En flue summer høyt og lyst mot vindusruten. Sondre slår opp øynene. En gyllen solstråle smyger seg lunt over puten og bortover den lille nesa hans. Han smiler og strekker seg “godt” under dyna, hvor det er varmt og koselig. Han burde stå opp, men det frister lite!
Mamma, hvisker han forsiktig. Så roper han høyere: Mamma!
Mor kommer inn på rommet, tørker hendene på forkleet. Våken, go´gutten min? Hvorfor roper du sånn? Hun lener seg over senga og gir Sondre et mjukt kyss på nesa.
God morgen, lille venn! Stå opp, soveravn!
Sondre klamrer armene rundt halsen hennes. Hun lukter melk og brød, og noe annet trygt og godt hjemmefra. Før, da de bodde i Oslo, var det pappa som vekket ham og kledde ham på om morgenen før barnehagen. Sammen trente de, pusset tenner, plasket med vann og lo, mens mamma hastet rundt og maste på dem. Men alt ble annerledes.
En gang kom ikke pappa og hentet Sondre i barnehagen. Han ble sittende der sammen med vaktmesteren til langt på natta. Mamma kom veldig sent, med røde, opphovnede kinn, og sa at pappa var borte nå, og at Sondre måtte være familiens lille mann fremover. Hva som hadde skjedd, visste Sondre ikke helt, men etter hvert forstod han, av de voksnes samtaler, at pappa døde i en bilulykke. Etter det kom det noen strenge menn og tok leiligheten deres, så de måtte flytte ut på landet, hjem til mormor.
Bygda lå langstrakt langs elva, og endte mot skogkanten. Akkurat der ved skogen bodde mormor Astrid, og nå bodde også Sondre og mamma der. Morfar var borte, han døde da Sondre var bitteliten, så nå var det han som var husets mann!
Mamma og mormor jobbet på gårdsbruket. Sondre har lært at gård er et stort fjøs med griser, kyr, og hester. Mamma viste ham rundt blant alle dyrene første gangen hun tok ham med. Sondre likte ikke fjøset det stinket noe fryktelig! Han klemte nesa, mens mamma og mormor lo.
Barføtt i kalde tøfler løper han ut på tunet ikledd pysj. Søndagsmorgenen i august er sval og sprø rundt den syv år gamle kroppen. Han hutrer. Her og der galer haner. Langt borte høres noen bikkjer som hyler og bjeffer. Mormor roper ut fra låven:
Noen har jammen gravd under hønsegjerdet igjen! Har vi fått besøk av bygdas troll, mon tro?
«Snart er det høst,» tenker Sondre plutselig alvorlig og voksent. «Godt det straks begynner på skolen!» Han blir glad ved tanken han og mamma har gjort alt klart til skolestart. Den nye sekken er kjempekul! Denne sommeren har han lært seg å lese, men å skrive går det verre med …
Til frokost spiser de grøt og pannekaker.
Sondre, mormor og jeg har bestemt oss for å gå på sopptur i dag. Vil du være med, eller er du for liten? sier mamma og blunker lurt til mormor.
Klart jeg blir med! utbryter Sondre, så grøt og melk spruter.
De gjør seg klare utpå formiddagen. Skogen tar imot dem med kjølig ro. Det er sensommer, men trærne står fortsatt grønne. Soppene skyter opp overalt, men mamma underviser; ikke alle sopper er like hun viser farlige og spiselige varianter. De rusler lenge. Mormor forsvinner langt av gårde, ikke et svar på mammas rop.
Sola trekker seg allerede mot kveld, da mamma sier de må vende hjem. Kurv og pose er full av skogens gaver. Sondres bøtte har blitt tung, men han klager ikke. Han er jo mannen i huset! Men hvor er veien ut? Mamma virker plutselig urolig hun har gått seg vill.
Sondre, ikke heng etter! Hun vet ikke hvor hun skal gå. De prøver mot én kant havner i myra, en annen tett krattskog. Må snu. Skogen svinger dem rundt. De roper på mormor, men ospeløv rasler så høyt at de ikke hører noe. Mamma setter seg ned på gresset, rådvill. Fem minutter går. Da knekker kvister bak dem. Buskene skyves til side, og der står Huldra!
