En vits
Ingrid! Ingrida! Kan jeg kopiere?
Hviskingen til Live spredte seg i hele klasserommet, og Sissel Johansen så opp fra elevlista hun var i ferd med å fylle ut.
Live, kan du roe deg ned litt? Skriv det selv!
Men Sissel, det er jo så vanskelig! svarte Live som vanlig kjapt.
Hvem har sagt at det skal være enkelt? Og dessuten, Live, Ingrid har en annen oppgave. Så det hjelper lite å spørre henne.
Hvordan det?! Hun sitter jo fremst!
Nettopp! lo Sissel, og hermet etter Live. Jeg ga henne en helt spesiell oppgave.
Typisk! Det er urettferdig! Live så mutt ned i boka si litt, men begynte straks å lete etter andre redningsmuligheter.
Ingen merket at Ingrid skyndte seg sammen bak pulten, livredd for å se opp fra oppgavearket. Alle lærerne visste at hun var “redningsstaven” hele klassen pleide å bruke. Det var blitt en vane smart jente, tenkte de nok. Alle benyttet anledningen, og prøv å si nei… Da gikk du glipp av både vennskap og ro.
Men Ingrid var ingen surpomp. Hun hadde pleid å la andre kopiere, men etter råd fra mamma, forsøkte hun å gjøre det uten at lærerne la merke til det.
Ingrida mi, jeg vet at du er en snill jente. Men du må også ta vare på deg selv. Skal du komme dit du vil, trenger du gode karakterer! Ikke ødelegg for deg selv fordi noen ikke gidder å lære seg noen regler.
Hun visste mamma hadde rett, men det var ikke lett. Hadde mamma bare visst hvor vanskelig det var å være flinkis i en klasse hvor ingen egentlig brydde seg…
Ingrid begynte på denne skolen etter skilsmissen mellom moren og faren. Det var flere grunner, men det var særlig at Ingrid fikk en lillebror hos farens nye familie mens foreldrene fortsatt var gift.
Ingen hadde brydd seg med å forklare henne noe. De voksne ordnet sitt, mens Ingrid satt på rommet sitt, tegnet og fargela ark etter ark med svarte farger. Grundig, så ingen lyset stripe slapp gjennom.
Det var bestemoren som først la merke til det.
Hva er det dere holder på med?! Stakkars unge!
Bestemor var farens mor, men tok underlig nok datterens parti i alt som skjedde.
Akkurat som faren sin. Han også ruslet ut på egne veier mens vi var gift, men kom alltid hjem. Og så fikk han i alle fall aldri barn med noen andre når jeg var gift med ham.
Og du tilga?
Hva skulle jeg gjort, Oda? Jeg elsket ham. Og visste at han elsket meg. Ellers hadde han ikke kommet tilbake.
Var det vanskelig å tilgi?
Ord kan ikke beskrive det. Jeg tilga aldri helt. Levde mer i smerte. Nå tenker jeg hvorfor? Men det går ikke an å endre fortiden. Egentlig burde du takke skjebnen, Oda, for at din ektemann fikk et barn utenfor ekteskapet; for jeg vet hvordan du er. Du hadde kanskje tatt ham tilbake og tilgitt. Sant?
Vet ikke… Det gjør så vondt…
Jeg forstår. Men det viktigste nå er Ingrid. Barnet rammes alltid. Min sønn vil ikke høre, men du, Oda, du har alltid vært klok. Ta vare på henne. Hun har ikke skylda.
Du har rett. Det er vi voksne som har ansvaret.
Ingrids mor gjorde det ingen forventet. Hun satte seg ned med seksåringen sin og forklarte alt.
Ingrida, pappa og jeg skal ikke bo sammen lenger.
Hvorfor?
Vi skilles. Nå skal du og jeg bo sammen, så kan dere treffe pappa annenhver helg, eller når det passer. Ikke vær lei deg! Se på meg! Pappa er fortsatt pappaen din. Han forsvinner ikke. Jeg lover.
Men du da? Ingrid tørket våte kinn. Voksne er så dumme! De bare bestemmer!
Jeg forlater deg aldri.
