En vond bismak
Det er slutt, det blir ingen bryllup! ropte Ingrid ut med skjelvende stemme.
Vent, hva skjedde? svarte Sindre, forvirret. Alt virket jo fint mellom oss!
Fint? Ingrid trakk på smilebåndet med bitterhet. Ja, visst sånn midt på treet. Bare hun stoppet opp og lette febrilsk etter ordene, før hun valgte den nakne sannheten, det er sokkene dine! Jeg orker ikke tanken på å måtte leve med den lukta resten av livet!
Sa du virkelig det? utbrøt moren til Ingrid, da datteren fortalte at hun ville trekke søknaden om ekteskap. Uvirkelig!
Hvorfor? Ingrid trakk oppgitt på skuldrene, det er jo sant. Ikke si at du ikke har merket det selv.
Selvfølgelig har jeg merket det, kremtet moren, flau. Men det er jo ydmykende. Jeg trodde du elsket ham. Han er jo snill. Sokkene kan han da fikse!
Hvordan da? Skal jeg lære ham å vaske føttene? Skifte sokker? Bruke deodorant? Mamma! Hør hva du sier! Jeg skulle faktisk gifte meg! Jeg vil ha en mann å lene meg på, ikke oppdra en voksen gutt!
Hvorfor gikk du da så langt? Hvorfor søke om vielse?
Det er jo din skyld, mamma! «Sindre er så grei, snill gutt. Jeg liker ham virkelig» dine ord, ikke sant? Og dette: «Du er tross alt tjuesju, på tide med bryllup og barnebarn til meg». Hvorfor er du stille nå, er det ikke sant?
Men Ingrid, jeg trodde du hadde bestemt deg. Det virket så seriøst, svarte moren. Jeg er stolt av deg, du har tenkt deg godt om. Men dette med sokkene det er litt vel spesielt. Ikke deg i det hele tatt.
Nettopp det, mamma. Jeg sa det kontant, så han virkelig forsto hva jeg mente, så det ikke var noen vei tilbake
***
Helt fra starten virket Sindre litt klønete og morsom for Ingrid. Han gikk alltid i jeans og samme genser. Ikke noen store ord om kunst eller litteratur, men han kunne snakke evig om gamle norske filmer. Da glinset øynene hans med energi.
Det var så lett og rolig å være sammen med ham.
Nettopp denne roen tiltrakk Ingrid etter mange dramatiske forhold og evig jakt på «den rette».
Etter to måneder med kino og kafébesøk, spurte Sindre, nervøs, med et forsiktig smil:
Kanskje du vil bli med hjem til meg? Jeg kan lage hjemmelagde kjøttkaker til deg.
Invitasjonen var så varm og ekte, at hjertet til Ingrid hoppet et ekstra slag. Og dette: «Hjemmelagde» traff henne rett i sjelen.
Hun takket ja
***
Leiligheten til Sindre var ikke som Ingrid hadde håpet.
Det var ikke skittent, men rotete, smakløst og preget av en slags glemsel. Grå vegger uten bilder, en gammel sofa med én pute, bunker av esker, bøker og magasiner på gulvet. Et par joggesko midt på gulvet. Luften var tung av støv og gammel lukt.
Hele rommet minnet om et sted man venter på å flykte fra, men har ennå ikke gjort.
Hva synes du om mitt lille rede? spurte Sindre stolt, uten et snev av forlegenhet. Dette var hans hjem og han så ikke noe unormalt ved det.
Ingrid tvang fram et smil; hun likte jo fyren, ville ikke starte en krangel.
De gikk ut på kjøkkenet. Der var det ikke bedre bordet dekket med et tynt lag støv, oppvask i vasken, kopper med mørke ringer. En gammel, sliten gryte på komfyren. Ingrid la merke til vannkokeren.
«Lurer på hvilken farge den en gang hadde,» tenkte hun for seg selv.
Stemningen hennes sank.
