Som en uventet gave fra en ektemann som slet med alkohol, fikk Elin plutselig ansvaret for å ta vare på hans mor. De hadde vært skilt i ti år. Ikke bare på grunn av mannen hennes sitt alkoholproblem, men også fordi han altfor ofte lot nevene falle der de ikke hørte hjemme.
For lengst hadde hun brutt alle bånd. Sønnen de hadde sammen giftet seg siden og bodde nå i Trondheim, langt unna. Forholdet til faren var ikke-eksisterende hvem vil vel ha en far som alltid har en flaske i hånden? Faren viste heller aldri noen tegn til at han brydde seg om sønnen sin.
Så en søndagsmorgen, med mørke skyer og fuktig luft over Oslo, fikk Elin en telefon som stanset tiden. Hennes eksmann var død. Ingen annen var der for å ordne med gravferden, så hun og sønnen tok ansvaret. De ga ham en verdig bisettelse, med alle nødvendige seremonier.
Men da gjensto den gamle, syke svigermoren. Hva skulle Elin gjøre med henne? Hadde hun bare vært sånn som andre, men nei svigermoren var alltid full av overraskelser. Helt siden de hadde blitt kjent første gang, hadde hun gjort alt vanskeligere.
Svigermoren bodde i et lite hvitt hus i utkanten av Drammen. Etter gravferden reiste Elins sønn hjem til sitt eget liv og familie. Tilbake sto Elin med alt ansvaret for den sure, klagende gamle kvinnen.
Hun gjorde det hun kunne, besøkte henne flere ganger i uka. Tok med matvarer fra butikken, som svigermoren alltid fant noe galt med, men likevel slukte som om hun aldri hadde fått noe bedre. Kløvde ved til ovnen, selv om det nesten var for tungt for Elin. Hun kunne jo ikke forlate et hjelpeløst menneske. Hvem kan bære det på samvittigheten?
Tre måneder gikk på denne måten. Så kom vinteren og den siste stillheten. Den gamle svigermoren døde. Da testamentet ble lest, stod Elin igjen, målløs huset i Drammen og flere hundre tusen kroner på konto var overlatt til henne, samlet opp etter et langt liv.
Det var alt hun fikk. Så mye og så lite takknemlighet.
