Kopi av kona
Er du sikker på at du ikke synes det er ubehagelig? spurte Marianne idet hun ble stående i døra med skulderveska og et forvirret smil jeg aldri hadde sett hos henne før. Jeg skjønner jo at det ikke er så greit. Jeg skjønner det.
Marianne, slutt nå. Kom inn, svarte jeg, og holdt døra åpen for henne. Det er ledig rom, Eirik sier det går fint. Helt i orden.
Eirik sier det går fint, gjentok Marianne. Det var ikke spydig, bare litt forbauset, som om ordene «det går fint» betydde noe mer for henne akkurat da.
Han blander seg sjelden, sa jeg og beveget meg mot kjøkkenet. Skoene av, tøflene står til venstre.
Sånn begynte det.
Jeg var femtito år, Marianne, venninna mi fra studietiden, var femtién. Vi hadde ikke sett hverandre ordentlig på fem år, bare ringt litt og drukket kaffe på Egertorget innimellom. Jeg trodde jeg kjente henne godt nok til at det skulle være trygt å åpne døra. Skilsmissen hennes, leiekontrakta som gikk ut, papirer på ny bolig som tok tid. Det handlet om to-tre uker, maks en måned. Bare vente, komme seg på beina.
Vi bodde i Drammen ikke så lite, ikke så stort. Alle nabolag ligner litt på hverandre, og på butikken vet kassadama godt hvem stamkundene er. Leiligheten min hadde tre rom, tredje etasje, vindu mot en rolig gate. Mannen min Eirik jobbet i et entreprenørselskap, ikke så synlig, men grei stilling. Jeg underviste i økonomi på fagskolen. Tjue-tre år sammen. Datteren bor for lengst i Oslo. Det var god plass, alt var innarbeidet, trygt sånn det blir når ting har stått på samme sted i årevis.
Marianne kom bare med en stor bag og en eske. Pakket ut stille, nesten usynlig. De tre første dagene var hun knapt merkbar: dro tidlig, kom sent, spiste lite, sa mindre. Første kveld spurte Eirik kort:
Hvor lenge blir hun?
En måned, svarte jeg.
En måned, sa han, med samme tone som Marianne i gangen.
Jeg tenkte ikke mer på det. Jeg er ikke sånn som fester meg ved detaljer. Eller, jeg tror i alle fall ikke det.
Første varselsignal kom i uke to. Jeg kom inn på badet om morgenen og så at duftflasken min sto et annet sted. «Magnolia» mørkegrønn flaske med sølvhette, kjøpt fast på parfymeriet ved Bragernes. Jeg har brukt den i tre år. Nå sto den på vaskekanten, ikke hylla til venstre som alltid. Jeg trodde jeg hadde flyttet den selv. Satt den tilbake. Så var det glemt.
I uke tre la jeg merke til noe merkelig.
Vi spiste frokost sammen, alle tre. Jeg lager alltid kaffe slik: først litt kaldt vann, varm så aldri kokende, ellers smaker det beskt. Eirik vet det og pleier å skryte. Men den morgenen var det Marianne som laget kaffen; jeg hang over telefonen. Og Eirik, etter første slurk:
Å. Godt.
Jeg har sett på hvordan Ingrid gjør det, forklarte Marianne hun gjør alltid sånn.
Jeg så på henne. Marianne smilte. Det hele var så uskyldig, hyggelig. Jeg smilte tilbake.
Men noe krøp under huden min. Noe uuttalt.
Etter det ble jeg oppslukt av skoleovervåking, timeplaner, retting og uroa forsvant blant alt det praktiske. Det var alltid så stille og ryddig hjemme nå. Marianne rakk å vaske litt, legge på plass. Eirik vendte seg fort til det raskere enn jeg hadde trodd.
Hun laget middag, sa han en kveld, som om det var en hyggelig nyhet. Bønnesuppe. God!
Jeg har også alltid bønner i suppa, svarte jeg.
Ja, nesten likt, enighet fra ham.
Jeg spurte ikke hvem som lagde «best». Han sa ikke noe mer.
