Du, hør på denne: En ulv kom drassende med en kurv ut av den snødekte skogen og bar den rett til ei avsidesliggende hytte. Så nektet den å dra, nesten som om den ventet på at mannen der inne skulle oppdage noe. Men da han endelig åpnet kurven og så hva som lå i den, ble han helt hvit i ansiktet.
Den vinteren hadde vært usedvanlig hard. Snøen hadde falt i dagevis uten stans og begravd skogsstiene under enorme fonner, helt til de nesten ikke var til å kjenne igjen.
En eldre mann ved navn Torstein Haugen bodde alene i en beskjeden hytte i utkanten av skogen. Etter at han hadde mistet kona, hadde han trukket seg unna nesten alle. Han tok turen inn til nærmeste bygd en gang i uka for å handle, og ellers tilbrakte han dagene i fullstendig ensomhet.
Den kvelden satt Torstein ved ovnen og la nok en vedkubbe på ilden, da han hørte en ukjent lyd utenfor døra. Først tenkte han at det bare var vinden som kastet snø mot hytteveggen. Så hørte han en svak klynking.
Torstein tok på seg den tunge vinterfrakken, grep lykta og gikk forsiktig ut. En diger gråulv stod ved verandaen. Dyret knurret ikke og viste ingen tegn til aggresjon. Forsiktig holdt det en kurv av flettet vidje mellom kjevene, gjemt under et tykt ullteppe.
I noen øyeblikk stod den gamle mannen og ulven helt stille og så tause på hverandre.
«Gå vekk», hvisket Torstein, nesten uten å tro det han så.
Ulven flyttet seg ikke.
Langsomt slapp den kurven ved døra. Så tok den noen skritt bakover og ble stående og se støtt på ham.
«Hva er dette?» mumlet Torstein.
Han gikk nærmere med stor forsiktighet. Kurven var mye tyngre enn han hadde ventet. Og i det samme Torstein løftet på teppet og så hva som lå gjemt inni, ble han dødsblek av redsel.
Det hørtes en svak lyd fra under teppet. Hendene hans begynte å skjelve. Sakte løftet han et hjørne av det tykke teppet, og fargen forlot ansiktet hans med en gang. Inni lå en nyfødt baby.
Babyen var utrolig liten. Kinnene hadde allerede blitt blålige av kulda, og pusten var så svak at Torstein var redd for at han hadde funnet ham for sent.
«Herregud … Hvem kunne ha forlatt deg her ute?»
Uten å nøle løftet Torstein barnet opp av kurven, holdt ham tett inntil brystet og skyndte seg inn i hytta. Mens han la mer ved i ovnen, varmet en flaske melk og pakket barnet inn i varme, tørre tepper, ble ulven sittende utenfor døra. Den gjorde ingen forsøk på å dra. I stedet holdt den blikket festet på hyttevinduet.
Etter noen timer begynte barnet endelig å bli bedre. Varmen og fargen kom tilbake i ansiktet, og for første gang ga han fra seg et kraftig, gjennomtrengende skrik. Torstein pustet lettet ut.
«Så du kommer til å klare deg …»
Men ulven ble sittende der ute.
Neste morgen bestemte Torstein seg for å følge sporene i snøen. Ulvens spor gikk langt inn i skogen. Etter å ha gått flere kilometer fant han en veltet slede. Eiendelene deres lå strødd utover snøen, og like ved lå likene av en ung mann og en ung kvinne, nesten helt dekket av snøfonnene. Det så ut til at de hadde gått seg vill i snøstormen.
Like ved la Torstein merke til et smalt spor som viste at en kurv hadde blitt dratt over snøen. Han stod der lenge før den grusomme sannheten gikk opp for ham. De hadde skjønt at de ikke kunne overleve, og derfor lagt babyen i kurven, pakket ham inn i alle teppene de hadde og satt ham fra seg ved stien, i håp om at noen til slutt ville finne ham. Men den første som fant gutten, var ikke et menneske.
Torstein snudde seg langsomt. Ulven stod et lite stykke unna og så på ham i stillhet.
«Så … det var du som brakte ham til meg.»
Dyret bare møtte blikket hans, helt rolig.
Torstein gravla foreldrene til barnet ved det lille skogskapellet. Senere fikk han adoptere barnet, kalte ham Ola Haugen og oppdro ham som sin egen sønn.
Hver vinter kom ulven tilbake til hytta. Den kom aldri for nært og tigget aldri om mat. Den bare så på gutten som vokste til, på avstand, før den stille forsvant mellom de snødekte trærne.
Dette fortsatte i nesten tolv år.
Så, en vinter, dukket ulven ikke opp. I stedet fant Torstein og Ola en rekke med digre potespor i snøen. Sporet gikk langt inn i skogen og endte brått ved en gammel steinblokk. Der lå en enslig ulvetann.
Torstein tok den forsiktig opp og hvisket:
«Det virker som … han kom for å si farvel i dag.»
Ola stod og stirret inn i den frosne skogen et langt øyeblikk, og lukket hånden godt rundt ulvetannen. Han forsto at hvis ikke villdyret hadde båret den kurven til et hjem hos mennesker den dødskalde vinternatten, og ventet til noen åpnet den, ville han aldri ha overlevd, vokst opp eller funnet ut hva det egentlig vil si å høre til i en kjærlig familie.
