Du, hør på denne, jeg må bare fortelle deg hva som skjedde hos mamma, Kari, for noen dager siden. Det her minner meg på hvorfor hun har fått kallenavnet sitt i blokka mor Teresa. Du vet jo hvordan hun er med dyr.
Natt til tirsdag, klokka var sikkert tre, våknet Kari plutselig av at den gamle Nokiaen hennes vibrerte og bråkte på nattbordet. Hun så forvirret på klokka og lurte på hvem i all verden som kunne ringe så sent. Da hun sjekket skjermen, fikk hun nesten hjertebank. Det var sønnen hennes, Eirik.
– Hallo… Eirik, hva har skjedd? Hvorfor ringer du så sent? spør hun med bekymret stemme.
– Sorry, mamma, jeg ville egentlig ikke vekke deg, sier Eirik litt stotrende. Men jeg var på vei hjem fra jobb nå… også… det har skjedd noe rart, jeg vet liksom ikke hva jeg skal gjøre.
– Hva da, Eirik? Snakk da, ikke få meg til å få panikk her!
– Altså… det ligger noe midt i veien. Jeg stoppet selvfølgelig. Jeg aner bare ikke hva jeg skal gjøre. Har aldri vært borti dette før.
Det blir helt stille noen sekunder. Kari kjenner bare pulsen dunke.
– Vent. Ikke si at du har kjørt på noen! Er det alvorlig?! utbryter hun, og mobilen holder på å gli ut av hendene hennes fordi hun skjelver.
– Nei, mamma, ikke jeg. Noen andre har gjort det. Og det er ikke et menneske… Jeg tror det er en hund, sier Eirik.
– En hund?
– Ja. En schæfer, tror jeg. Jeg stoppet bilen, og den ligger der. Puster tungt. Hva gjør jeg, mamma? Dyreklinikken her i Hamar har jo ikke døgnåpent. Du er jo mye flinkere med dyr enn meg.
Eirik kikker utover veien der hunden ligger ved veikanten. I billysene ser han at magen går sakte opp og ned, og han synes liksom hundens blikk ser så trist ut, som om den har gitt opp.
Den puster i det minste, tenker Eirik og holder mobilen enda tettere mot øret, mens han prøver å roe seg.
*****
Noen dager tidligere hadde Eirik vært innom Kari. Da var hun som vanlig ute og matet de nabolagets katter. Nå på pensjonisttilværelsen hadde hun virkelig fått dilla på å hjelpe dyr nærmest manisk, mente Eirik.
– Mamma, har du virkelig ikke noe annet å ta deg til? Hvorfor skal du absolutt mate alle kattedyra i gata? sier han, smilende oppgitt, da han ser henne fylle på fatene ute på plenen.
– Ja, ja, Eirik, ler hun og gir ham en klem. Jeg trodde ikke du skulle komme innom nå. Hadde jeg visst, skulle jeg tatt frem noe godt til deg.
– Jeg ser jo alt det gode har du allerede gitt til kattene, fleiper han tilbake.
Eirik forsto aldri helt hvorfor hun brukte så mye tid og penger på å mate dyr hun ikke engang eide. Fire katter hadde hun allerede reddet fra gata det siste året, og de tuslet rundt i leiligheten hennes som små konger. Kari stoppet ikke der, hun fortsatte å mate både katter, hunder og til og med duene nede ved søpla.
Folk i blokka lo av henne bak ryggen, og noen pekte på hodet hvis Eirik gikk forbi. Men Kari bare smilte.
– Folk må få tro det de vil, sier hun til Eirik mens hun kikker på kattene som spiste. Det er så lite vennlighet i verden. Jeg kan gjøre min bit for å gjøre den litt snillere.
– Men, mamma, du har jo fire katter hjemme allerede. Er ikke det nok? spør Eirik.
– Det handler ikke om hvor mange man har. Hvis jeg hadde hatt plass og penger, skulle jeg reddet dem alle, men sånn er det ikke. Derfor hjelper jeg de jeg kan, sier hun.
