Jeg og kona mi hadde lenge spart opp penger for å kjøpe oss et hus på landet, og til slutt klarte vi å kjøpe drømmehjemmet vårt. Nå har vi hatt det i et år, og bruker det til helgeturer og sommerferier.
Vi fikk også god hjelp av foreldrene mine, som gjerne ville bidra til at drømmen ble virkelighet litt tidligere. Vi var så glade, så vi satte i gang med oppussing og små prosjekter med stor entusiasme. Vi bygde et drivhus ved siden av hagen for å kunne dyrke grønnsaker om vinteren, og i hagen laget vi sandkasse og huske så barna kunne leke. Fra første stund har vennene våre, både mine og min manns, besøkt oss nesten daglig, og vi har ofte gått ned til elva like ved huset. På kvelden grillet vi, og sent på natten dro de fleste hjem, unntatt noen få som ble over natten siden ikke alle hadde bil til å kjøre hjem så sent. Alle gratulerte oss med at vi hadde kjøpt oss hus.
Etter et år oppdaget de fleste av våre bekjente at det er viktig å kjenne sin besøkelsestid. Derfor sluttet de å komme så ofte, og nå kommer de stort sett bare når vi inviterer dem i anledning høytider. Men det er én person som ikke har fått med seg dette. Hver gang denne kvinnen får høre noe om hytta vår, pakker hun kofferten og står på døra, uten tanke på om vi egentlig ønsker besøk eller ei.
Det hadde ikke vært et problem hvis det bare var meg og mannen min, men ofte er foreldrene og barna våre der også. Jeg har forsøkt å antyde flere ganger at hun kanskje burde reise hjem, men alt jeg sa gikk henne rett over hodet. Hun endte faktisk opp med å bo hos oss i to hele måneder.
Hun fanget aldri poenget når jeg antydet at det var på tide å dra. Jeg prøvde til og med å forklare at mannen min sine foreldre skulle komme på besøk, og at det ville bli for trangt, men hun sa bare at hun kunne ligge på gulvet hvis hun fikk en madrass.
Et typisk besøk fra henne ser slik ut: hun kommer fredag kveld, og resten av helgen ligger hun på sofaen foran TVen mens jeg og mannen min jobber ute i hagen og vanner plantene. Når vi ba henne om hjelp, svarte hun alltid: “Jeg kom hit for å slappe av.”
Verken mannen min eller foreldrene mine har sagt noe om denne bekjentskapet, det virker som at det bare er jeg som begynte å irritere meg over henne.
Så ble det kaldt og vinteren kom. Jeg satt sammen med henne i stua på hytta vi drakk kaffe så sier hun: “Jaja, synd det er vinter nå, hadde det vært sommer hadde jeg vært her hos deg hele tiden.” Jeg grøsset litt av kommentarene hennes, og tenkte for meg selv: Derfor klarer jeg ikke å si rett ut at jeg ikke liker at hun kommer hver helg det gjør meg så stressa. Tenk om hun blir fornærmet og kutter kontakten?
Det vil jeg egentlig ikke. Jeg ønsker bare at hun ikke skal komme hver eneste helg. Hva kan jeg gjøre?
Noen ganger må vi sette klare grenser for å ta vare på oss selv og våre nærmeste det kan føles vanskelig, men respekt for egen tid og andres valg skaper bedre vennskap og tryggere hjem.