Marianne jobbet hjemme fra, noe med papirer. Jeg spurte aldri særlig. Hun ble hele formiddagen på rommet, men til lunsj kom hun på kjøkkenet og laget noe lett, til kvelden var hun stylet og byttet til vanlige klær. Ikke kosebukse og genser, som jeg. Plutselig slo det meg at hun nesten alltid så bedre ut enn meg i mitt eget hjem.
En kveld slo de seg ned sammen i sofaen foran TV. Jeg satt på soverommet og rettet prøver. Stemmene i stuen, en jevn samtale. Latteren hennes minnet om min egen, bare mildere. Jeg beit meg merke i det så avfeide jeg det, latter er latter.
Men det hendte igjen noen dager senere. Nå avfeide jeg det ikke.
Marianne begynte å legge håret annerledes. Hun hadde en gang hatt kort, markert frisyre. Nå lot hun håret vokse og la det bakover i en myk bølge, nøyaktig slik jeg alltid har hatt. Jeg sto foran speilet i gangen. Vi speilte oss begge: jeg nærmest, hun lengre bak. Det var noe likt i oss som to fotografier ett nytt, ett gammelt.
Fint på deg, sa jeg.
Synes du? Jeg ville prøve. Så det jo på deg.
Der kom det igjen. Liten, vennlig etteraping. Jeg smilte og gikk på kjøkkenet. Inni meg var det ikke mye smil.
Søndag ringte jeg datteren min.
Går det bra hos dere, mamma?
Helt fint. Vi har besøk av Marianne. Husker du jeg nevnte det?
Å ja. Bor hun der fortsatt?
Ja, blir til papirene hennes er klare.
Og pappa?
Fint. Han og Marianne går godt overens.
Pause.
Er det bra eller dårlig? spurte hun.
Det er bra, svarte jeg.
Etterpå ble jeg sittende ved vinduet med kald te. Jeg tenkte på at å “gå godt overens” egentlig bare er et nøytralt uttrykk, men jeg sa det med en slags forsiktighet. Skjulte grunnen for meg selv.
I uke fem bad Marianne om oppskriften min på eplekake.
Den du laget sist søndag, med epler og kanel.
Jeg har det ikke skrevet ned, gjør det på slump.
Da forklarer du bare? Så prøver jeg.
Jeg forklarte nøye. Hun skrev i telefonen. Tre dager senere sto kaken ferdig. Eirik spiste, nikket godt. Jeg visste ikke om det var selve kaken eller at han ikke lenger brydde seg hvem som bakte.
Samme kveld åpnet jeg klesskapet og så to jakker. Min lys grå, med belte. Og en nesten identisk Mariannes, åpenbart. Jeg hengte min ved siden av og ble stående. To grå jakker side om side.
Jeg spurte ikke. Ikke fordi jeg fryktet svaret. Jeg visste bare ikke hvordan jeg skulle formulere spørsmålet uten å høres dum ut.
På skolen var det hektisk; tilsyn var på vei. Jeg satt ofte med papirene utover kvelden. Eirik ble oftere i stua, sammen med Marianne. Jeg hørte dem snakke gjennom døra. Hvis jeg gikk inn, stanset ikke samtalen, men jeg følte meg som tredjeperson aldri hovedpersonen.
En kveld turte jeg til slutt si det til Eirik. Marianne var gått inn til seg.
Legger du merke til at hun… etterligner meg?
Han så uforstående på meg.
Hvem da? Marianne?
Ja. Hår, jakke, oppskrifter, parfyme.
Venner gjør jo sånt, Ingrid. Helt vanlig.
Kanskje, sa jeg. Kanskje.
Han var opptatt med mobilen. Saken utdebattert.
Jeg lå lenge våken den natten. Eirik har rett, venner hermer. Jeg har sikkert også hermet en gang, men kan ikke huske det. Vanlig, gjentok jeg inni meg. Ordet ville ikke feste seg.
Dagene etter så jeg nøyere etter, med vilje. Jeg oppdaget ting jeg ikke hadde tenkt over før: Når Marianne snakket med Eirik, la hun hodet på skakke som jeg gjør. Hun strakte ordet «nettopp» akkurat slik jeg gjør. Tidl. la hun alltid sukker i teen nå ikke en skje.
Det var for mye til å være tilfeldig. Det var noe annet.
Jeg ringte Nina, kollegaen min, som jeg kunne snakke med om alt og ingenting.
