En ny familie er viktigere enn den gamle – Mamma, møt Lera, min forlovede, sa Artur idet han kom inn døren og omfavnet den nervøse jenta kjærlig rundt livet. – Vi har levert inn søknad om vielse på rådhuset i dag. – Gratulerer, sa Raisa forvirret mens hun tørket hendene i kjøkkenhåndkleet. Hun var akkurat ferdig med middagen. – Kom inn, ikke bli stående i døren? Kvinnen var både overrasket og litt såret. Artur var hennes stolthet, hennes livs mening… En god gutt, alltid høflig og lydig, og nå dette! Han la bryllupsplanene for føttene hennes uten forvarsel. Det gjorde vondt for Raisa å være den siste som fikk vite slikt. Trodde sønnen at hun var som et farlig dyr og ikke ville forstå hans ønske om å stifte egen familie? Tvert imot, hun ville jo bare gledet seg på hans vegne og hjulpet til med bryllupet … – Mamma, unnskyld at jeg ikke har sagt noe før, sa gutten og ga henne en keitet klem. – Alt skjedde så fort… Jeg ble forelsket som en tenåring! Kjærlighet ved første blikk, og for alltid. – Du ER jo nesten bare en gutt, har du glemt at du bare er tjuefem? smilte Raisa og prøvde å skjule såret. – La oss heller snakke om fremtiden. Hvor har dere tenkt å bo? – Vi blir her hos deg inntil videre, hvis det er greit for deg, sukket Artur lettet da han forsto at mamma ikke var sint. – Senere kjøper vi oss kanskje noe eget. – Hvorfor skulle jeg være imot det? spurte kvinnen overrasket. – Vi har jo stor nok leilighet, her er det plass til alle. Den sjenerte jenta i døråpningen smilte fornøyd, men passet raskt på å legge ansiktet i mer nøytrale folder. Akkurat nå var det viktigste å falle i smak hos sin kommende svigermor – karakteren kunne hun vise etter bryllupet. ****************************************** De hadde et flott bryllup. Raisa gikk langt for å gjøre det ekstra fint for sin kjære sønn, og tømte til og med sparepengene sine for anledningen. Til og med sydentur til de unge betalte hun – de skulle få slappe litt av før familieforpliktelsene virkelig begynte: Lera var allerede gravid. Raisa var ikke direkte imot sønnens valg… men jenta virket for underdanig på henne. Svarte ja til alt og smilte på alle kommentarer… Søsteren til Raisa, Marina, bare lo av dette: – Synes du skal regne deg som heldig, du som har fått en snill svigerdatter! Men vent bare – når hun først føler seg som sjefen, så vil ting endre seg. – Så ble hun plutselig alvorlig. – Men følg med hvis det er noe som plager deg. Kanskje hun bare spiller uskyldig foran Artur, men egentlig er hun mye verre… Marinas ord skulle vise seg sanne. Etter bryllup og stempel i passet endret Lera seg totalt. Når Artur brukte mye tid på jobben, begynte hun målbevisst å plage Raisa. Uten blygsel kunne hun si at det ikke var plass til fremmede i “deres eget hjem”. Da Raisa hørte det for første gang, fikk hun nesten sjokk. Hun – fremmed i sitt eget hjem! Om kvelden ba Raisa sønnen irettesette kona. – Mamma, du må ha misforstått henne, svarte Artur overflatisk. – Hun er snill og verdens beste! Lera hørte på, og smilte triumferende for seg selv. Planen gikk rett vei. Et par dager senere gråt Lera da Artur kom hjem. Hun påstod hun var redd for å være alene i leiligheten med Raisa fordi svigermoren visstnok hadde prøvd å ta livet av henne. – Du vet jo, hulket hun, – hvor allergisk jeg er mot honning. Jeg ville hjelpe din mor med frokost i dag, og når jeg kom på kjøkkenet, sto hun der og blandet honning i pannekakerøra! Jeg er redd! Artur mistet besinnelsen og begynte å skrike til moren. Han sa at han ikke lot noen skade familien og at han var voksen nok til å ta sine egne valg. Blek av sjokk forsto ikke Raisa hva hun hadde gjort galt. Hvert spørsmål gjorde bare Artur mer sint. Hun kjente hjertet stikke, tok medisinen med skjelvende hender, men Artur så det ikke og fortsatte å rope. Raisa orket ikke mer – hun tok jakken og gikk til søsteren. Hun skjønte ikke hva hun hadde gjort feil, hvorfor hennes egen sønn var blitt slik… Det gjorde vondt, dypt inne. Hun kom ikke lenger enn noen meter fra Marinas oppgang før hun merket at alt ble verre, og så besvimte hun. ****************************************** To uker var gått siden begravelsen. Artur gikk rundt som i en tåke og klandret seg selv for alt. Lera prøvde å trøste ham og stakk stadig et glass vann til ham. – Kjære, jeg skjønner hvor tungt det er. Men vi må tenke på de levende, sa hun og la hånden på den stadig større magen. – Du gjør meg også trist når jeg ser deg sånn. Artur var taus, og det plaget Lera. Planen hennes hadde virket, selv om hun ikke hadde ønsket at det skulle gå SÅ langt. Hun hadde håpet de bare skulle bytte leilighet med Raisa, men dette… Kanskje var det like greit. Plutselig gikk døren opp. Marina kom inn, brukte sine egne nøkler. – Hvordan våger du å slenge deg inn her, som det skulle være ditt eget hjem!? sa Lera irritert. – Jeg er faktisk hjemme hos meg selv, svarte Marina og gliste. – Visste du det ikke? Denne leiligheten tilhører meg. Glasset falt ut av Leras hånd. Hvordan var det mulig? Alt dette styret – og så hadde hun likevel ikke fått leiligheten? – Artur, hva er dette? spurte hun fortvilet. – Det betyr akkurat det det betyr, svarte Artur tomt. – Mamma sparte opp for å kjøpe ut leiligheten av tante Marina… – …men brukte alle pengene på bryllupet deres, fullførte Marina. – Jeg hadde faktisk tenkt å gi den videre til barnet deres, men ikke nå. Dere har tre dager på dere. Flytter dere ikke ut, ringer jeg politiet. **************************************************** P.S. Artur ble boende i leiligheten til tanten. Alene. Lera pakket sakene sine samme kveld og sa mens hun gikk ut at barnet uansett ikke var hans.