Først da skjønte Oda hva datteren hadde vært mest redd for, der hun satt og fargela arket helt mørkt.
Det tok tid å forklare Ingrid alt. Det var vanskelig, men etter hvert ble det greit. Hun fikk se pappa, om ikke så ofte, men akkurat nok til at hun forsto det var ikke henne, men mamma, han hadde gått fra. Han diktet fortsatt på Ingrid, de ble enige om gode ordninger som ivaretok hennes behov. Ingrid var med i farens familie på ferie ved sjøen, lekte med lillebroren, og kom også overens med farens nye kone, Siri. Siri var grei, glad i barn, og Ingrid fikk være i fred.
Men hendelsene satte spor. Noen ganger lurte Ingrid på om pappa gikk fra dem fordi han manglet noe. Han levde jo rolig og trygt med Siri ville ha flere barn. Så hvorfor ville han ikke oppdra henne? Kanskje hun ikke var nok…?
Selv om både mamma og bestemor sa at hun var elsket, gnagde tvilen likevel i henne kanskje hun betydde mindre.
Og den tvilen var hardnakket. Den dukket opp alltid når hun trengte å vite at hun ville klare det hun prøvde på.
I begynnelsen var det ikke så synlig. Første skoledag hun skal lese dikt for hele trinnet. Hele uka hadde hun lest diktet med mamma foran speilet, overbevist om at hun kunne det utenat. I barnehagen fikk Ingrid alltid de vanskeligste rollene; de stolte på henne. Men denne gangen sviktet det. Mikrofonen skjelvet i hendene, hun så etter mammaen sin i mengden og så var alle ordene borte. Tårene trillet.
Inspektøren satte seg på huk, strøk henne over kinnet og spurte lavt:
Vil du prøve senere?
Ingrid nikket.
Senere, da Sissel Johansen møtte henne utenfor skolen, spurte hun igjen:
Nå, vil du lese diktet for meg? Jeg vil høre det.
Det kunne jo virke bagatellmessig, men for Ingrid var det et veiskille. Hun rettet seg opp, slapp mammas hånd og resiterte diktet perfekt. Alle voksne rundt klappet.
Flott! Jeg visste du klarte det!
Men jeg klarte det ikke foran de andre
Jo! Du klarte det, og alle hørte på! Om det var på skoleplassen eller her, spiller ingen rolle! Du er flink, sier jeg deg, det skal du huske.
Dette minnet tok hun med seg. Senere, når Sissel ble kontaktlæreren hennes, ble hun glad noen på skolen var virkelig “sine”, tenkte hun. Sissel passet alltid på henne.
Dere har en følsom jente. Flink, men sårbar! sa Sissel til moren en gang. Kanskje hun burde gå på en skole med mattefokus? Ingrid har talent for tall, men trives best blant elever med samme interesse. Denne skolen er god, men vel, de fleste er ikke opptatt av skole. For Ingrid blir det vanskelig å ikke skille seg ut. Det er som å pakke henne inn i tre lag tepper og snøre igjen. Forstår du?
Moren forstod, men kunne ikke gjøre noe akkurat nå. Skolen Sissel snakket om, lå for langt unna. Pappa ventet barn igjen. Bestemor var ofte syk, og moren tok to jobber for å spare til en større leilighet nå var det trangt i den gamle ettromsen.
Ingrida, hold ut litt. Vi ordner det etter hvert, sa moren slitent, mens hun holdt rundt datteren ved TV-en.
Jeg klarer det, mamma.
Hvordan går det på skolen?
Helt ok! svarte Ingrid så tappert hun kunne, men det stemte ikke helt.
Ikke bare “helt ok”, vi må høre detaljer! spøkte moren, kilte henne til latteren trillet. Så fortalte Ingrid alt.
I klassen ble hun ikke mobbet, men bak ryggen hørte hun: “Nå skal Ingrid vise seg fram igjen! Hvordan kan vi få femmere etter svaret hennes?”
Ingen sa det direkte til henne før den dagen det skjedde.
Ingrid! Ti minutter! Jeg rekker ikke! hvisket Live sint, og Ingrid dyttet kladdearket mot henne.
Sissel la ikke merke til Løves skumle blikk heldigvis kanskje.