Har du noen gang opplevd at noen rundt deg blir en kopi av deg?
Hva mener du?
Tar etter utseende, kroppsspråk, rutiner.
Det kalles stille misunnelse, svarte Nina kontant. Leste om det: Noen vil ha livet ditt, men kan ikke ta det direkte. Så tar de det bit for bit.
Jeg svarte ikke.
Er det noen du tenker på?
Nei… eller jo.
Men jeg visste svaret.
Samtalen med Marianne kom ikke på min initiativ. En kveld satt vi over teen på kjøkkenet, da hun plutselig sa:
Ingrid, du er et så helt menneske. Jeg ser på deg og tenker: sånn vil jeg også ha det. Leilighet, mann, jobb. Du har jo alt på plass.
Det har tatt over tjue år å få det sånn, svarte jeg.
Ser det. Kjenner det. Eirik også…
Hun stanset.
Hva med Eirik?
Han setter pris på deg. Han sier dere har det godt. At dere forstår hverandre.
Jeg satte fra meg koppen.
Snakker du med ham om meg?
Av og til. I farta liksom. Han skryter av deg.
Det er hyggelig, sa jeg, men følte noe annet.
Jeg klarte ikke forklare hvorfor det føltes ubehagelig. Ektemannen roser kona for bestevenninnen. Helt normalt. Men likevel var det noe gnisningsløst, unaturlig.
Uken etter spurte Marianne om hun kunne bruke parfymen min Magnolia.
Min er tom. Jeg rekker ikke kjøpe ny før imorgen. Bare et par ganger?
Selvfølgelig, sa jeg.
Senere oppdaget jeg at det bare var en tredjedel igjen i flasken. Jeg husket tydelig det var halvfull forrige uke.
Jeg satte den i et skap med en gammel liten lås jeg aldri brukte. Så så jeg på meg selv i speilet og tenkte: Nå skjuler jeg parfymen min for venninna mi. Hva slags menneske gjør det?
Men jeg låste ikke opp flasken.
Den kvelden kom Eirik hjem i godt humør, oftere nå når Marianne var der. Han hadde med kake. Ikke fordi det var noe spesielt.
Vi fortjener litt ekstra, sa han.
Marianne ble like glad som jeg ville blitt hvis ektemannen min hadde med kake hjem. Akkurat passe. Akkurat riktig. Ingrid-reaksjonen, tenkte jeg. Riktig skryt av kaffe. Riktig latter. Riktig nikk. Hun gjorde alt så likt meg bare litt ivrigere, litt mer opplagt. Uten tretthet. Uten 23 års rutine.
Det la Eirik merke til. Uten selv å forstå det.
Jeg spiste kake og alt var hyggelig, men inni meg krøp en følelse jeg skulle bruke lang tid på å finne navn på som om alt så ut som før, men ting var flyttet en millimeter til siden.
Plutselig skulle jeg på kurs med jobben i Oslo, fire dager. Rektor spurte på fredag, jeg svarte ja mandag. Først tenkte jeg: fire dager med Eirik og Marianne alene. Men så bare ristet jeg på hodet. Det er voksne folk. Ingenting skjer. Jeg måtte ta en pause.
Vi snakket på kjøkkenet før jeg dro.
Jeg er tilbake fredag kveld, sa jeg. Marianne kan sikkert hjelpe til med middag.
Det går fint, svarte han. Ikke stress.
Jeg stresser ikke, sa jeg.
Jeg så på ham. Etter 23 år kjenner man hvert trekk. Han så rolig ut. Vanlig. Bare litt… lett. Som en som slipper å tenke på det vanskelige nettopp nå.
Jeg dro tidlig onsdag. Tog, kaffekopp, landskap. Kursene var kjedeligere enn fryktet. Snakket med Eirik om kveldene, kort.
Hvordan går det?
Bra. Vi har spist. Alt fint.
Marianne hjemme?
Ja, på rommet.
Ok. God natt.
God natt.
Ingenting galt, intet mistenkelig. Jeg sov dårlig, selv om jeg var trøtt. Tenkte på kurset, datteren, at jeg måtte kjøpe en ny kopp, gamle hadde sprukket. Tenkte på Marianne, to grå jakker, parfymeflaske.
