En morgen kjørte pappa bilen mot jobb, men veiene var laget av glass, og himmelen dryppet ned i rare farger. Han stanset ved en bensinstasjon i utkanten av Oslo, der lukten av kaffe blandet seg med duft av regnvått moskus. Utenfor stod det ei ung, gravid jente, Solfrid, 19 år gammel, og ba om hjelp mens spurver hoppet rundt føttene hennes.
Pappa kjente på lommeboken sin, men fant bare gamle mynter fra fjernere tider, og sa at han dessverre ikke hadde noen norske kroner i lomma. Så satte han seg inn i bilen igjen for å kjøre, men fuglene sang så underlig at han steg ut og spurte Solfrid hvordan hun hadde havnet der i regnet.
Hun fortalte, med en stemme som krøllet seg som små bølger på Oslofjorden, at hun hadde kranglet med foreldrene sine. Valgene hennes hadde ledet henne ut av det trygge, og hun hadde blitt gravid utenfor ekteskap. Foreldrene var som kalde nordavindsvinder og hadde jaget henne ut. Pappa spurte om hun hadde jobb eller noen økonomisk støtte. Hun svarte nei, og blikket hennes fløt av gårde som en båt uten årer.
Etter en kort samtale grep pappa de rare hendene til drømmen og ga henne sitt visittkort, prydet med tegninger av elg og fjord. Han ba henne ringe ham neste dag, og ordene hans hang igjen i lufta som mystiske tåkeskyer.
Dagen etter ringte Solfrid, og pappa inviterte henne til kontoret sitt, et sted hvor telefonene ringte som bjeller i vinteren. Hun kom til et intervju, og etter én uke begynte hun å arbeide med å svare på telefoner og gjøre små ærend som å hente røde appelsiner fra markedet. Tiden slynget seg rart, og Solfrid vokste med oppgavene sine; snart var hun en av firmaets nestledere, mens Oslo underlig nok fløt forbi vinduene som en elv av sølv.
Nå har Solfrid sin lille familie, og de lever godt, der hverdagen alltid er vevd sammen med drømmer om fjell, store elger og skimrende snø.
