Hver kveld kom en rød katt opp på balkongen min. Den mjauet på en måte som om den ba om hjelp – det ga verken meg eller samvittigheten fred. Jeg vurderte nesten å ringe dyrebeskyttelsen, men så snart jeg åpnet døren, spratt den av gårde. Rett imot det jeg fryktet mest.
– Der er du igjen!
Jeg dro for gardinen og så ut på balkongen. Den røde katten satt på rekkverket og stirret rett på meg. Øynene glødet i kveldsskumringen, og fra strupen kom et langtrukket, nesten menneskelig mjau.
– Gå vekk, – viftet jeg med hånden og trakk gardinen for igjen.
Femte kvelden på rad gjentok det seg helt latterlig: så fort jeg kom hjem fra jobb – der var katten igjen. Igjen på balkongen min i fjerde etasje! Hvordan den kom seg opp der, var en gåte for meg, men der satt den – på ny.
Jeg jobbet som regnskapsfører i et lite firma, og de siste månedene hadde vært spesielt tunge. Kvartalsrapporten skulle leveres, kontroller, uendelige telefonsamtaler. Jeg kom hjem helt utslitt. Alt jeg trengte, var stillhet, varm te og favorittserien min. Og så denne katten med konsertene sine.
– Hør, kanskje du bare skal gi den mat? – foreslo kollegaen min Marit dagen etter. – Den spiser og gir seg.
– Jeg har ikke tenkt å temme villkatter, – svarte jeg skarpt. – Jeg har nok problemer som det er.
Og det var sant. Etter skilsmissen for tre år siden hadde jeg innrettet livet akkurat slik jeg ville. Ingen avhengigheter, ingen forpliktelser. Leiligheten var min borg, med orden og forutsigbarhet. Dyr passet ikke inn i planene.
Men katten så ut til å mene noe annet. Sjette kvelden mjauet den så høyt og insisterende at naboen under ringte på døren.
– Åse, kan du ikke gjøre noe med den katten? – spurte hun. – Hodet mitt holder på å revne av hylingen.
– Unnskyld, Gyda, – mumlet jeg. – Jeg ordner det nå.
Å ordne det hadde jeg absolutt ikke lyst til. Jeg vurderte å ringe dyrebeskyttelsen, men så husket jeg hva de gjør med hjemløse dyr, og klarte det ikke.
– Hva er det du vil?
Jeg åpnet balkongdøren og gikk ut. Katten sluttet å mjaue og så oppmerksomt på meg. Den var tynn, pelsen var flokete, men øynene var helt sunne og intelligente. Veldig intelligente.
– Javel, si hva du vil. Mat?
Jeg strakte ut hånden for å klappe den, men katten hoppet unna, gikk ned brannstigen noen trinn og stoppet. Så seg tilbake. Så på meg. Mjauet igjen.
– Vil du at jeg skal følge etter deg? – spurte jeg vantro.
Katten gikk enda lenger ned og så seg tilbake igjen.
Nysgjerrighet er en merkelig ting. Den driver meg til handling – det er det eneste ordet. Jeg grep tak i jakkeermet, stakk raskt føttene i joggeskoene, uten å tenke på bekvemmelighet, og gikk ut i gangen. Katten, som om den visste alt på forhånd, satt allerede ved døren. Da den så meg, forsvant den ned trappen uten å se seg tilbake. En nesten lydløs skygge foran. Jeg hadde bare å følge etter.
Vi kom ned til første etasje, men kanten stoppet ikke. Den gikk mot døren til kjelleren, som jeg aldri hadde åpnet. Døren sto på gløtt, og innenfor gapet et svart tomrom.
– Vil du at jeg skal dit ned?
Jeg så på katten.
– Ikke i drømmene.
Men katten smøg seg inn og kom straks tilbake. Satte seg ved dørterskelen. Så på meg med de uvanlige øynene.
Og da hørte jeg det. En tynn, knapt merkbar piping. Flere stemmer på en gang.
– Unger? – hvisket jeg.
Jeg tok frem telefonen, slo på lommelykten og gikk forsiktig inn i kjelleren. Det luktet fukt og mugg. Katten gikk foran, så seg av og til tilbake for å sjekke at jeg fulgte.
I det innerste hjørnet, bak gamle rør, så jeg dem. Fire bittesmå kattunger lå på et stykke skittent tøy. De var så små at øynene ennå ikke var åpne. Pipingen var fortvilet, sulten.
– Herregud.
Jeg satte meg på huk ved siden av.
– Hvordan havnet dere her?
