– En god kvinne, hva skulle vi vel gjort uten henne? – Og du gir henne bare to tusen i måneden. – Olena, vi har jo skrevet leiligheten vår over på henne Nikolai reiste seg sakte fra sengen og gikk inn på naborommet. I skjæret fra nattlampen så han mykt på sin kone med svekkede øyne. Han satte seg ved siden av henne, lyttet. – Det virker bra. Så reiste han seg igjen og tuslet ut på kjøkkenet. Åpnet kefiren, var innom badet, og gikk til sitt eget rom. La seg. Fikk ikke sove: – Vi er blitt nitti, Olena og jeg. Hvor lenge har vi levd? Snart skal vi til våre fedre, og ingen er her. Døtrene – Natalia finnes ikke mer, hun ble ikke engang seksti. Maksim finnes heller ikke lenger. Han festet vekk livet… Barnebarnet Oksana, hun har bodd i Polen i snart tjue år. Husker nok ikke bestefar og bestemor lenger. Hun har sikkert store barn selv nå… Han merket ikke at han hadde sovnet. Våknet av at noen tok på ham: – Nikolai, går det bra? – lød en svak stemme. Han åpnet øynene. Kona sto bøyd over ham. – Hva er det, Olena? – Så at du bare lå der og ikke rørte deg. – Jeg lever ennå! Gå og legg deg! Slepende skritt. Lyset på kjøkkenet slås av. Olena Ivanovna drakk litt vann, gikk på badet og la seg på nytt. Tenkte: – En dag våkner jeg, og han er borte. Hva gjør jeg da? Kanskje jeg går først… Nikolai har allerede ordnet minnestundene våre. Aldri trodde jeg man kunne ordne slikt på forhånd. Men kanskje er det like greit. Hvem skulle ellers gjøre det for oss? Barnebarnet har glemt oss. Bare naboen Ivanka kommer. Hun har nøkkel til leiligheten vår. Bestefar gir henne tusenlapper fra pensjonen. Hun kjøper mat og gjør alt som trengs. Hvor skal vi ellers gjøre av pengene? Vi kommer jo oss ikke ned fra fjerde etasje lenger. Nikolai Ivanovitsj åpnet øynene. Sola skinte inn. Han gikk ut på balkongen og så de grønne kirsebærtrærne. Et smil bredte seg over ansiktet. – Vi klarte oss til sommeren! Så til til Olena. Hun satt tankefullt på sengen. – Slutt å gruble, Olena! Bli med ut, jeg vil vise deg noe. – Åh, jeg har ikke krefter igjen! – sa hun og reiste seg forsiktig. – Hva har du funnet på? – Kom nå, kom nå! Han støttet henne bort til balkongen. – Se, kirsebærtrærne har blitt grønne! Du sa vi ikke ville klare oss til sommeren, men se! – Åj, jammen! Og for et deilig vær. De satte seg på benken ute. – Husker du jeg inviterte deg på kino, den gangen på skolen? Kirsebærtrærne var akkurat blitt grønne. – Hvordan kan man glemme noe slikt? Hvor mange år er det siden nå? – Sytti… Sytti-fem. Lenge satt de slik, mimret om ungdommen. Mye glemmer man med alderdommen, til og med det som skjedde i går, men ungdommen glemmer man aldri. – Vi prater oss helt bort! – lo kona og reiste seg. – Vi har jo ikke spist frokost enda. – Olena, lag deg en god kopp te! Nå er jeg lei det urtevannet. – Men vi får jo ikke lov. – Bare lag den svak, og så litt sukker i. Nikolai Ivanovitsj drakk tynn te med en liten ostesmørbrød og tenkte på da de hadde sterk og søt te til frokost. Kanskje med boller eller pannekaker. Naboen kom inn og smilte: – Hvordan går det med dere? – Hva slags liv kan nittiåringer ha? – fleipet han. – Neimen, spøker du, så er alt bra! Skal jeg kjøpe noe til dere? – Ivanka, kjøp litt kjøtt! – ba Nikolai Ivanovitsj. – Det får dere jo ikke spise. – Kylling går bra. – Greit, jeg kjøper det. Jeg lager en nudelsuppe! Naboen ryddet, vasket opp, og dro. – Olena, la oss gå ut på balkongen og varme oss litt i sola, – foreslo mannen. – La oss! Naboen kom ut på balkongen. – Er dere allerede klare for mer sol? – Det er godt her ute, Ivanka! – smilte Olena Ivanovna. – Greit, jeg tar med grøt ut, og så lager jeg suppe til lunsj! – For en god kvinne, – sa han og så etter henne. – Hva skulle vi vel gjort uten henne? – Og du gir henne bare to tusen i måneden. – Olena, vi har jo skrevet leiligheten på henne. – Men hun vet det ikke. De ble sittende på balkongen til lunsj. Til lunsj var det kyllingsuppe, god med kyllingbiter og potetmos: – Jeg laget alltid slik til Natalja og Maksim da de var små, – mintes Olena Ivanovna. – Og nå er det fremmede som lager mat til oss på våre gamle dager, – sukket mannen tungt. – Kanskje, Nikolai, er det bare skjebnen vår. Når vi er borte, vil ingen gråte over oss. – Nå, Olena, la oss ikke sørge mer. Kom, så tar vi oss en lur! – Nikolai, det sies jo: «En gammel er som et barn.» Alt er som hos små: moset suppe, middagslur, ettermiddagsmat. Nikolai Ivanovitsj sov litt, sto opp – fikk ikke til å sove. Været endrer seg, kanskje? Han gikk på kjøkkenet. To glass med saft sto klart, nøye forberedt av Ivanka. Han tok dem i begge hender og bar dem forsiktig inn på konas rom. Hun satt på sengen og så tankefullt ut vinduet: – Hva er det, Olena, har du blitt trist? – smilte han. – Her har du litt saft! Hun tok en slurk: – Får du heller ikke sove? – Været. – Jeg har hatt det rart i hele dag, – Olena Ivanovna ristet trist på hodet. – Føler ikke det er mye igjen. Lov meg en fin begravelse. – Olena, hva er det du sier? Hvordan skal jeg leve uten deg? – En av oss vil dra først uansett. – Nå holder det! Kom, vi går ut på balkongen! De satt der til kvelden. Ivanka lagde syrniki. De spiste og så på TV. Hver kveld så de på TV før de la seg. Nye filmer skjønte de ikke så mye av, så de så på gamle komedier og tegnefilmer. I dag så de bare én tegnefilm. Olena Ivanovna reiste seg: – Jeg går og legger meg. Er så trøtt. – Da legger jeg meg også. – Kan jeg få se ordentlig på deg? – spurte kona plutselig. – Hvorfor det? – Bare se. Lenge så de hverandre i øynene. Husket nok ungdomstiden, da alt lå foran dem. – La meg følge deg til senga di. Hun tok ham under armen, og de gikk sakte. Han brettet teppet varsomt over henne, og gikk til sitt rom. En tung følelse i brystet holdt ham våken. Han trodde ikke han sov. Men klokka viste to om natten. Han gikk sakte inn til konas rom. Hun lå med åpne øyne. – Olena! Han tok hånden hennes. – Olena, hva er det! O-le-na! Brått fikk han selv pusteproblemer. Han gikk til eget rom. Tok frem dokumentene, la dem på bordet. Gikk tilbake til konas seng, så lenge på ansiktet hennes. Så la han seg ved siden av og lukket øynene. Han så Olena, ung og vakker, som for syttifem år siden. Hun gikk mot et lys i det fjerne. Han løp etter, tok henne i hånden. Neste morgen gikk Ivanka inn på soverommet. De lå sammen side om side. Begge med smil om munnen. Til slutt ringte hun ambulansen. Legen så forundret på dem og sa: – Begge gikk samtidig. De må ha vært veldig glad i hverandre… De ble hentet. Ivanka sank sammen på stolen ved bordet. Så så hun dokumentene og testamentet med sitt navn. Hun la hodet i hendene og gråt… Lik og legg igjen dine tanker i kommentarfeltet!

