Jeg bor på en statlig støttet, kald avdeling på et aldershjem, og jeg klarer meg med en liten pensjon i norske kroner, da livet mitt fullstendig forandrer seg den dagen jeg møter Arne under den gamle eika på gårdsplassen. Han er en rik, åttito år gammel enkemann, og selv om vi kommer fra helt forskjellige verdener, knytter de stille ettermiddagene oss sammen – vi spiller sjakk og deler våre tidligere sorger.
Arne betror meg at barna hans bare venter på at han skal dø, spesielt sønnen Gjermund, som er kald og beregnende, mens datteren Sigrid heller observerer passivt. Da Arnes helse begynner å forverres, kommer Gjermund med et team advokater og prøver å få faren erklært uskikket til å ta egne beslutninger, slik at han kan ta kontroll over formuen og fjerne ham fra hjemmet. For å beskytte sine siste dager, og for å sikre at medisinske avgjørelser ikke havner i Gjermunds hender, ber Arne meg om å gifte meg med ham, slik at jeg juridisk kan bli hans helsefullmektig – jeg aksepterer av dyp vennskap og kjærlighet.
I to år lever vi et fredelig ekteskap som mann og kone, helt til han en dag stille lukker øynene for godt. Rett etter begravelsen gir Arnes advokat meg en konvolutt og advarer om at innholdet vil forandre hvordan jeg ser på våre felles år. Lamslått forstår jeg at Arne ikke bare hadde noen personlige sparepenger – han eide faktisk hele aldershjemmet, plassert i et trustfond, og han utpekte meg som eneste arving.
Sigrid dukker opp hos meg og tilstår at hun i hemmelighet hjalp faren sin etter å ha oppdaget Gjermunds grusomme plan. Han ville nemlig rive den statlig støttede avdelingen, sette de fattige beboerne på gaten og bygge luksusleiligheter i stedet. Ved å overføre institusjonen til meg, har Arne for alltid beskyttet hjemmet og dets beboere mot sønnens grådighet.
Med eiendomsdokumentene i hånden, samt advokatens og den angrende Sigrids støtte, konfronterer jeg Gjermund når han bryter seg inn i toppleiligheten og krever at jeg forlater eiendommen. Da jeg gir ham de juridiske papirene som beviser at hele institusjonen nå er min, erstattes raseriet hans av sjokk når han innser at alle planene hans er fullstendig knust. Uten noen juridiske krav igjen, og med søsteren som nå er imot ham, blir Gjermund tvunget til å forlate tomhendt. Mens jeg nå ser på at arbeiderne reparerer og gjør den en gang forsømte statsavdelingen mer hjemmekoselig, vet jeg at Arnes drøm er trygg, og de sårbare beboerne får endelig ekte beskyttelse.