Torsdag ringte rektor: Ingrid, siste dag i morgen er bare repetisjon. Du kan dra hjem nu få mest ut av tiden.
Jeg var hjemme halv ti, toget var tidlig, taxi uten kø.
Jeg låste meg inn med egen nøkkel. Trodde Eirik sov.
Men det gjorde han ikke.
I stua brant levende lys, bare to, på bordet ved sofaen. Dekkede fat, glass, små skåler. Duft av mat og parfyme. Magnolia. Flasken min var låst inn, så Marianne hadde skaffet sin egen.
Eirik satt med Marianne ved siden av. Hun hadde på seg en blå kjole jeg aldri hadde sett, men jeg kjente igjen min egen stil: mitt snitt, min farge. Håret bakover, hendene i fanget, samtalen lavmælt. Da jeg åpnet døra, hevet begge blikket.
Pause på tre sekunder.
Du er tidlig hjemme, sa Eirik.
Ser sånn ut, svarte jeg.
Jeg satte fra meg bagen, hang fra meg jakka, gjorde alt svært nøye fordi kroppen lystrer lettere når alt gjøres bevisst.
Dette er bare middag, prøvde Marianne. Vi har spist og…
Jeg ser det. Med levende lys, sa jeg.
Ny pause.
Romantisk, la jeg til tonløst. Det overrasket meg selv.
Eirik reiste seg.
Du må ikke lage…
Eirik, ikke si jeg ikke må lage noe, avbrøt jeg lavt, rolig.
Han tiet. Marianne så ned.
Jeg gikk på kjøkkenet, helte opp vann, drakk. På vinduskarmen sto det geraniumen som jeg alltid vanner på onsdager. Denne onsdagen var jeg borte. Den var like frisk.
Marianne har vannet den, skjønte jeg.
Jeg gikk tilbake til stua.
Marianne, finner du et sted å være i morgen?
Hun så opp.
Ingrid, jeg skjønner hvordan det ser ut…
Finner du deg et sted i morgen? gjentok jeg, uten å heve stemmen.
Ja. Det skal jeg.
Bra.
Jeg tok med meg bagen og gikk inn på soverommet. Lukket døra. Ikke låst, bare lukket. La meg med klær og stirret i taket. Hørte dem rydde vekk i stua. En dør skrapte gjesterommet.
Eirik kom ikke på soverommet. Jeg hørte han la seg i stua. Tydeligere enn ord.
Neste morgen var jeg tidlig oppe. Kokte kaffe og drakk ved vinduet. Byen våknet sakte. Fredag. Ei dame gikk forbi med hund, duer samlet seg på taket over gata. Alminnelig morgen.
Eirik kom ut i åttetida. Stanset i døra.
Vi må snakke sammen, sa han.
Ja.
Ingrid, det har aldri vært noe mellom meg og Marianne.
Kanskje ikke.
Ikke kanskje. Aldri.
Eirik, du misforstår. Jeg snakker ikke om det. Jeg snakker om alt jeg har sett den siste halvannen måneden.
Hva da, egentlig?
Jeg snudde meg.
Jeg har sett at et menneske har flyttet inn og gradvis blitt en kopi av meg. Frisyren, parfymen, oppskriftene, jakken, gestene mine. Og en mann som legger merke til det og liker det. Fordi det er meg, bare uten slitasje. Uten vanens rutine. Uten 23 år.
Han tiet.
Dette er ikke noe spørsmål, la jeg til. Det er bare det jeg har sett.
Du tar feil, sa han omsider.
Kanskje. Men nå går jeg på jobb. Når jeg kommer tilbake, ønsker jeg at gjesterommet er tomt for hennes ting.
Ingrid…
Forresten denne blinde tilliten. Det er vel meg. Jeg stolte altfor mye på begge.
Døra smalt ikke, jeg lukket den stille.
På skolen hadde jeg to timer. Svarte på spørsmål, førte fravær, drakk te med Nina i pausen. Hun snakket. Jeg nikket på de rette stedene, hørte knapt etter, men slapp spørsmålene fordi Nina forstod likevel.
Da jeg kom hjem halv fire, var gjesterommet tomt og pent oppredd. Ikke et spor. Marianne hadde dratt uten å etterlate rot, bare en hvit plastkam igjen på badet. Jeg løftet den med to fingre og kastet den.