En ny familie er dyrere enn den gamle

Mamma, møt Oda, forloveden min, sier Eirik idet han kommer inn døra, og holder den litt nervøse jenta kjærlig rundt livet. Vi leverte nettopp inn papirene på Folkeregisteret i dag.

Gratulerer, sier Synnøve litt forvirret mens hun tørker hendene på kjøkkenhåndkleet. Middagen er nettopp ferdig. Kom inn da, det er da ikke noe vits å stå i gangen?

Synnøve blir både overrasket og litt såret. Eirik er hennes stolthet og livsglede Alltid høflig og snill, og så kommer han plutselig hjem og sier at han skal gifte seg uten at hun har fått vite det først.

Synnøve synes det er tungt å få vite slike ting som sistemann, som om hun ikke skulle forstå at sønnen hennes ønsker seg et eget familieliv? Hun ville jo bare blitt glad for ham og hjulpet til med bryllupet

Mamma, unnskyld at jeg ikke har sagt noe før, sier Eirik og gir moren en litt klønete klem. Alt har skjedd så fort Ble helt hodestups forelsket, fra første møte og det føles som for alltid.

Du er jo bare en gutt, du, er tjuefem egentlig noen alder? smiler Synnøve, mens hun forsøker å skjule hvor såret hun ble. Men la oss heller snakke om fremtiden. Hvor skal dere bo?