Mamma reiser seg brått. Sondre stivner. Den gamle krumbøyde kjerringa slipper en bunt ved og nærmer seg.
Ble dere skremt? Ikke vær redd, jeg spiser ikke smågutter mer, kvekkes det skjevt fra den tannløse munnen, mens nesa med vorte rister morsomt.
Gikk dere dere vill? spør hun uten egentlig å høre etter. Hvilken familie er dere fra? Er dere etter Barbro, kanskje? Uten å vente på svar, slenger hun veden på ryggen og tripper foran. Et tungt blikk fra buskene, så vinker hun utålmodig:
Følg nå etter, da!
Mamma og Sondre følger, pent med soppene på slep. Den gamle går sikkert fremover gjennom graset. Plutselig åpner skogen seg mot en lysning, og langt borte ser de bygda. I andre enden, ved skogkanten, kommer mormor Astrid til syne. Huldra humrer hest, vinker én gang avfeiendes og forsvinner mot bygda.
Tusen takk, hvisker mamma, men Huldra bare himler med øynene og haster videre.
Mormor kommer til dem.
Hvor i all verden har dere vært! utbryter mamma, nesten fortvilet. Vi gikk oss bort godt den gamle dama fant oss.
Inger, hvordan går det an å gå seg vill i den vesle skogen du lekte i som barn!
Mormor, var det ei ekte Huldra? spør Sondre, både fascinert og redd.
Nei, det var bare gamle Ruth! Men hun har alltid vært sær akkurat som ei trollkjerring!
Den kvelden, under kveldsstellet, spør Sondre plutselig:
Mormor, hvorfor kaller alle henne “Ruth Halte”?
Ingen vet helt. Hun ble kalt det allerede som ung. Som barn var hun veldig stor. Foreldrene hadde gård og mye mat. Så hun ruslet rundt og spiste brød med smør og sukker en sjeldenhet den gangen! Men dele med de andre barna, det ville hun ikke. Hun ble venneløs, stor og rund, og gutta ertet henne “…se opp så navlen sprekker!” Jeg husker henne som voksen, jeg. Hun var over tredve da jeg var ti. Hadde fått seg kjæreste, Even, som var yngre enn henne. Giftet seg, fikk en sønn.
Den gutten var åtte da ulykken skjedde. Det var vårflom, de jobbet med tømmeret over elva. Guttene lekte på stokkene, noen falt uti de store klarte seg, men hennes sønn gikk under, trukket ned av tømmeret. De leita i tre døgn før de fant ham nede ved fossen. Ruth ble litt rar i hodet, og Even begynte å drikke. Fant ham død og forfrossen ei vinternatt, på vei hjem fra verkstedet.
Ruth kom aldri helt tilbake etter åra på Gaustad. Hun ble sær, levde alene med ei geit, plukket urter, og hjalp folk hvis de torde spørre. Nå i femti år har hun bodd for seg selv.
Mormor blir stille. Mamma tar unna etter middagen.
Ja, det er ikke alltid livet er snilt, sier mamma tenksomt, og Sondre føler plutselig sympati for Ruth Halte.
September er solrik og klar. Morgnene fryser mot bakken, men dagene er lune som sommerdager. Luften er frisk og klar, skogen får en rødoransje drakt. Potetene er tatt opp. Sondre har snart gått to uker på skolen. Han vil nok aldri glemme sin første skoledag, eller læreren, snille, strenge Marit, som tok ham forsiktig i hånda og ledet ham inn i klassen fordi han var minst.
I førsteklasse får de ingen karakterer, men Marit roser ham og sier han må øve mer på å skrive. Sondre får nye kompiser Lars og Kristian som går i andre, og de tar samme vei hjem. Skolen ligger i den andre enden av bygda. Guttene har vist Sondre snarveien over sletta, som skjærer over Ruths jordlapp. Noen ganger møter mormor eller mamma ham etter skolen.