Eirik var hjemme, på mobilen i stua. Da jeg kom inn la han bort mobilen.
Borte.
Ja.
Hva skjer nå?
Jeg hengte opp jakka, gikk på kjøkkenet og begynte med middagen uten å egentlig tenke over hva jeg laget. Det eneste jeg trengte var å holde meg i bevegelse.
Eirik kom etter.
Vi har vært sammen i 23 år. Vi kan ikke bare…
Jo, det kan vi. Ikke nå. Gi meg tid.
Hvor mye tid?
Vet ikke. Noen dager. Jeg må tenke.
Noen dager ble til ei uke. Vi bodde under samme tak som fremmede: høflig, uten scener, spiste hver for oss, sov i hver vår seng. Eirik forsøkte snakke, jeg svarte kort. Ikke fornærmet, bare ikke klar for å si ting høyt ennå. Alt jeg tenkte sto stablet inni meg, og jeg fryktet at hvis jeg åpnet, ville det renne over.
Hele uka tenkte jeg på hvordan det begynte. At jeg slapp Marianne inn uten å tenke. For det gjør man jo. Fordi vennskap forplikter. Fordi det er «vanlig». Når kjente jeg at noe var galt og hvorfor satte jeg ikke ord på det med en gang? Stille misunnelse. Kopiering av personlighet. Bit for bit. Duft. Eplekakeoppskrift.
Det som gjorde mest vondt, handlet ikke om Marianne. Det var Eirik.
Han kunne latt være å legge merke til noe. Eller, han kunne sagt ifra til meg. Ikke le med «forbedret kopi», som jeg kalte henne inni meg. Men han gjorde det. Han kjøpte kake. Han satt og småpratet. Han tente lys til middag mens jeg var borte. Kanskje uten å ville noe, kanskje bare tankeløst.
Neste søndag ringte jeg datteren min.
Mamma, du høres annerledes ut.
Hvordan da?
Jeg tror pappa og jeg skal gå fra hverandre. Det er første gang jeg sier det høyt.
Lang stillhet.
På grunn av Marianne?
Ikke bare. Hun fikk meg bare til å se hvordan det egentlig var.
Hva da?
Vi var blitt så vant til hverandre at vi sluttet å se. Hun kom, ble meg. Bare mer opplagt. Og han likte det.
Mamma…
Nei, jeg gråter ikke. Jeg forklarer bare.
Skal du bo alene?
En stund. Det er greit.
Jeg sa det og denne gangen var «greit» faktisk mitt eget valg.
Den søndagen sa jeg det til Eirik også.
Jeg tror det beste er om vi flytter fra hverandre.
Han sa ikke stort på lenge.
Er det endelig?
Jeg vet ikke. Jeg trenger plass. Må finne ut hvem jeg er uten denne leiligheten, uten deg, uten alt.
Det var bare et måltid med levende lys. Ingrid, det var bare det.
Nei, Eirik, dette handler ikke om lys. Det var bare dråpen. Før lysene var det så mye jeg så alt, jeg sa «det er greit», men det var det ikke.
Jeg skjønner ikke hva jeg gjorde galt.
Ingenting spesielt. Du sluttet å se meg. Du merket ikke engang at en annen ble jeg. Hvis du hadde sett meg, ville du sett det.
Han hadde ikke noe svar.
Vi må selge eller så kjøper jeg deg ut. Ikke nå, senere. Vi ordner det.
Hvor skal du?
Leie. I Drammen eller et annet sted. Jeg ser.
Begynne på nytt i en alder av 52, sa han, og jeg aner det var mest selvmedlidenhet.
Ja. Mange starter senere.
Jeg gikk ut på kjøkkenet, men stakk først innom badet. Tok ut den låste Magnolia-flasken. Holdt den, gikk ut i gangen og satte den pent i søppelspannet. Ikke kastet, bare plasserte den.
Lagde te.
De neste dagene var systematiske: Jeg ringte eiendomsmegler, fikk råd om boligen, snakket med advokat om papirene. Var innom Nina, oppsummerte kort. Hun himlet ikke med øynene, bare nikket et «ja» som betydde hun forstod alt.
Vi satt ved kjøkkenbordet hennes.
