En vinterkveld drømte jeg, og i den merkelige drømmen var alt sløret av snø som falt i store, stille flak. Stjernene var skjult bak en grå himmel, kun et svakt måneskinn kjempet for å bryte gjennom, men daggryet kom likevel og fanget den bleke lyset. Mot middagens topp steg solen over den lille bygda i Lom, og alt så ut som vanlig.
Dagen gikk som de andre, men da kvelden kom, vandret Solveig hjemover mens tunge, grå skyer samlet seg på himmelen og en kraftig vind blåste.
«Hva i all verden skjer», tenkte hun, «det var så stille, men nå er alt hvitt og uoverskuelig». Hun hadde knapt nådd døren da en voldsom snøstorm oppsto, så tett at hun ikke kunne se noe foran seg.
Lykke til at hun var så nær huset. Da hun åpnet grindene, tenkte hun: «Godt at snøen ennå ikke har fylt opp alle haugene, men dette er ingen spøk fra været». En enorm furu, som en gammel vokter, svaierte i vinden ved porten. Hun nådde hjemmet, pusset bort den siste snøen fra dørkarmen og gikk inn.
Etter middagen krøp hun opp på ovnen og lyttet til vinden som suste gjennom pipa. Søvnen tok henne i en myk klem, men i drømmens tåke hørte hun en vedvarende bank på døren.
«Hvem kan ha kommet så sent», mumlet hun mens hun trakk føttene inn i votter og steg ned fra ovnen.
«Åpne, vær så snill, la meg få varme meg», kom en mannlig stemme fra utenfor.
«Hvem er du?», spurte Solveig.
«Jeg heter Gunnar, jeg er sjåfør. Jeg har kjørt fast rett foran huset ditt, snøen har fylt opp veien, mørket og stormen gjør alt usynlig. Jeg har prøvd å fjerne snøen med en spade, men den kommer bare mer. Slipp meg inn, jeg lover at jeg ikke vil gjøre deg vondt. Jeg er fra nabobyen Voss», svarte han.
Selv om mørket hadde senket seg, åpnet Solveig den lille skyvedøren og en høy, snødekt mann stupte inn i inngangen.
«Kom inn, Gunnar, fra Voss», sa hun.
«Tusen takk», svarte han med et nervøst smil, mens han rusket av snø fra den tykke luer og ulljakken sin ved døren.
«Vil du ha te?», spurte Solveig.
«Det hadde vært flott, jeg er litt frøsken, vinden har tatt tak», svarte han takknemlig.
Solveig satte fram nybakte kaker hun hadde laget dagen før, en kopp på et lite fat og tok en varm tekanne fra ovnen.
«Takk», sa Gunnar, «hva heter du, frue?»
«Solveig, Solveig Olsen. Du kan gjerne kalle meg bare Solveig», svarte hun med et varmt smil.
«Bor du alene? Hvor lenge?»
«Lang tid. Fem år nå», svarte hun.
«Hvor er mannen din?»
«Mannen han spiste for mange pærer og løp fra byen med en fremmed», mumlet hun.
«Har du barn?»
«Ingen barn. Har du en familie selv?»
«Ingen familie lenger. Jeg var gift en gang, men det ble ikke noe», svarte han med en kort, trist tone.
«Det er liksom det samme for meg. Drikk teen, spis kakene, så skal jeg lage deg en seng på ovnen», sa Solveig.
Gunnar krøp opp på ovnen, og snart kom en dyp snorking fra den. Solveig klarte ikke å sove. Den unge, sterke kvinnen følte en bitter ensomhet bre seg over henne, som om drømmen var fylt av tomrom uten mann og barn.
«Der ligger han, en fremmed på ovnen. Hvor fint det hadde vært med en egen, kjærlig og hardtarbeidende ektemann», tenkte hun.
Solen steg tidlig, og hun måtte tømme ovnen, steke pannekaker på de varme kullene. Gunnar rullet seg på ovnen, våknet og lo.
«For en herlig morgen, pannekaker fra ovnen, akkurat som jeg elsker», sa han.
Etter frokost gjorde Solveig seg klar til å dra på arbeid.
«Gunnar, jeg låser ikke døren. Hvis du må gå, sett en lås på hengslene. Hvis du fryser, er det en vannkoker i ovnen og kokte poteter er klare. God tur, kanskje vi ikke sees igjen», sa hun.
«Ha det, Solveig. Takk for overnattingen», svarte han.
På lunsjpause kom hun hjem og så Gunnar ved bilen sin, som lå begravd i snøen. Den kunne ikke rykke.
«Er du fortsatt her?»
«Ja, batteriet er død, og veien er helt tildekket», svarte han.
«Kom inn, vi kan spise litt. Jeg har også kommet til lunsj, snøen var så tykk at jeg nesten ikke kom meg», sa hun.
