seg om.
Siden har det blitt langt mindre kontakt mellom oss. Jeg har latt være å ta opp temaet om å gi dem leiligheten i Torshov det får vente til vi får et bedre forhold. Jeg ville i det minste hørt noen enkle unnskyldninger. Om de mener jeg er en bjeffende hund, får det stå for deres regning.
Erfaringen lærte meg at respekt og omtanke ikke alltid kommer som selvfølge, selv i familien. Før man gir noe verdifullt til andre, bør man være trygg på at det også er verdsatt.