Foreløpig hos oss, hvis det er greit for deg, sier Eirik lettet da han skjønner at mamma ikke er sint. Senere håper vi å kjøpe noe eget.

Hvorfor skulle jeg ha noe imot det? spør Synnøve oppriktig forundret. Vi har jo god plass i leiligheten, det holder til alle sammen.

Oda, som fremdeles står litt sjenert i døra, gliser fornøyd, men prøver å vise et mer nøytralt ansikt med det samme. Nå gjelder det å gjøre et godt inntrykk på svigermor, resten får komme etter bryllupet.

******************************************

Bryllupet blir en skikkelig fest. Synnøve sparer ikke på noe for sin kjære sønn, og tømmer til og med de siste sparepengene på den store dagen. Hun betaler til og med en sydentur til de nygifte, så de kan slappe av før det blir travelt for Oda forteller snart at hun er gravid.

Synnøve misliker egentlig ikke sønnens valg, men noe får henne til å være på vakt. Jenta sier ja til alt, smiler hele tiden nesten litt for blidt

Søsteren til Synnøve, Ingrid, ler bare av bekymringene hennes.

Du burde være glad for at svigerdatteren er så enkel å ha med å gjøre! Men vent og se, sier Ingrid plutselig alvorlig. Når hun føler seg som frue hjemme, da kommer du til å se sider du ikke ante fantes. Følg med, hvis du har en dårlig følelse. Man vet aldri hvordan folk virkelig er.

Det viser seg at Ingrid får rett. Etter vielsen forandrer Oda seg merkbart. Nå som Eirik er mye borte på jobb, bruker Oda tiden på å plage Synnøve etter beste evne.

Hun er frekk nok til å si rett ut at det ikke er plass til utenforstående i «deres» hjem. Første gang Synnøve får høre dette, holder hun på å falle av stolen. Hun, svigermor, plutselig utenforstående! Senere på kvelden tar hun opp saken med Eirik.

Mamma, du har bare misforstått henne, svarer Eirik, overbevist om at kona hans aldri ville sagt slikt. Oda er godhjertet, hun er verdens beste!

Oda smiler selvtilfreds for seg selv. Akkurat som hun hadde planlagt.

Et par dager senere venter Oda på ham i tårer når han kommer hjem. Oda forteller at hun er redd for å være alene i leiligheten med Synnøve, fordi Synnøve forsøkte å forgifte henne.

Du vet hvor alvorlig min allergi mot honning er, hulker hun. I dag våknet jeg tidlig for å hjelpe moren din med frokosten. Da jeg kommer inn på kjøkkenet, ser jeg henne helle honning i pannekakerøra! Jeg er livredd!

Eirik får nok og stormer ut på kjøkkenet for å ta et oppgjør med moren. Han roper at han ikke er et barn lenger og selv kan velge sitt eget liv, og at han aldri vil tillate noen å skade familien sin.

Synnøve blir helt frossen av all kritikken og forstår ingenting. Hver gang hun prøver å si noe, blir det bare verre og Eirik reagerer aggressivt. Hjertet hennes banker hardt. Hun strekker seg etter medisinen, mens Eirik bare fortsetter å kjefte.

Til slutt orker ikke Synnøve mer. Hun tar jakka og drar til Ingrid. Hun vet ikke lenger hva hun har gjort galt eller hvorfor sønnen snur seg mot henne Hun kjenner seg sår og hjelpeløs.

Da hun bare er noen meter fra døren til Ingrid, kjenner hun seg svimmel og mister til slutt bevisstheten.

******************************************

Det har gått to uker siden Synnøves begravelse. Eirik er knust og klarer ikke å tilgi seg selv. Oda gjør sitt beste for å trøste ham og rekker ham et glass vann.

Kjære, jeg skjønner hvordan du har det, men vi må tenke på de som lever, sier hun lavmælt mens hun stryker over den voksende magen. Jeg blir dårlig av å se deg sånn.

