– Nå er det nok! ropte Einar og skjøv skjeen bort, mens han sendte et irritert blikk mot kona. Er dette virkelig mat, liksom? Utvasket makaroni som nærmest hadde blitt til grøt, og noen halvrå kjøttkaker så vidt på tallerkenen! Hva i alle dager har du brukt dagen til? Du har bare surret med mobilen din igjen, hva?
– Hvordan kan du si det? Kine hulket høyt, og forsøkte diskret å dytte mobilen sin bort. Jeg har da fulgt med på Mikkel hele dagen! Han er jo helt umulig, akkurat som sin far freste Kine tilbake, mens hun så mannen bli mer og mer rød i toppen. Det er tungt, skjønner du? Alt bare faller ut av hendene mine! Det å få barn var utrolig tøft for meg…
– Mikkel fyller snart tre år, sa Einar rolig, og svelget sinnet. Det er på tide han begynner i barnehagen, og attpåtil kan du dra tilbake på jobb. Da kommer du til å få det bedre.
– Hvorfor skal jeg sende ungen min i det sykdomsredet? spurte Kine indignert. Vil du at vi skal bo på legevakta, kanskje?
– Barn må få stimulert seg, utvikle seg det vet du vel!
– Vi gjør masse hjemme! Han er langt foran de andre på sin alder, det sa helsesøstra også da hun var på besøk! Kine forsvarte seg hardnakket. Dette var ikke første gang de hadde denne diskusjonen, og hun hadde en dårlig følelse av at Einar kom til å tvinge Mikkel i barnehage likevel. Jobb hadde hun i grunn ikke lyst til å begynne i, egentlig! Etter snart tre år hjemme hadde hun blitt glad i å bruke halve dagen på internett, og hadde ingen planer om å slutte med det.
– Og hvem skal du takke for det? Einar klarte ikke holde deg lenger og slo hånden hardt i bordet så glassene klirret. Mamma! Det er hun som kommer og leker med Mikkel og lærer ham ting! Du sover eller scroller gjennom Instagram, du! Du kunne heller ryddet litt eller laget en ordentlig middag! Hvorfor må jeg komme hjem fra jobben og spise dette tullet? sa Einar og så på maten med et uttrykk som strengt tatt burde vært reservert for fiskeslo.
– Jeg er ikke hushjelp, og ikke kokk! Jeg er kona di! Du er mannen min du burde sørge for at jeg har det bra!
Kine mente virkelig det hun sa. Etter utallige episoder med norske talkshow og timevis på kvinneforum, hadde hun fått et helt nytt syn på hva det vil si å være kone. Før hadde hun kanskje tenkt at hun skulle stelle hjemme, sørge for at mannen hadde det godt, og ta seg av barna. Men nå så hun på det som plikter for tjenere, ikke for likeverdige ektefeller. Hun følte seg for bra til å drive rundt med sånt.
– Er det sånn det skal være, eller? Einar hørtes nesten kald ut nå. Så jeg skal jobbe ræva av meg for at du kan ligge og sløve i sofaen?
– Jeg holder på med selvutvikling, faktisk, svarte Kine med stolthet. Snart kommer kameratene dine til å bruke meg som eksempel på en lur og reflektert kone!
– Å? Hvilken bok har du lest sist, da? Lært noe nytt i det siste? Einar reiste seg og lente seg over bordet mot henne. Nei vel? For det er ikke særlig smart, og sitte på Facebook hele dagen, og de dumme talkshowene lærer deg jo ingenting. Så da spør jeg helt på alvor skal du ta ansvar hjemme og for Mikkel sånn som en vanlig kone, eller nei?
– Aldri! Jeg har sagt jeg ikke er hushjelp…
Kine satte i gang med en aldri så liten harang om alt mannen hennes gjorde galt. At han tjente for lite, oppførte seg som småkonge og nesten aldri var hjemme… Einar lyttet rolig til hele lista, og svarte kort:
– Skilsmisse.
– Hva sa du? Kine stirret målløs på ham, og var i ferd med å fyre av en ny runde klager.
– Skilsmisse, gjentok Einar like iskaldt. Jeg finner meg en ordentlig dame, en som er både god mor for Mikkel og ektefelle for meg. Det er ikke du. Selv når du er hjemme, så er det bare bestemødrene som gjør arbeidet. Du bare ser på. Du fortjener ikke tittelen mor, og kona kan jeg i alle fall ikke kalle deg.
Kine ble først overrasket, men så lo hun det bort. Han kommer aldri til å gjøre det! Hva skal han med Mikkel alene, dessuten jeg er jo moren, da er saken grei!
Noe forandret seg. Einar ignorerte henne, ga henne ikke et blikk engang. Mikkel og bestemoren dro på ferie til stranden, og Kine selv vekslet mellom å nyte stillheten og å begynne å savne sønnen. Etter noen dager ringte hun oftere til svigermor for å høre hvordan det stod til.
To uker etter krangelen kom det brev om rettsmøte. Einar mente alvor, og hadde levert inn skilsmissesøknad. Under rettsmøtet fikk hun enda en støkk hennes egen mor tok Einars parti.
– Jeg mener oppriktig at Mikkel bør være hos faren, sa moren hennes alvorlig og sendte Kine et strengt blikk. Kine har aldri vært særlig opptatt av sønnen, det har vært jeg og Anne-Berit, moren til Einar, som har sett etter ham. Og Einar jobber mye, men tar seg tid til å være med sønnen sin.
Dommeren nikket og så på Kine med et lite smil. Sant og si, hun skjønte jo selv at hun ikke hadde mye å stille opp med. Ingen leilighet, ingen jobb, og et forhold til barnet som knapt eksisterte. Alt lå til rette for at Einar fikk omsorgsretten.
– Jeg ber om betenkningstid! Ikke skill oss! Gi meg en sjanse! Kine gråt så tårene trillet. Einar, jeg lover at jeg skal skjerpe meg. Jeg skal bli skikkelig kone og mamma, bare gi meg en sjanse!
– Greit…
**************************************
En måned tidligere.
– Jeg synes det er leit, men jeg skammer meg for hvordan Kine oppfører seg, sukket mora hennes, Nina. Du skal vite at jeg ikke klandrer deg om det blir skilsmisse. Bare la meg treffe Mikkel. Mer ber jeg ikke om.
– Jeg er glad i Kine, tross alt, sa Einar lavt. Men det er ikke greit sånn det har blitt nå. Jeg vil gi henne en sjanse til å forandre seg.
– Det synes jeg du skal. Og jeg har faktisk en ide. Send inn skilsmissesøknad. Kine kommer til å få panikk da har dere noen måneder på å bli forsonet. Den lærepengen tror jeg hun trenger.
**************************************
Kine lærte virkelig en lekse. Plutselig luktet det godt igjen i leiligheten, hun var blid og hilste om morgenen, og ikke minst begynte hun å se ordentlig etter sønnen. Mikkel var fra seg av glede han hadde virkelig savna mammaen sin!