Hun la alltid til: Noen kanskje ser meg og blir inspirert. Vi har ansvar for de vi temmer. Og vi bør ta vare på de små også, ikke sant?
Eirik syntes tankegangen hennes var for overbærende. Han kunne forstå om hun hjalp folk i nød, men dyr?
Tre dager etter det besøket, denne natta på vei hjem fra jobb (han ble sen på grunn av et kaos på kontoret), fikk Eirik bruk for alt han hadde lært av mamma. Han hadde aldri kjørt så fort gjennom Hamar langt på natt før, men plutselig lå det en hund i veien.
Han bråbremset i siste liten. Hjertet banket hardt mens han satt med hendene fastklamret til rattet. Så gikk han ut, og så hunden. Noen måtte ha kjørt på den og bare kjørt videre.
Han fikk panikk, visste ikke hva han skulle gjøre, så han ringte mamma.
*****
– Mamma, det er en hund. Jeg tror ingen annen har stoppet for den. Den puster fortsatt, men jeg aner ikke hvor ille det er, sier han mens han ser på hunden.
Kari er rask til å bestemme seg.
– Eirik, ta med deg hunden hjem til meg. Vi må gjøre noe, vi kan ikke bare la den ligge.
– Men mamma, du har jo fire katter! Hvordan tar de det hvis jeg slenger inn en svær hund?
– Det er katter ikke krokodiller! Kjør nå, så skal jeg finne fram tepper og førstehjelpsutstyr.
*****
En halvtime senere sleper Eirik seg opp trappene til fjerde etasje, med en stor, tung schæferhund i armene.
Både bilen og klærne hans var sølete, men det brydde han seg ikke om. Det eneste han tenkte var at hunden ikke måtte dø.
Kari hadde gjort klar stuen med gamle laken. Hun var ingen veterinær, men hadde sett mange nok kvelder på dyreklinikken til å vite litt om førstehjelp. Eirik googlet seg fram på mobilen.
De fikk stoppet blødningen til slutt, og hunden virket roligere.
Og du skulle sett kattene! Først var de skeptiske, men etter hvert hoppet de opp på sofaen og la seg inntil hunden. Spant og malte. Den stakkars hunden sovnet til slutt med kattene rundt seg.
Mamma, tror du det går bra med den? spurte Eirik med hånden på pelsen til hunden.
Ja, jeg tror det ordner seg, sa Kari sliten men smilende. Og du, Eirik, dette er kanskje hunden som skal lære deg hva medfølelse for dyr betyr!
Jeg kunne jo ikke bare la den ligge, sa Eirik og så bort. Det kjentes bare feil.
Og det er akkurat det jeg snakker om, smilte Kari. For noen dager siden lo du av meg for kattene. Nå sitter du her, våken hele natta, for en ukjent hund. Jeg tipper du neppe setter den ut på gata igjen nå.
Nei… jeg tror ikke det, mumlet Eirik. Alt føltes så annerledesog så riktig.
*****
Tidlig neste morgen bar Eirik hunden til veterinæren. Han kom først til døra, og da folk så ham bære på hunden, slapp de ham inn uten spørsmål. Han ble faktisk litt rørt.
På det øyeblikket skjønte Eirik selv hvor mye bedre alt føltes når man gir en håndsrekning til noen som trenger det. Hunden, som han etter hvert kalte Balder, ble frisk igjen.
Nå, vet du, så drar han til mamma nesten hver eneste helg. De går tur langs Mjøsa med Balder og kattene. Hele gata snur seg og ser når mor og sønn og alle dyra tusler forbi.
Folk i blokka rister på hodet, men Eirik bryr seg ikke lenger. Takk til Balder og takk til mamma hun ga han den lille ekstra dytten han trengte for å forstå at det å hjelpe et dyr er like viktig som å hjelpe et menneske.
Og vet du hva? Nå sier Eirik at han alltid vil hjelpe om han kan, enten det er en katt, en hund, eller noen av oss mennesker.
Sånn gikk det altså hjemme hos mamma. Noen ganger blir verden faktisk litt snillere, bare man gir den en sjanse.
