Det har lenge sirkulert en historie på nettet som mange kanskje vil tro er for utrolig til å være sann. Men livet skriver ofte de beste manusene, langt mer spennende enn noen filmskaper kunne funnet på. Følg med til slutten, dette er både sterkt og vakkert.
Eirik var på vei hjem fra nattskiftet, sliten helt til beinet. Alt han ønsket seg var å komme hjem og strekke ut kroppen på senga, og sove tungt og lenge. Arbeidet i gruven tæret på, men etter at han var ferdig med soningen sin, hadde han ikke fått annen jobb. På et vis hadde han vært heldig gutta i arbeidsgjengen hadde latt ham flytte inn på en leid hybel sammen med dem. Med hans bakgrunn kunne han like gjerne endt i en brakke på arbeidsplassen.
Nattmørket la seg tungt over Oslo, og for å kutte veien hjem tok Eirik snarveien gjennom parken. Bladene knaste under føttene hans, og hver muskel ba om ro. Da han nærmet seg en benk litt lenger fremme på stien, fanget et stort sammenrullet pledd blikket hans. Han gikk nærmere og ble stiv av overraskelse. Innpakket i teppet, nesten usynlig, lå et spedbarn.
Eirik ble stående midt i parken, lammet mellom tretthet og desperat uro. Kroppen tryglet om søvn. Samvittigheten skrek over at det kanskje lå en liten jente ute i kulden, alene, sent på høsten. Fornuften hvisket at en mann med hans bakgrunn kanskje ikke burde bli involvert i noe så risikabelt.
Men til slutt bestemte Eirik seg. Han visste at han ikke kunne ta med seg jenta hjem til hybelen hvor femten menn bodde sammen. Så han løftet den lille inntil brystet og gikk direkte bort til det gule trehuset i enden av gaten barnehjemmet han ofte hadde gått forbi.
Eirik forklarte situasjonen for nattevakten. Det var ei lita jente, og barnevernspedagogen utbrøt: «Ingen lapp fra moren, ser jeg Kanskje vi skal kalle henne Solveig Eiriksdatter?» «Ja, da blir det sånn,» smilte Eirik trist.
Med tiden fant Eirik ofte tankene sine tilbake til den natten. Han hadde ingen familie selv lenger, og det å ha levert fra seg Solveig satte noe i ham. Han begynte å ringe til barnehjemmet fra tid til annen for å høre om henne, og da Solveig vokste seg større, kom han av og til på besøk med små gaver.
Hver gang han kom, ga Solveig ham tegninger av seg selv, pappa og mamma. Til slutt la en av de nyansatte på barnehjemmet, Heidi, merke til hvor nært forhold Eirik hadde fått til Solveig. Heidi hadde selv vokst opp på barnehjemmet og visste hva det betydde for et barn å ha noen å kalle familie. Men hun visste også at en enslig mann sjelden fikk adoptere en jente.
Heidi bestemte seg for å hjelpe både Solveig og Eirik for hun hadde selv blitt glad i Eirik, og det viste seg at han hadde fulgt opp Solveig i ti år! Solveig drømte om at pappa skulle ta henne hjem. Eirik hadde i årevis spart og betalt ned på sin egen leilighet i Drammen, etter hvert som han fikk bedre jobb på gruven. Men mangelen på familie gjorde adopsjon umulig.
En kveld satte Eirik og Heidi seg ned for å snakke ut. De fant ut at de likte hverandre godt nok til å ta steget og gifte seg på ordentlig slik at Solveigs drøm kunne bli en realitet.
Alle papirer ble ordnet, rommet til Solveig ble gjort klart, og sammen gikk Eirik og Heidi til barnehjemmet. Idet de kom inn, løp Solveig rett i favnen til Eirik, før hun kastet seg om halsen på Heidi. Hun glødet av glede; aldri før hadde pappaen hennes smilt så mye. Han satte seg ned på huk foran datteren, la hånden på kinnet hennes og hvisket: «Solveig, pakk sakene dine. Du skal hjem vi venter på deg.»
Slik ble drømmen til den lille jenta oppfylt et mirakel ti år etter at Eirik fant henne alene på en benk. Hva som skjedde videre med Eirik og Heidi? Det forteller ikke historien men de ble trolig en familie. For det er slik ekte glede skapes; gjennom godhet, kjærlighet og store handlinger for de små blant oss.
Norge vil aldri mangle slike historier, for her bor hjertegode mennesker med evne til å gjøre en forskjell.