Eirik sier ingenting, og det irriterer Oda grenseløst. Planen hennes lyktes, selv om hun ikke hadde tenkt å gå så langt. Egentlig hadde hun håpet at hun og Synnøve bare kunne bytte leiligheten mot noe eget. Men, skal hun være ærlig, dette er nesten enda bedre.

Plutselig går ytterdøra opp. Ingrid kommer inn, hun har egen nøkkel.

Hvordan våger du å komme hit som om dette er ditt hjem? hvesser Oda.

Det ER mitt hjem, svarer Ingrid og gliser bredt. Visste du ikke det? Leiligheten eies av meg.

Vannglasset glipper ut av Odas hånd. Hun har brukt all denne tiden for leiligheten, og alt er forgjeves?

Eirik, hva betyr dette? roper hun hysterisk til mannen sin.

Det betyr at mamma sparte penger i årevis for å kjøpe leiligheten av tante Ingrid, men brukte alle pengene på bryllupet deres sier Eirik likegyldig.

Og jeg hadde tenkt å skrive over leiligheten på barnet deres, men nå blir det ikke noe av det! sier Ingrid. Dere har tre dager på dere til å flytte. Gjør dere det ikke, ringer jeg politiet.

****************************************************

P.S.

Eirik blir igjen i tanta si sin leilighet. Alene. Oda pakker sakene sine samme kveld og sier at barnet uansett ikke er hans før hun forsvinner ut døren.