Vebjørn, sidemannen hennes fra første klasse, snek opp en notatbok så Ingrid kunne se Løves oppgaver. Ingrid pekte på feilen, Vebjørn rettet stille opp.
Kladdearket gikk til Live, og resten av timen forble tyst.
Men etter klokka ringte, eksploderte det:
Hva er det med deg?! Sitter helt stille! Slutten av terminen og du hjelper ikke?! Kaller deg venn!
Live, du tar feil. Ingrids stemme var rolig, men vreden vokste i magen.
Hvorfor skulle hun alltid hjelpe?
Bestemors ord dukket opp: “Hva i alle dager!” Hun tillot aldri stygge ord, bare dette uttrykket.
Du er jente, ikke lossearbeider. Pass deg!
Men bestemor, du banner jo!
Ja, men jeg er kvinne i overskudd! Jeg får det til, men du skal ikke ta etter meg.
Men guttene banner!
Det er noe annet. Og hør det er forskjell. Menn får lov til det meste, men du skal ikke snakke sånn. Vil du virke som “en av gutta” på din utvalgte?
Hvorfor ikke?
Fordi vanlige gutter gifter seg ikke bare med kompiser. Skjønner?
Tror det…
Var mamma og pappa slik?
På en måte. Men det får du snakke med dem om. Det viktigste er, Ingrid, at en jente trenger litt mystikk ikke å slenge med leppa.
Hva skjer om jeg gjør det?
Ikke fordel. La meg slippe å si det rett ut.
De lo begge. Nå kjente hun samme trang til å skrike ut slike ord som Live ville brukt men innerst inne visste hun at det var feil.
Live, la henne være! Vebjørn stappet fysikkboka ned i sekken. Du kan ikke kreve slikt av vennene dine!
Det er ikke slik venner gjør! Live trommet på Ingrid sin pult. Og du Vebjørn, du kopierer selv!
Ikke sant! Nå hadde Ingrid fått nok. Han løser oppgavene selv, jeg hjelper bare om det trengs. Nå får det være nok!
Hun slengte sekken over skulderen, dyttet Live til side, og stormet ut så ingen skulle se tårene.
Live fulgte ikke etter, men mumlet surt: “Alt er klart, Ingrid. Du får betale etterpå. Du er for stolt”
De snakket ikke mer samme dag. Eller i uka som fulgte. Live kuttet kontakten. Klassen ventet spent på hva Live ville finne på som hevn.
Live hadde alltid hatt fantasi nok til å gjøre livet surt for de hun ikke likte. Ingrid forberedte seg på det verste, men ble overrasket.
Ingrid, skal vi bli venner igjen? Er du ferdig med å surmule? Live smilte så det var vanskelig å ikke tro på henne.
Jeg surmuler ikke.
Sier du, ja! Greit la oss heller snakke om julen. Skal du være hjemme, eller reise bort?
Det var ingen spor av uvennskap, og Ingrid pustet ut litt for tidlig. For Live tilga aldri helt.
Da Ingrid fant en merkelig lapp i sekken, koblet hun det ikke mot Live.
“Til Ingrid! Jeg liker deg veldig godt! Vebjørn”
Skriften liknet Vebjørns. Aldri tenkte hun at noen andre kunne stå bak.
Hun ante ikke hvor mye Live hadde styrt med parallellklassen og norsk-læreren for å skaffe lappen, før hun la den i sekken til Ingrid.
Nå gråter du også, Ingrid! lo Live og stappet lappen i sekken.
I jentegarderoben ved gymsalen var det tomt. Ingrid trente volleyball, og Løves venninner distraherte henne.
Kom igjen, Ingrid! Slå hardere!
Da Ingrid trakk frem lappen og leste den, jublet Live:
Se! Ikke verst! Ingrid, vår stille venn, har fått kjærlighetsbrev fra Vebjørn!
Live, gi meg lappen!
Slapp av! Vent, nei dette må bli spektakulært! Heisann, Vebjørn! Live løp ut og banket på guttegarderoben.
Ingrid bleknet.
At hun likte Vebjørn, var en hemmelighet kun dagboken og moren kjente til.