Hun satt der og lyttet, mens Sindre entusiastisk fortalte en vits eller en historie, og prøvde å få henne til å le. Men da han ga henne en tallerken med kjøttkakene, nektet hun kategorisk, og sa hun var på diett
Det å spise noe fra det kjøkkenet fristet henne ikke.
Da hun kom hjem, gikk hun gjennom besøket i hodet.
På overflaten virket det hun så hos Sindre så smått og ubetydelig. Han bor alene, klarer ikke helt husarbeidet so what?
Men bak alt rotet så hun noe mye større: Hvordan kan han leve sånn? Ikke fordi han ikke gidder vaske opp, men fordi det er faktisk helt normalt for ham!
En bismak satt igjen.
***
Senere besøkte Sindre Ingrid hjemme. Han gikk ned på kne, friet og ga henne en ring. De leverte papirer til folkeregisteret. Foreldrene begynte å planlegge bryllup.
Å være forlovet føltes fint, men da Ingrid satt alene og tenkte på Sindre, som alltid ville gjøre henne glad med hjemmelagde kjøttkaker og vitser, så hun for seg den fæle, fargeløse vannkokeren!
Da forsto hun: det er ikke bare en vannkoker. Det er beviset! Det forteller om hans forhold til livet, hjemmet og seg selv. Og sikkert til henne også.
En dag forestilte hun seg deres felles morgen og fikk frysninger.
Hun står opp, kommer inn på kjøkkenet og ser te som står igjen, og smuler fra et smørbrød. Og hvis hun sier: «Elskling, kan du rydde opp?», ser han på henne like undrende som han gjorde på leiligheten sin. Ikke sint, ikke prøvende han forstår det bare ikke. Og hver dag måtte hun forklare, rydde, mase. Og sakte ville kjærligheten hennes dø av tusen små stikk han aldri legger merke til.
Mor var så lykkelig over ekteskapet.
***
Ekteskap
All letthet og varme Ingrid følte med Sindre, forsvant sakte, erstattet av tung uro.
Ingrid, sa Sindre nesten daglig, og så henne innstendig i øynene, er alt bra mellom oss? Vi elsker jo hverandre?
Ja, selvfølgelig, svarte hun, men kjente noe falle sammen inni seg.
Til slutt måtte hun snakke med venninnen sin, og la alt på bordet.
Jammen, hva gjør det? undret Tone. Litt rot, en vannkoker Min mann etterlater seg et bombenedslag på kjøkkenet og ser det ikke engang. Menn ser ikke slikt.
Nettopp! De ser ikke det, hvisket Ingrid. Og han vil aldri se det. Men jeg ser det! Hver dag! Det vil slite meg ned, sakte men sikkert!
***
Det var ikke hans feil. Han lurte henne aldri. Han var ærlig. Han levde bare i en annen verden. En verden der skitten oppvask er helt ok. For henne var det et tegn på total forskjell og likegyldighet.
Det handlet ikke om renhold. Det handlet om at de så verden på så ulik måte at sprekken i hjertet hennes ville vokse til en avgrunn.
Derfor måtte det stoppe nå, heller enn å våkne til et mareritt om noen år.
Hun ventet bare på riktig øyeblikk
***
Ingrid og Sindre ble invitert på fest.
De kom, tok av seg ytterklær og sko
Gikk inn i stua
En uutholdelig eim hang rundt dem.
Ingrid skjønte ikke først hvor det kom fra.
Da hun forsto, og så at alle andre også forsto, ble hun flau og kvalm. Hun løp ut i gangen, kastet på seg jakken, og dro hjem uten et ord.
Sindre løp etter, grep henne i gangen. Hun snudde seg med tårer i øynene og skrek nærmest:
Nok! Det blir ikke noe bryllup!
***
Bryllupet ble det aldri noe av.
Ingrid syns hun gjorde det rette, og angrer ikke.
Og Sindre
Han skjønner fortsatt ikke, egentlig hva var problemet? Sokker lukter jo han kunne jo bare tatt dem av.
