Jeg åpnet døra og fikk syn på en tårevåt, ung kvinne som stod i gangen. Hun hadde en krøllete jakke som så ut som den hadde vært gjennom en storm, og hendene hennes skalv. «God dag jeg er forlovet med sønnen deres. Men han er borte. To uker siden. Og ingen vet hvor han er.»
Jeg ble stående fast. Jeg så på henne og prøvde å sette sammen alle brikkene i hodet. Forlovet? Min sønn hadde aldri nevnt at han var forlovet. Ikke engang at han hadde forelsket seg. Og mest av alt han hadde aldri forsvunnet. Jeg så ham jo bare for en uke siden. Han hjalp meg med innkjøpene, drakk te og sa at han hadde masse arbeid. Arbeid, som vanlig.
Jeg lot henne komme inn. Hun satte seg på kanten av en stol og trakk frem et bilde fra vesken. På bildet sto hun og min sønn Marius ved en innsjø. De holdt hverandre i hånden, smilte og så lykkelige ut. «Dette ble tatt i august. Han fridde meg den dagen», hvisket hun. «Siden da har vi planlagt alt sammen. Vi skulle leie en leilighet, begynte i en ny jobb i Sverige, og reise bort om en uke.»
Jeg så på henne med stadig økende uro. I min verden fantes det ingen frier, ingen Sverige, ingen flytteplaner. Marius bodde alene i Trondheim. Han jobbet hjemmefra for et ITfirma. Han hadde alltid sine hemmeligheter, men forsvant aldri. Han forlot meg aldri uten en eneste beskjed.
«Jeg ringte romkameraten hans», fortsatte hun. «Han sa at Marius hadde flyttet ut. At han hadde pakket alt og dratt. Men han sa ikke hvor. Han tar ikke telefonen min. Ingen svarer. Derfor kom jeg til dere. Kanskje han er her? Kanskje noe har skjedd?»
Jeg ringte Marius. Telefonen var stille. Jeg sendte en melding bare ett ord: «Hvor er du?» Ingen svar. Da knuste noe i meg. Jeg kjente en frykt som bare mødre kjenner: frykt for at barnet ditt er et gåtefullt mysterie. Frykt for at noe har glidd forbi, som om det har vært der hele livet, men jeg har valgt å se bort.
Jeg begynte å lete. I dagene som fulgte ringte jeg vennene hans, gamle bekjente, til og med den ekskjæresten fra ungdomsårene. Alle gjentok det samme: «Marius har vært litt annerledes i det siste». Stille. Nervøs. Som om noe jaget ham.
Så kom en melding fra et ukjent nummer. Ett kort setning: «Ikke let etter meg. Jeg må rette opp dette selv.» Ikke mer. Politiet kunne ikke gjøre noe han er en voksen, han bestemmer selv. Han er verken meldt savnet, eller noen steder å lete. Jeg ble igjen, den fortvilte moren, og et tomrom fylt av spørsmål.
En dag dukket en ukjent mann opp i døra. Han sa at han kjente sønnen min. At Marius hadde rotet seg inn i noe han helst ikke ville snakke om på telefonen. At han hadde løpt fra noe han selv hadde skapt, ikke fra oss.
En uke senere fikk vi et håndskrevet brev. Det var langt og fullt av unnskyldninger. Marius skrev at han hadde havnet i gjeld, drev en virksomhet ingen kjente til, og at han hadde forsøkt å ta seg ut ved å pådra seg enda flere forpliktelser. Han ville ikke dra oss ned i den grøfta han hadde gravd.
«Jeg vet at det jeg gjør er feigt», skrev han. «Men kanskje, om jeg forsvinner, så slipper ingen å lide.»
Jeg gråt mens jeg leste ordene. Jeg følte skam. År etter år hadde jeg aldri stilt spørsmål. Jeg var glad for at han var selvstendig, at han ikke ba om hjelp. Men han druknet.
Justine hun presenterte seg med dette navnet sa at hun ville vente. At hun elsket ham. At hun trodde han kom tilbake. Jeg vet ikke hva jeg tror på. Men jeg vet at fra den dagen er ingenting lenger så selvfølge. Selv når du ser en barn i øynene og tror du kjenner dem til fingerspissene.
For av og til blir også din egen sønn en fremmed. Og du sitter igjen med spørsmålet ingen stiller høyt: hvem er han egentlig?
