Jeg har kjent Einar helt siden vi var barn. Vi bodde i samme gård, og selvfølgelig ble vi gode venner. Da vi ble tenåringer, samlet vi vennegjengen og dro til sentrum av Oslo. Der ruslet vi rundt eller satt på en benk og pratet. Kjærestegreier tok vi ikke særlig alvorlig. Det viktigste var hvordan gutta så på oss vi ville jo ikke tape ansikt foran vennene våre.
Senere måtte jeg inn til førstegangstjenesten, mens Einar på et eller annet vis slapp unna. Etter militæret fikk jeg meg jobb, og til slutt giftet jeg meg. Kona mi og jeg var sammen i ti år og fikk to barn. Etter hvert innså vi at vi hadde vokst helt fra hverandre. Vi begynte å krangle, og til slutt forstod vi at det var best for alle om vi skilte lag. Ganske raskt var skilsmissen et faktum.
To år etter, nå som en fri mann, traff jeg helt tilfeldig på Einar igjen. Han hadde forandret seg mye i løpet av de tolv årene; han hadde lagt seg kraftig ut.
Vi satte oss på en kafé og begynte å snakke sammen. Det viste seg at Einar også var skilt, og at han lette etter ei ny dame. Ett år gikk. Jeg fant meg ei flott kvinne, og vi giftet oss. Tilfeldigvis møtte jeg også Einar igjen, og nå hadde også han fått seg en ny kjæreste. Men jeg likte ikke kona hans. Hun var en ganske stor kvinne.
Hva liker du egentlig med henne? spurte jeg Einar.
Da svarte han at hun var veldig flink til å holde huset og til å lage mat.
Dessuten gir hun meg ro i sjela! Jeg kan sitte i fred med en øl og se på fotball, eller stikke en tur ut med gutta. Hun er den perfekte dama. Hun forbyr meg aldri noe.
Jeg ble faktisk litt overrasket av å høre det. For meg er nemlig kvinnen i livet mitt noe helt annet. Selvsagt er det fint at hun kan lage god mat og holde hjemmet i orden, men for meg er det viktigste at vi elsker hverandre.
Noen setter mest pris på ryddighet og god mat. Men jeg vil at jeg og min kjære skal være på samme bølgelengde, at vi nesten smelter sammen til én. Vi må respektere og forstå hverandre. Det er så mye enklere om man deler interesser, og står side ved side i hverdagen. Vi lager ofte mat sammen og hjelper til hjemme, begge to.
Når to mennesker sykler samme vei og tråkker i takt, er sjansen for å komme trygt fram mye større.
Er du ikke enig med meg i det?
