Den oppblåste slektning
Hvordan forestiller du deg dette, mamma? protesterte Synnøve. Skal jeg bo to uker sammen med en helt fremmed mann?
Hvorfor er han fremmed? Det er jo Ivar, sønn av min kusine Liva, vår slektning!
Husker du at du lekte med ham som barn, da vi bodde hos dem? insisterte mor.
Mamma, jeg er snart tretti! Hvor er jeg, og hvor er barndommen? prøvde Synnøve å nå gjennom til mor. Eller vil du igjen prøve å gifte meg bort?
Ikke tal dumt: han er slektning! Så vent på gjesten, ingenting vil skje med deg! avsluttet mor bestemt og la på.
Moren vår holdt alltid slektens bånd hellige: familie er en skatt! Så nå hadde hun påtatt datteren å ta imot den eldre Ivar, som hadde bestemt seg for å flytte til hovedstaden Oslo, byen med muligheter.
«Ta imot ham som familie», sa hun, «ikke kast ham ut, om han er i Oslo!»
Den velbeleste Synnøve, som underviste russisk og litteratur på videregående, husket at adverbet «familiemessig» var et favorittord hos den beryktede Jørgen Goliath, kjent for sine lite velgjorte gjerninger.
Hun foreslo selv at mor skulle ta imot den fjerne nevøen, for hun var så godhjertet. På den annen side, hvem vil vel ha en fremmed på taket sitt?
Moren bodde med far i en liten tømmerleilighet fra etterkrigstiden, med en knøttliten kjøkkenkrok som ikke engang rommet en sammenleggbar stol. Å la Ivar bo der var jo umulig!
Synnøves humør sank; hun hadde lenge levd alene, og et kortvarig ekteskap lå langt bak henne. Det første ekteskapet var et studentforhold de gikk fra hverandre etter seks måneder, og de fikk aldri barn.
Hun hadde arvet en god, men gammel leilighet fra bestemor; den hadde en vaskemaskin som virket, et kjøleskap som holdt kaldt, og en fjernsyn som viste bilder. Hva mer trengte hun?
Arbeidet ga henne en solid månedslønn i kroner, og hun ble verdsatt på jobben. Venner hadde hun nok av, og ensomheten ble fylt av katten Birk, som hadde fått samme navn som jakthunden i en kjent barnebok.
Synnøve gjorde klar et rom til gjesten og ventet med en viss uro på Ivar. Mor hadde sagt: «Han vil like deg!»
Sannelig, slektningen viste seg å være helt grei. Han gikk grundig rundt i leiligheten, så på alle fellesområdene, som man pleide å gjøre.
Hva leter du etter? spurte Synnøve. Gull og diamanter? Tror du jeg har satt inn et gulltoalett til ditt ankomst?
Jeg vil bare vite hvor jeg skal bo, svarte mannen.
Og om du ikke liker noe, vil du gå? spurte Synnøve, nysgjerrig.
Jeg blir, men
Men hva?
Bare ingenting!
De satte seg for å drikke te og bli kjent. Ivar hadde tatt med seg en pai som Liva hadde sendt, og han kjøpte også en liten, velsmakende kake. Leieren viste seg å være høflig, ikke en skrapen.
I hverdagslig forstand var mannen over all ros: han vasket opp uten påminnelse, klarte å lage mat uten store problemer, og etterlot seg ingen vannpytter på badet. Kort sagt, han var «trent på sak».
Takk til tante Liva og Ivars første kone hvem som enn var den for at han også var skilt.
Er du gal? undret venninnen Larka da Synnøve fortalte om leieren. Han er en ferdig mann, ta ham!
Larka visste hva hun talte om; hun hadde selv skilles fra sin Lev fra samme grunn.
Men vi er slektninger! Dessuten liker jeg ham ikke! svarte Synnøve.
Hvilken slektning er du, en sjette generasjon på gelé? Hvordan kan du ikke like ham? Er han en dritt?
Nei, han er egentlig grei, men han er ikke Synnøves type.
Likevel falt han henne ikke i god jord: deres rytmer var ulike. Hun var en nattugle, han en morgengryvåning.
Synnøve foretrakk et rolig, langsomt liv, inspirert av østlig visdom som sier: «Skyr deg hastverk, skynd deg sakte». Ivar var alltid i bevegelse, alltid fremover, som en motor med flammer i stedet for et hjerte.
Den første dagen dro han Synnøve med til et teater, med billetter kjøpt på forhånd på nettet. Selv om hun vanligvis unngikk teater, gikk hun med ham fordi hun ikke ville avvise ham på første dag.
Det finnes slike mennesker, og de er ikke få, selv om mange ikke innrømmer det.
Synnøve likte bare gamle forestillinger hun hadde sett på internett. Moderne tolkninger av klassikere rørte henne ikke. Hun mislikte fraværet av gardin, de moderne kostymene og den uklare uttalen. Dessuten handlet stykket ikke om vår tid, men regissøren så det som en ny, progressiv visjon.
Ivar elsket forestillingen. På vei hjem prøvde han heftig å overbevise Synnøve om at hun tok feil, med all sin iver. Han klarte imidlertid bare å irritere henne; hun hadde lenge hatt sin egen mening.
Du forstår ikke! Dette er ny, progressiv tenkning! brølte Ivar.
Hvorfor trenger jeg nytenkning? svarte Synnøve rolig. Det gamle holder meg godt.
Det er fremdrift! svarte han, og begynte å snakke om fremtidsplaner i den store byen Oslo.
