17. oktober
I morges, da jeg steg på bussen på vei til skolen i Oslo, la jeg merke til en mann i femtiårene som strevde med å holde seg fast i rekkverket. Først tenkte jeg at han kanskje var beruset, men etter å ha sett nærmere på ham skjønte jeg at noe ikke stemte. Tilfeldigvis steg vi begge av på samme holdeplass, og nysgjerrigheten min gjorde at jeg fulgte etter ham. Jeg så at han gikk ustødig, og bekymringen fikk meg til å gå bort til ham. «Unnskyld, er du ikke frisk?» spurte jeg forsiktig. Øynene hans møtte mine med et forvirret og smertefullt blikk, som tydelig viste at han hadde det vondt. Jeg vurderte hva jeg skulle gjøre, og plutselig falt han sammen foran meg. Jeg prøvde å vekke ham, men han svarte ikke.
Folk gikk bare forbi oss uten å bry seg. Jeg reagerte lynraskt, fant frem mobilen og ringte 113. Ambulansepersonellet kom raskt til stedet og takket meg for å ha tilkalt hjelp så fort. De sa at hvis jeg ikke hadde gjort det, kunne utfallet vært katastrofalt. Da jeg hadde gjort mitt, dro jeg videre til universitetet for å studere. Jeg bodde sammen med mamma, som jeg aldri hadde kjent pappa, og mamma jobbet som rengjøringsassistent. Vi spadde snø sammen for å tjene litt ekstra penger til å dekke regningene.
En dag, mens vi holdt på med dette, stoppet en skinnende, dyr utenlands bil foran oss. Ut steg en imponerende kvinne, og hun nærmet seg oss med vilje. «Legen ga meg kontakten din. Du reddet livet til faren min. Legen fortalte meg at hvis du ikke hadde ringt etter ambulansen, hadde han kanskje ikke overlevd», sa hun, og ga meg en konvolutt med penger 5000 kroner før hun forsvant. Den uventede gesten lettet byrden på mamma litt, og jeg husker fortsatt øyeblikket med takknemlighet.
Etter at jeg fullførte videregående, vervet jeg meg til Forsvaret. «Dere er min største glede. Du har blitt en mann,» sa mamma alltid til meg med et varmt smil. Det var på denne tiden jeg traff Ingrid, en kvinne jeg ønsket å dele livet med. Før vi gikk videre, presenterte jeg henne for min mamma. De fant tonen umiddelbart Ingrid var vakker, klok og hadde en herlig personlighet formet av sine kjærlige foreldre.
Senere ble det tid for å møte foreldrene til Ingrid. Moren hennes ble helt stum da hun så meg, men hun smilte stort og omfavnet meg. «Ingrid, husker du historien jeg fortalte deg om den unge mannen som reddet bestefaren din? Den skjebnesvangre dagen hastet han til jobben, bilen brøt sammen, og han måtte ta bussen. Han fikk brystsmerter og besvimte, men denne flotte personen kom til unnsetning. Han ringte straks etter ambulanse og ble hos bestefaren din hele veien,» sa moren hennes med et strålende smil. Gleden var stor veiene våre krysset hverandre igjen, mange år senere.
Livet har lært meg at små handlinger kan endre skjebner. Det er først når man strekker ut en hånd til andre, at man virkelig forstår hva medmenneskelighet betyr.
