Jeg må reise hjem etter ferien, og turen er lang, så jeg bestemmer meg for å ta en plass i toget, inne i en kupé.
Jeg får en plass øverst på sengen, men det spiller egentlig ingen rolle jeg har uansett tenkt å sove hele veien. De andre reisende i kupéen er en mor og hennes sønn på fire år. Jeg antar at gutten vil være bråkete og forstyrre, men det viser seg at han er svært rolig og stille. Etter at sønnen hennes sovner, snakker vi litt sammen, drikker te og legger oss.
Neste morgen blir jeg vekket av banking på døra. To politibetjenter kommer inn. Har dere sett barnet? spør de. Der er han, på øverste køye, han sover. I hjørnet av sengen ligger en liten gutt, synlig, sammenrullet og sannsynligvis kald. Vi må stille dere noen spørsmål, sier de.
Det viser seg at reisekameraten min hadde drukket mye i går kveld. Deretter steg hun av på feil stasjon. Da hun kom til seg selv om morgenen, trodde hun at barnet hennes var blitt kidnappet. Så politiet hastet til for å gjennomsøke toget. Hun var bare beruset og hadde glemt at hun hadde lagt barnet igjen i kupéen.
Det er skremmende å tenke hva som foregår i hodet til en slik mor, som har mistet kontrollen. Det er bra at hun bare glemte gutten og at han sov rolig hele natten. Ellers kunne hun ha reist av gårde med ham til en avsidesliggende bygd, sovnet på veien, og gutten kunne ha blitt borte i skogen.
Hvordan det gikk med gutten, vet jeg ikke men jeg håper virkelig at moren ikke slapp unna uten konsekvenser. Selv om det er lite sannsynlig at en bot på noen tusen kroner vil gjøre henne til en bedre mamma, spesielt med tanke på en så bortskjemt unge…