Er du sint på henne?
På Marianne? Ikke egentlig. Mest sint på meg selv for at jeg kalte det «vanlig» da det ikke var det.
Du kan ikke bebreide deg selv for å stole på folk.
Blind tillit, sa jeg. Det er meg.
Ikke blind, bare vennlig. Det er forskjell.
Kanskje.
Og Eirik?
På ham er jeg irritert, men det går over, tror jeg.
Hva skal du gjøre nå?
Leie leilighet, bytte frisyre, ny duft. Ikke Magnolia.
Klokt.
Og finne ut hva jeg faktisk liker. Hva som er mitt, ikke bare en vane.
Det tar tid.
Jeg har tid.
Hun skjenket opp te. Ute småregnet det, men ikke kaldt bare grått. Jeg så ut. For ukesvis siden visste jeg nøyaktig hvordan livet mitt så ut: leilighet, Eirik, jobb, rutiner, oppskrifter, parfymeflaske på baderomshylla til venstre. Alt «på plass». Nå hadde «på plass» mistet tyngden.
Men jeg kjente ikke tomhet eller savn. Følelsen var ny, merkelig, nesten klønete. Som om jeg tok av meg en jakke som klemte, men jeg ikke hadde merket det fordi jeg var vant til det.
Jeg vet ikke hva som kommer nå, Nina. For første gang på årevis. Men det er… til å holde ut.
Til å holde ut, gjentok hun og smilte. Godt ord.
Ny uke. Jeg fant en leilighet, liten ettroms i et annet nabolag i Drammen. Lys, vindu ut mot parken. Dyrt, men overkommelig. Avtalte visning, gikk dit, kjente på rommet. Parketten knirket et sted. Jeg gikk frem og tilbake. Her kunne jeg bo.
Jeg tar den, sa jeg til utleieren, en sliten kvinne.
Hvor lenge?
Vet ikke. Starter med ett år.
Hun nikket.
Hjemme, i leiligheten som snart ikke var min, begynte jeg å skille mine ting fra hans. Bøker, servise, klær. Ga bort noen klær jeg ikke hadde brukt på tre år «kan komme til nytte» gjør sjelden det. Jakken med belte ga jeg også bort. Kjøpte en mørkeblå, annet snitt. Så i speilet. Ingenting til felles med Mariannes. Bra.
Jeg hadde ikke kontaktet Marianne. Hun sendte en sms: «Ingrid, unnskyld. Jeg skadet deg. Tilgi hvis du kan.» Jeg leste, la bort telefonen. Jeg vet ikke om jeg ikke ville eller ikke kunne svare. Kanskje begge deler.
Eirik bodde der fortsatt. Vi snakket bare når det var nødvendig. Det var noe bittert, men også lettende i det. Jeg så at han ikke visste hva han skulle gjøre for å få det tilbake, kanskje heller ikke hva han hadde mistet.
Fredag, dagen før flytting, gikk jeg for å kjøpe parfyme. Lenge ble jeg stående ved hylla. Testet en og en. Ny ekspeditrise, tålmodig. Jeg ristet på hodet, prøvde nytt. Til slutt fant jeg en: «Sølvseder». Ikke blomst, bare tre, litt varm. Fremmed. Akkurat derfor tok jeg den.
Godt valg, sa ekspeditøren.
Får se, svarte jeg.
Flyttingen tok en halv dag. Nina hjalp med esker. Eirik også, det lot jeg gå. Vi bar i stillhet, uten anstrengelse. Alt på plass i min nye lille leilighet, min rekkefølge.
Da alle hadde gått, åpnet jeg Sølvseder, tok litt på håndleddet. Ny duft. Annerledes, men ikke vond. Bare uvant. Jeg løftet armen dette må jeg lære meg. Eller bare være med det ukjente.
Ute var parken allerede naken etter høsten, novemberen tygde på de siste bladene. Gatelysene ble tent tidlig. Jeg satte på vann, fant en hel kopp i en flytteeske, stilte meg i vinduet.
Telefonen på vinduskarmen. Datteren ringte.
Hvordan går det, mamma? Har du ordnet deg?
Jeg jobber med saken.
Er du redd?
Jeg så på lysene ute.
Nei, svarte jeg. Du vet, jeg er ikke redd.
