Tenk deg at du, på mirakuløst vis, har kjøpt din egen lille leilighet i en norsk badeby kanskje i vakre Lillesand. Du har flyttet til kysten, hvor sjøen er nær og luften er frisk. Før dette var det ingen i familien som egentlig brydde seg om hvordan du hadde det. Ingen spurte om du var frisk, om du hadde det bra, eller hvorfor du hadde jobbet hardt i fem år uten å ta ferie.
Normalt er folk her gjestfrie og åpne; det er ikke uvanlig å la noen overnatte. Men når noen blir frekke og begynner å leve på andres regning, begynner det å bli slitsomt. Hvor går grensen mellom ekte gjestfrihet og ønsket om å bare være alene i sitt eget hjem?
Familiens og venners besøk trenger ikke å øke bare fordi du plutselig har råd til en leilighet ved sjøen. Men ofte blir slike hjem et mål for et konstant strøm av gjester.
En gang kom Ingrid på besøk hun led av pustevansker og følte seg tung i brystet, som om alt inni hende brant. Hun hadde vært hos leger som ikke fant noe galt. Det viste seg at hun levde under konstant stress, uten å selv merke det. Roten til problemet lå rett under overflaten…
Alt startet med kjøpet av leiligheten. Ingrid var så snill at hun ga sin mor et sett med reserve-nøkler. Moren bodde fire timer unna, men tok ofte toget for å besøke datteren sin. Ingrid var nødt til å gå tidlig fra jobb for å møte henne.
For å slippe dette ga hun nøklene til moren. Problemet så ut til å være løst. Det begynte bra, men så kom moren ikke lenger alene hun tok med slektninger, venner, og til og med naboer.
Ingrid, du har det så bra! Bare la oss bo hos deg litt. Man må møte godhet med godhet.
Ingrids mann var som oftest borte på jobb eller forretningsreiser, så han merket ikke strømmen av besøkende. Ingrid trodde genuint hun gjorde noe riktig og godt. Selv om byen var liten, ble leiligheten hennes brukt av mange, og moren var glad for å hjelpe alle men hun gjorde det via datteren. Det var ikke hennes egne penger det gikk utover. Hun gjorde gode gjerninger gjennom andre.
Ingrid fortsatte å tåle morens sprell, presset seg sammen med mannen i ett rom mens gjestene tok det andre. Hun tok vare på alle, laget mat, serverte og sørget for at alle hadde det bra. Til slutt tok hun en ekstra jobb, for pengene strakk ikke til. Så kom pandemien, og mannen ble værende hjemme uten arbeid. Gjestene brydde seg ikke om smitte, de kom uansett uten å spørre først.
Til slutt fikk mannen nok og sa:
Enten tar du nøklene fra moren din og forbyr henne å invitere folk hjem hit, eller så vil jeg skille meg fra deg.
Dette var vanskelig for Ingrid hun var oppdratt til å være en god datter, men ville heller ikke miste mannen. Så hun bestemte seg for å snakke med moren.
Moren reagerte sterkt, beskyldte Ingrid for å være hjerteløs, og late som om hun ble syk på grunn av datteren. Hun tok i bruk alle triks, men Ingrid sto fast.
Moren nektet å levere tilbake nøklene og erklærte at hun ikke lenger hadde noen datter, og ville ikke se henne igjen. Til slutt byttet mannen låsene. Uventede besøk kan være uforutsigbare. Noen av de gamle gjestene prøvde å stikke innom, men ingen åpnet. Å stadig skulle være vert for slekt og venner krever sitt.
Ingrid angret på at forholdet til moren ble ødelagt, men følte også lettelse. Nå hadde hun nok penger til å klare seg, og de gamle smertene i brystet forsvant. Å prøve å tilfredsstille alle, særlig moren, på bekostning av seg selv, var ikke veien å gå.
Man må ikke glemme seg selv eller sin egen trivsel. Noen ganger er det viktig å sette grenser, selv om det er krevende. Slik kan du ta vare på både deg selv og de du er glad i og aldri la andre definere hvem du skal være.