Rate article
Intigue Life
En ny familie er viktigere enn den gamle – Mamma, møt Lera, min forlovede, sa Artur idet han kom inn døren og omfavnet den nervøse jenta kjærlig rundt livet. – Vi har levert inn søknad om vielse på rådhuset i dag. – Gratulerer, sa Raisa forvirret mens hun tørket hendene i kjøkkenhåndkleet. Hun var akkurat ferdig med middagen. – Kom inn, ikke bli stående i døren? Kvinnen var både overrasket og litt såret. Artur var hennes stolthet, hennes livs mening… En god gutt, alltid høflig og lydig, og nå dette! Han la bryllupsplanene for føttene hennes uten forvarsel. Det gjorde vondt for Raisa å være den siste som fikk vite slikt. Trodde sønnen at hun var som et farlig dyr og ikke ville forstå hans ønske om å stifte egen familie? Tvert imot, hun ville jo bare gledet seg på hans vegne og hjulpet til med bryllupet … – Mamma, unnskyld at jeg ikke har sagt noe før, sa gutten og ga henne en keitet klem. – Alt skjedde så fort… Jeg ble forelsket som en tenåring! Kjærlighet ved første blikk, og for alltid. – Du ER jo nesten bare en gutt, har du glemt at du bare er tjuefem? smilte Raisa og prøvde å skjule såret. – La oss heller snakke om fremtiden. Hvor har dere tenkt å bo? – Vi blir her hos deg inntil videre, hvis det er greit for deg, sukket Artur lettet da han forsto at mamma ikke var sint. – Senere kjøper vi oss kanskje noe eget. – Hvorfor skulle jeg være imot det? spurte kvinnen overrasket. – Vi har jo stor nok leilighet, her er det plass til alle. Den sjenerte jenta i døråpningen smilte fornøyd, men passet raskt på å legge ansiktet i mer nøytrale folder. Akkurat nå var det viktigste å falle i smak hos sin kommende svigermor – karakteren kunne hun vise etter bryllupet. ****************************************** De hadde et flott bryllup. Raisa gikk langt for å gjøre det ekstra fint for sin kjære sønn, og tømte til og med sparepengene sine for anledningen. Til og med sydentur til de unge betalte hun – de skulle få slappe litt av før familieforpliktelsene virkelig begynte: Lera var allerede gravid. Raisa var ikke direkte imot sønnens valg… men jenta virket for underdanig på henne. Svarte ja til alt og smilte på alle kommentarer… Søsteren til Raisa, Marina, bare lo av dette: – Synes du skal regne deg som heldig, du som har fått en snill svigerdatter! Men vent bare – når hun først føler seg som sjefen, så vil ting endre seg. – Så ble hun plutselig alvorlig. – Men følg med hvis det er noe som plager deg. Kanskje hun bare spiller uskyldig foran Artur, men egentlig er hun mye verre… Marinas ord skulle vise seg sanne. Etter bryllup og stempel i passet endret Lera seg totalt. Når Artur brukte mye tid på jobben, begynte hun målbevisst å plage Raisa. Uten blygsel kunne hun si at det ikke var plass til fremmede i “deres eget hjem”. Da Raisa hørte det for første gang, fikk hun nesten sjokk. Hun – fremmed i sitt eget hjem! Om kvelden ba Raisa sønnen irettesette kona. – Mamma, du må ha misforstått henne, svarte Artur overflatisk. – Hun er snill og verdens beste! Lera hørte på, og smilte triumferende for seg selv. Planen gikk rett vei. Et par dager senere gråt Lera da Artur kom hjem. Hun påstod hun var redd for å være alene i leiligheten med Raisa fordi svigermoren visstnok hadde prøvd å ta livet av henne. – Du vet jo, hulket hun, – hvor allergisk jeg er mot honning. Jeg ville hjelpe din mor med frokost i dag, og når jeg kom på kjøkkenet, sto hun der og blandet honning i pannekakerøra! Jeg er redd! Artur mistet besinnelsen og begynte å skrike til moren. Han sa at han ikke lot noen skade familien og at han var voksen nok til å ta sine egne valg. Blek av sjokk forsto ikke Raisa hva hun hadde gjort galt. Hvert spørsmål gjorde bare Artur mer sint. Hun kjente hjertet stikke, tok medisinen med skjelvende hender, men Artur så det ikke og fortsatte å rope. Raisa orket ikke mer – hun tok jakken og gikk til søsteren. Hun skjønte ikke hva hun hadde gjort feil, hvorfor hennes egen sønn var blitt slik… Det gjorde vondt, dypt inne. Hun kom ikke lenger enn noen meter fra Marinas oppgang før hun merket at alt ble verre, og så besvimte hun. ****************************************** To uker var gått siden begravelsen. Artur gikk rundt som i en tåke og klandret seg selv for alt. Lera prøvde å trøste ham og stakk stadig et glass vann til ham. – Kjære, jeg skjønner hvor tungt det er. Men vi må tenke på de levende, sa hun og la hånden på den stadig større magen. – Du gjør meg også trist når jeg ser deg sånn. Artur var taus, og det plaget Lera. Planen hennes hadde virket, selv om hun ikke hadde ønsket at det skulle gå SÅ langt. Hun hadde håpet de bare skulle bytte leilighet med Raisa, men dette… Kanskje var det like greit. Plutselig gikk døren opp. Marina kom inn, brukte sine egne nøkler. – Hvordan våger du å slenge deg inn her, som det skulle være ditt eget hjem!? sa Lera irritert. – Jeg er faktisk hjemme hos meg selv, svarte Marina og gliste. – Visste du det ikke? Denne leiligheten tilhører meg. Glasset falt ut av Leras hånd. Hvordan var det mulig? Alt dette styret – og så hadde hun likevel ikke fått leiligheten? – Artur, hva er dette? spurte hun fortvilet. – Det betyr akkurat det det betyr, svarte Artur tomt. – Mamma sparte opp for å kjøpe ut leiligheten av tante Marina… – …men brukte alle pengene på bryllupet deres, fullførte Marina. – Jeg hadde faktisk tenkt å gi den videre til barnet deres, men ikke nå. Dere har tre dager på dere. Flytter dere ikke ut, ringer jeg politiet. **************************************************** P.S. Artur ble boende i leiligheten til tanten. Alene. Lera pakket sakene sine samme kveld og sa mens hun gikk ut at barnet uansett ikke var hans.