Katten kom bort til ungene, la seg ved siden av, og de festet seg straks til pattene. Men jeg så at den selv var utmattet, melken rakk tydeligvis ikke til. Temperaturen i kjelleren var vel ti grader, ikke mer. Om natten kunne det bli enda kaldere.
– Du kom for å be om hjelp, – sa jeg, ikke som et spørsmål, men som en påstand. – Du lette etter noen som kunne hjelpe barna dine.
Katten så på meg og mjauet svakt. I blikket lå takknemlighet.
Jeg tok frem telefonen og ringte Marit. Hun svarte ikke med en gang.
– Åse, hva er det? Klokka er nesten ti.
– Jeg trenger hjelp. Med en gang. Jeg har en situasjon her.
Marit kom tjue minutter senere med en eske, et varmt teppe og en flaske til mating av kattunger. Hun hadde erfaring – for et år siden hadde hun reddet en forlatt valp.
– Dette er omfattende, – kommanderte hun og vurderte situasjonen. – Ungene tar vi med hjem umiddelbart. Moren også. I morgen tidlig til veterinæren. Jeg trenger hjelp med matingen, de er for små.
– Jeg hjelper til, – sa jeg stille.
Vi la forsiktig kattungene over i esken. Katten ble først urolig, men forsto at de ikke var i fare, og hoppet rolig ned etter dem.
Hjemme ordnet jeg plass til dem på badet, der det var varmest. Marit viste meg hvordan man best mater kattunger med flaske når moren ikke strekker til. Katten spiste grådig, sannsynligvis for første gang på mange dager.
– Vet du, – sa Marit og så på meg, – jeg har alltid tenkt at du har stengt deg selv for mye inne etter skilsmissen. Redd for å stole på noen igjen, til og med dyr.
– Kanskje det.
Jeg strøk den røde pelsen.
– Men denne katten viste meg hva ekte hengivenhet er. Den kunne bare ha forlatt ungene og lett etter mat til seg selv. I stedet lette den etter hjelp til dem.
Veterinæren dagen etter sa at kattungene ville overleve, men at de trengte nøye stell. Katte moren trengte vitaminer og ekstra næring.
«Sjelden ser man så sterk morskjærlighet,» sa legen, nesten som om han tenkte høyt. «Vanligvis gjemmer villkatter ungene sine på bortgjemte steder. Men denne fant en måte å be om hjelp.»
De neste tre ukene levde jeg etter mateplanen. Vekkerklokken ringte hver tredje time, både dag og natt. Marit hjalp til når jeg var på jobb. Kattungene ble sterkere, åpnet øynene, begynte å krabbe.
Forresten, jeg glemte å si – på jobb trodde alle at jeg hadde fått en baby. Ringen under øynene var så store. Kolleger spurte om alt var bra, om jeg var syk. Jeg spøkte med at jeg led av søvnløshet.
– Åse, du skjønner at det ikke går an å ha fem katter i en ettromsleilighet? – spurte Marit forsiktig.
– Jeg skjønner, – nikket jeg.
Jeg la ut annonse om bortsetting av kattunger til gode hjem. Interesserte var det mange, men jeg valgte nøye ut framtidige eiere, sjekket forholdene de skulle bo under.
To måneder senere hadde alle fire kattunger fått et hjem. En tok naboen Gyda – den samme som hadde klaget på mjauingen.
– Barnebarna kommer og blir glade, – smilte hun. – Jeg har lenge hatt lyst på katt, men aldri turt.
Den røde katten ble hos meg. Jeg kalte den Røssi, enkelt og greit. Den viste seg å være utrolig smart og takknemlig. Den sov på puten min, møtte meg når jeg kom hjem, og spant på fanget om kveldene.
– Vet du, Røssi, – sa jeg en kveld, – du har lært meg mye. Jeg trodde jeg ikke ville ha ansvar for noen. Så ble det klart – når man gir varme til en annen, blir ens eget liv rikere.
Røssi så på meg med sine kloke øyne og la hodet på hånden min.
Et halvt år senere fortalte Marit at kattungene var blitt store, friske og lykkelige. Gyda var helt forelsket i sitt kjæledyr. Og jeg hadde fått en tradisjon – hver kveld åpner jeg balkongdøren og slipper Røssi ut for å få litt frisk luft.
Noen ganger kommer barmhjertighet til oss i den mest uventede form. I form av en pågående villkatt som ikke ga opp og fant en måte å redde barna sine på. Morskjærlighet kjenner ingen grenser, verken hos mennesker eller dyr. Og menneskets hjerte kan smelte selv etter mange års ensomhet, hvis medfølelsen våkner.
Har du lagt merke til hjemløse dyr? Kanskje noen av dem også ber om hjelp. Del din historie i kommentarfeltet.