Denne dagen er Sondre ekstra heldig. Læreren har tegnet to røde stjerner i boka hans, og han har fått låne boka “Det magiske ordet” fra biblioteket. I storform trasker han gjennom søppelfeltet, forsiktig så han ikke trår på noe stygt.
Plutselig hører han en underlig lyd. Han stopper, løfter blikket en stor flokk løshunder står foran ham. Sondre rygger, vurderer å løpe, men de har allerede sirklet ham inn. Den største bikkja lister seg nær, flekker tenner og snerrer. Sondre skriker, uten å høre seg selv. I det samme kastes hunden på ham. Han prøver å beskytte seg med sekken, men den rives ut av hendene på ham og slenges rundt i søpla.
Han faller, forsøker å dekke seg til. Plutselig biter noen ham hardt i skulderen, og alt blir svart. Sondre ser ikke at Ruth Halte hinker over jordet med en spade i hånden. Hun klatrer lett over gjerdet og slår rundt seg med spaden, hundene skvetter, men de er mange, og blodet har gjort dem gale. Flokken omringer den gamle og gutten. Ei svær tispe kaster seg på ryggen hennes og biter henne i nakken. Ruth faller over Sondre, beskytter ham med hele kroppen og det lange skjørtet
Midt på dagen er bygda som oftest tom; ungdommen på skole, de voksne på gården eller åkeren. Dyrlegen og assistenten hans kjører hjemover. I veikanten legger de merke til uro og bjeffing ved Ruths gjerde.
Sving inn til Ruth, Odd! Jeg tror det skjer noe der.
Odd kjører resolutt mot stedet og får sjokk av det han ser. Løshundflokken har blod rundt seg, betene ligger strødd. Ruth ligger krøket, med hele armen tygd ned til beinet. Hunden står over henne, biter i nakken. Mennene stormer ut, slår løs på hundene og bryter opp flokken. Hundene glefser mot dem også, men til slutt jages de på flukt av spader, og flere folk kommer springende fra bygda med høygaffel og børse. Lederen for flokken piler inn i skogen hele gjengen etter.
Ruth stønner lavt. Først da oppdager mennene gutten under den gamle kona.
Odd, ring ambulansen, Ruth lever visst!
Da de løfter Ruth til side, finner de Sondre, hvit og blodig, også bevisstløs.
En solstråle danser over puten og Sondres vesle nese. Han slår øynene opp. De hvite veggene er strenge, skremmende.
Hvor er jeg? tenker han.
Mamma, som har sittet trofast ved senga, lyser opp i glede.
Sondre, du våknet! hun gråter av lettelse.
Sondre kjenner at både arm og skulder er pakket inn og veldig vonde. Han husker alt.
Mamma, har hundene bitt av meg armen, kan jeg aldri skrive mer?
Nei, kjære. Ikke ta på vei. De reiv deg opp, men legene har sydd deg sammen igjen. Før du gifter deg, er det grodd, tuller mamma, men du må takke Ruth Halte, det var hun som reddet deg. Sov nå, kjære.
Hele bygda følger Ruths gravferd noen dager senere. Hundene hadde ødelagt begge armene og ett bein hjertet tålte ikke operasjonen.
Dagen etter runder sinte bygdafolk opp hele hundeflokken bak ryggen på myndighetene. Førti døde kropper graves ned bak jordet, og hundehiene blir åpnet. Valpene får nytt hjem hos ulike naboer.
Sondre mister bare et kvartal på skolen. Armen skriver dårlig, men han trener hver dag. Marit skryter. Guttene synes han er kjempetøff.
Sammen med mamma drar Sondre og legger en stor blomsterbukett på Ruths grav.
På skiltet ved korset står det: Ruth Amundsdatter Halte, og på dødsdagen hennes fylte hun akkurat nitti år. Mamma gråter.
Tenk at livet ble sånn, Ruth. Takk for alt, for skogen, og aller mest for at du reddet sønnen min. Må du hvile i fred.
Utover vinteren, da Sondres klassetrinn setter opp julespillet og Huldra spretter frem fra kulissene, må Sondre plutselig gå ut. Han har vondt i armen. Han husker Ruth Halte.