Birk, katten, krøp straks under sengen, som han pleide når noe eller noen plaget ham. Det så ut til at også Ivar ikke likte katten.
Den tretti år gamle gjesten begynte å blande seg i familiens liv, også i husarbeidet. På andre dag kjøpte han et nytt teppe og kastet det gamle som lå på trappeoppgangen. Synnøve aksepterte endringen uten protest.
Senere kom en ny kjele på kjøkkenet; den gamle hadde vært vanskelig å bruke til grøt, den brente seg fast i bunnen. Synnøve drakk sin morgenkaffe med smørbrød, og innså at Ivar hadde kjøpt kjelen for seg selv: han foretrakk et solid frokostmåltid. Hun reagerte ikke.
Ivar foreslo å betale for strøm og vann. Jeg vil bruke fasilitetene, sier han, som en ideell mann.
Synnøve avslo, da hun følte at det truet hennes rett til egen plass.
Hvorfor skulle du betale for leiligheten? spurte hun. Du har jo ikke rett til min hybel.
Ivar svarte at han hadde sendt mange søknader og deltatt på intervjuer; han var i ferd med å finne arbeid.
Mot slutten av de to ukene begynte han å hoste, nys, og fikk utslett i ansiktet en uflaks som rammet ham like før oppholdet skulle avsluttes.
Ingen dro, og faktisk ble Ivar mer selvsikker. Han begynte å rope på Synnøve: Hvorfor gikk du inn på kjøkkenet i støvlene? Det er vanskelig å gå av dem! Eller Hvorfor kjøpte du dette vaskepulveret? Det blir aldri helt rent!
Synnøve følte seg som en dumme; hun tenkte at hun var leieboeren, mens Ivar var gjest. Birk fortsatte å ignorere ham og kom bare frem fra under sengen når han var borte.
Endelig ringte noen og sa at Ivar hadde fått jobb i Oslo; han hadde fått en stilling som betalte godt i kroner. Det kom på den attende dagen av besøket, og Synnøve begynte å telle dagene Ivar begynte å bli en påtrengende gjest.
Han var pen, ryddig, men fremmed med vaner som ikke passet. Arbeidet var anstendig for hovedstadens standarder, men han holdt dette for seg selv.
Synnøve, som hadde gått forbi sin oppdragelsesplikt, bestemte seg for å spørre den oppblåste slektningen om han var lei av vertene. Har du fått nok, kjære mann? spurte hun.
Møtet ble satt til neste dag, men Ivar hadde en medisinsk undersøkelse som måtte gjennomføres før han kunne starte i jobben.
Dagen etter kom Synnøve hjem fra arbeid og fant bordet vakkert dekket.
Er dette et farvelsmåltid? tenkte hun. Så trenger jeg ikke ta den vanskelige samtalen! Humøret løftet seg.
Ivar var alltid i godt humør, så stemningen ved bordet var festlig.
Mannen helte vin i glassene og begynte å snakke. Plutselig avbrøt Synnøve ham: han hadde nemlig bestemt seg for å fri. Ja, ikke en forretningsavtale, men en ekte frieri! Selv om de var slektninger, mente han at de kunne bli et godt par.
Jeg tror vi kan bli et fint par, sier han, med et glimt i øyet. Jeg er ikke en byrde for deg, du er også tiltalende, og i vår alder må man ta ekteskap med omtanke!
Vi har allerede alt: bolig, jobb men kjærlighet kan være en hindring; alt må bygges på respekt, og vi respekterer hverandre!
Synnøve lyttet med åpen munn, da Birk plutselig hoppet frem fra under sengen.
Har du en katt? spurte gjesten overrasket.
Ja, svarte Synnøve. Ser du den for første gang?
Første gang! Å nei, jeg er allergisk mot kattehår! På dagens medisinske undersøkelse fikk jeg diagnosen kattallergi!
Så du har ikke lagt merke til kattedoen? Du ser alt!
Du så rett og slett bort fra det! Men vi må gjøre noe med dette!
Har legen foreskrevet noe? spurte hun.
Han sa at man må angripe årsaken, ikke bare symptomene! Jeg kan ikke bo med en katt!
Hvem tvinger deg? Ikke bo her!
Så du mener jeg skal flytte? spurte han.
Hvilken bryllup? Ivar, har ikke allergien tredd inn i hjernen din?
Vår! insisterte han. Katten vil stå i veien!
Du vil ha meg drept! brølte Synnøve.
Jeg kan betale for det! foreslo han.
Jeg vil heller drepe deg! svarte hun etter et kort øyeblikk. Du! Og ikke pek på meg, gå vekk! Dette sier jeg til deg, ikke til Birk!
Ivar drakk vin og reiste seg fra bordet, og med et siste slag i luften ropte han: Jeg trodde aldri du var så primitiv!
Ha det! svarte Synnøve lettet.
Etter hans avgang forsvant kjelen fra kjøkkenet. Det nye teppet lå igjen, sannsynligvis for tungt til å bli tatt med.
Moren ringte: Hvordan kunne du kaste ham ut? Nevøen har allerede klaget!
Han ville at jeg skulle gifte meg med ham! Hvis du er så snill, ta deg selv, han er avskyelig! svarte Synnøve og la på.
Ingen ringte tilbake; saken var tydelig løst. Kanskje vil en fremtidig slektning også få allergi mot henne, som noen menn har mot konas flass. Historien vet om slike uheldige tilfeller.
Mor, neste gang du vil hjelpe, sett slektningene hos deg: den som finner på, må også bære. Synnøve og Birk klarte seg likevel sammen.