«Hvor kan jeg finne en traktor? Jeg kan ikke kjøre før veien er ryddet», spurte han.
«I verkstedet, men de holder lunsj fra en til to, så etter to kan du gå dit. Først spiser vi, så følger jeg deg», svarte hun.
En uforklarlig følelse av slektskap vokste i Solveig mot den ukjente mannen. Hun følte seg varm og trygg i hans nærvær.
«Jeg har gravd med spaden hele dagen, men snøen fortsatte», mumlet Gunnar mens han så på henne.
Han hadde lett grå hår ved tinningene, og rynker rundt øynene som kom frem når han smilte.
«Det er tidlig for grått, han må være rundt trettiseks eller sytti, men hvor fint det er med en god, snill mann i huset», tenkte hun.
Hun fulgte ham til verkstedet og vendte så tilbake til jobben sin.
«God reise, Gunnar», ropte hun.
«Takk, Solveig, alt godt til deg!», svarte han.
Kvelden ble mørkere, som om vinteren svelget lyset raskt. Da hun nærmet seg huset, så hun lys i vinduene. Hjertet hennes hoppet, som om noen ventet på henne.
«Kom inn, frue», hilste Gunnar med et smil, «vannet koker».
«Hvorfor har du ikke dratt ennå?»
«I morgen kommer en traktor. Det er ingen ledig maskin i verkstedet i dag, men de lovet en i morgen», forklarte han.
Etter middag, da hun hadde gjort ferdig husarbeidet, la Solveig seg ned. Gunnar satt på ovnen, så tenksom ut, men plutselig sprang han ned og satte seg ved siden av henne på sengen. Solveig frøs til is, visste ikke hva hun skulle si. Gunnar la seg under teppet, omfavnet henne, og hun strakte seg mot ham.
De lå i stillhet lenge. Til slutt brøt Solveig tausheten.
«Vet du, Gunnar, jeg kunne ha levd hele livet ved din side», sa hun.
Han reiste seg, overrasket.
«Hva betyr det? Skal jeg gifte meg med deg?»
«Hva?», spurte hun forsiktig.
Han svarte med en litt irritert stemme.
«Jeg tror ikke på kvinner. Jeg har vært gift, men konen gikk til en annen. Jeg har hatt kvinner, men Du er ikke som de andre, du hopper bare under teppet. Jeg drar i morgen, du får en annen», sa han.
«Du tror jeg aldri har hatt noen før», protesterte hun. «Jeg har hatt, men nå vil jeg ha en familie, barn, et lykkelig liv. Jeg vil ta vare på deg og barna», ropte hun, og tårene strømmet.
Han mumlet: «Ikke gråt. Vi kjenner hverandre ikke, så hva er barna? Du må tilgi meg»
Solveig ble stille, skamfull over å ha stol på en fremmed. Hun lå der til morgenen, men klarte ikke å sove. Tidlig på morgenen skulle Gunnar reise, traktoren skulle ankomme klokken seks. Solveig stod på verandaen og vinket farvel.
«Unnskyld, Solveig», sa han.
«Farvel, Gunnar, neste gang du blir fast, åpner jeg ikke døren», tenkte hun, men en indre stemme ropte at han skulle vente.
Gunnar kjørte bort. På lunsjpausen var bilen borte fra veien. Hun ventet, men han kom aldri tilbake. Tiden gikk, og en venninne, Nilsas, kom på besøk.
«Solveig, du er gravid», lo hun, «så kjør til byen for å få en lege».
Solveig takket Gud for at hun skulle bli mor. Hun kom fra legen med bekreftelse på graviditeten, takknemlig for den tilfeldige stormen som hadde brakt Gunnar inn i livet hennes.
Hun fødte en gutt i tide.
«Hva skal du kalle ham?», spurte sykepleieren som ga henne barnet.
«Stefan, og han vil bli Steinar når han vokser», svarte hun.
«Du er ung, tenk på fremtiden først, så skal du kunne vokse ham», lo sykepleieren. «Ikke kom tilbake med en ny mann ennå.»
«Hvis jeg hadde en mann, hadde han kommet», svarte Solveig.
På utskrivningsdagen kom Nilsas og sa at hun ikke kunne hente Solveig og gutten, men hun hadde ordnet en ambulanse.
«Hvordan skal jeg komme meg med bussen fra bygda med lille gutten?», bekymret Solveig, men sykepleieren lovte å ordne transport.
Da hun sto med den lille i armene, stoppet hun opp som om tiden hadde frosset. Der stod Gunnar med en stor blomsterbukett, mens Nilsas smilte lurt.
«Solveig, denne Gunnar sier han er din ektemann og vil ikke la noen ta med barnet ditt», sa Nilsas.
Solveig overleverte sønnen til Gunnar, smilte lykkelig og tårene trillet men dette var tårene av ren glede.
