Jeg åpnet døra og så en gråtende, ung kvinne stå i stua. Hun hadde på seg en krøllet frakk, og hendene hennes dirret.
«God dag Jeg er forlovet med sønnen deres. Men han forsvant. For to uker siden. Ingen vet hvor han er», sa hun med en skjelvende stemme.
Jeg ble stående målløs. Jeg så på henne og prøvde å sette sammen brikkene i hodet. Forlovet? Sønnens eneste far hadde aldri fortalt meg at han hadde blitt forlovet. Han hadde aldri sagt at han hadde falt for noen. Og han hadde jo ikke forsvunnet jeg hadde sett ham bare en uke før. Han hadde hjulpet meg med å bære matvarene hjem, drakk en kopp kaffe og fortalte at han hadde mye å gjøre. Arbeid, som vanlig.
Jeg lot henne komme inn. Hun satte seg på kanten av sofaen og trakk frem et bilde fra vesken. Det var hun og sønnen min Marius foran et fjellvann. De holdt hender, smilte og så lykkelige ut.
«Dette ble tatt i august. Han fridde meg da», hvisket hun. «Siden den gang har vi planlagt alt sammen. Vi skulle leie en leilighet, begynte ny jobb i Bergen, og reise bort om en uke».
Jeg så på henne med økende uro. I min verden fantes det verken frierier, Bergen-reiser eller flytteplaner. Marius bodde alene i Oslo, jobbet hjemmefra for et ITselskap. Han hadde alltid sine hemmeligheter, men han forsvant aldri. Han forlot meg aldri uten et ord.
«Jeg ringte romkameraten hans», fortsatte hun. «Han fortalte at Marius hadde flyttet ut, pakket alt og dratt. Men han sa ikke hvor. Han tar ikke telefonen min, ingen av dem. Derfor kom jeg til dere. Kanskje han er her? Kanskje noe har skjedd?».
Jeg ringte Marius. Telefonen var stille. Jeg sendte en melding bare ett ord: «Hvor er du?». Ingen svar. Da brakk det noe inni meg. Jeg kjente den frykten bare en mor kan kjenne frykten for å miste barnet sitt, for at noe har sklidd unna, for at det har vært der hele livet, men jeg har latt det gå ubemerket.
Jeg begynte å lete. I dagene som fulgte ringte jeg vennene hans, gamle kollegaer, til og med den ekskjæresten han hadde hatt for flere år siden. Alle gjentok det samme: «Marius har vært litt annerledes i det siste. Tilbaketrukket. Som om noen jaget ham».
Så kom en melding fra et ukjent nummer. Kun én setning: «Ikke let etter meg. Jeg må ordne opp i dette selv». Ingenting mer. Politiet kunne ikke gjøre noe han er voksen, han bestemmer selv. Han er ikke meldt savnet, så det er ingen sak å etterforske. Jeg ble stående igjen, den fortvilede faren, med et tomrom og flere spørsmål enn svar.
En dag hørte jeg fra en ukjent mann. Han sa han kjente sønnen min. At Marius var involvert i noe han helst ikke ville snakke om over telefon. At han hadde rømt, ikke fra oss, men fra noe han selv hadde skapt.
En uke senere fikk vi et håndskrevet brev, langt og fullt av innrømmelser. Marius skrev at han hadde havnet i gjeld, drev en virksomhet ingen visste om, og hadde forsøkt å dekke tapene ved å ta opp flere lån. Han ville ikke dra familien ned i den grøfta han hadde gravd.
«Jeg vet at det jeg gjør er feigt», skrev han. «Men kanskje, om jeg forsvinner, så lider ingen mer».
Jeg leste brevet med tårer i øynene og en tung skam i hjertet. Jeg hadde i årevis ikke spurt, jeg hadde bare tenkt at han var sterk og uavhengig. Men han druknet.
Solveig, som hun kalte seg, lovte å vente. Hun sa hun elsket ham, trodde han ville komme tilbake. Jeg vet ikke hva jeg skal tro. Men siden den dagen er ingenting lenger så enkelt. Selv når du ser barnet ditt i øynene og tror du kjenner ham gjennom og gjennom, kan han plutselig virke som en fremmed.
Og du sitter igjen med et spørsmål ingen har turt å stille høyt: Hvem er han egentlig?