Er det ille, mamma?
Hvorfor det?
Det er nok litt tidlig
Kjærlighet er aldri feil, Ingrid.
Men elsker jeg ham?
Ikke akkurat. Det kalles forelskelse.
Hva er det for noe?
Som å stå på terskelen til noe ukjent og gløtte inn. Det finnes glede, lykke, smerte og… noen ganger hat.
Hat, mamma?
Kjærlighet er sterkt og kan bli alt mulig, Ingrid. Men det er fantastisk! Vi leter etter den hele livet, for ingen vil være alene. Men å stå på terskelen er også godt for kjærlighet er en vidunderlig ting. Det vakreste etter å få deg, kanskje.
Så det er bra?
Ja, så lenge du er forsiktig.
Mamma…
Jeg skal tie. Fortell meg heller om denne gutten.
Du kjenner ham…
Denne hemmeligheten var skjør. Ingrid bar på den som en vase hun var redd skulle knuse, men hun elsket å ha den.
Live skjønte det meste. Ingrid sammenrullede lappen, blikket mot døra, undring over hvem som la lappen der for hun glemte helt at Vebjørn spilte på laget hennes da Live skrek.
Guttegjengen braste ut, lo mens Live veivet med lappen, og Ingrid krøp sammen.
Hva foregår her?
Sissel sto plutselig der, og alt stilnet. Alle visste at det ble reaksjoner hvis hun så behov for det.
Sissel, nyheter! Live kysset på lappen. Bryllup neste uke, Ingrid og Vebjørn!
Live, hva sier du? Hva har du der?
Lapp! Vebjørn skrev til Ingrid at han liker henne!
En latter holdt på å boble opp, men Sissel brølte:
Nå er det nok! Ingrid?
Ingrid kjente plutselig at hun ble modigere. Hun rettet seg opp, trådte fram til Sissel som så på henne på samme måte mamma pleide litt bekymret, litt forsiktig men full av varme.
Live tok lappen min. Jeg ville ikke vise den til noen.
Jeg skjønner. Vebjørn? Sissel snudde seg.
Til alles overraskelse svarte Vebjørn:
Ja, det var jeg!
Han børstet vekk kompisenes latter, tok lappen fra Live.
Les ikke andres brev, Live.
Du lyver! skrek Live, som forsto at planen hennes var knust.
Ingrid ville fortsette å gå med løftet hode ikke på grunn av stolthet, men fordi hun var redd for skam. Nå kjente hun at det var noe nytt.
Det kilte mellom skulderbladene det var knapt som usynlige vinger vokste frem.
Hvorfor følte hun seg så lett? Kunne hun nesten fly over det gamle linoleumsgulvet?
Live? Sissel rynket brynene.
Hva?! Det var bare en spøk! Han lyver Live var nær ved å gråte.
Gi hit! Vebjørn hentet lappen, rullet den varsomt sammen og la den i hånden til Ingrid. Den er din! Ikke vis det jeg skriver til noen flere, greit?
Sissel, blir det stil i dag? Spurte han.
Ja, men jeg gir dere en litt annen oppgave om dagens tema! Kom dere på timen! Klokka har ringt!
7B kastet seg ut, glemte sinte Live, og Ingrid stanset et sekund lykkelig med lappen i hånden.
Den limte hun inn i dagboken. Skulle vokte den som gull kanskje gi den til Vebjørn på bryllupsdagen en dag.
Her, mannen min!
Hva er dette, kona mi?
Begynnelsen vår…
Stolte du så mye på meg at jeg får lese alt?
Du vet jo alt uansett.
Nei. Ikke alt.
Hva lurer du på? Hun smiler mot ham over latteren og jubelen fra gjestene.
Husker du det med forelskelse? Terskelen og døren?
Ja
Steg du over den terskelen?
Øynene hennes lyser. Vebjørn hører alt tydelig gjennom musikken; hun hvisker:
Ja! Og jeg lukket døren bak meg. Jeg er ikke forelsket i deg lenger.
Hvordan det?! Vebjørn ser overrasket på henne.
Sånn er det jeg elsker deg!
Nå skjønner jeg. Skål, Ingrid!
Skål!