For en flott kvinne. Hva skulle vi gjort uten henne?
Og du betaler henne bare to tusen kroner i måneden.
Ragnhild, vi har jo skrevet leiligheten på henne.

Knut reiste seg fra sengen og gikk sakte inn i det andre rommet. I lyset fra nattlampen kikket han svakt på sin kone.

Han satte seg ned ved siden av henne og lyttet. Det virker som alt er bra.

Han reiste seg igjen og tuslet sakte ut på kjøkkenet. Åpnet surmelken, gikk innom badet og gikk så inn til sitt eget rom.

Han la seg på sengen. Søvnen ville ikke komme:

Vi er begge nitti, Ragnhild og jeg. Hvor mange år har vi levd? Snart skal vi vel møte Vårherre, og ingen er igjen her hos oss.

Døtrene, Anne døde før hun rakk å bli seksti.

Magnus, vår sønn, er også borte nå. Han festet for mye… Barnebarnet, Silje, bor i Polen har gjort det i snart tjue år. Husker knapt besteforeldrene sine. Hun har sikkert store barn selv nå…

Han merket ikke at han sovnet.

Han våknet av en hånds forsiktige berøring:

Går det bra, Knut? hørte han en svak og kjent stemme.

Han slo opp øynene. Over ham bøyde Ragnhild seg.

Hva er det, Ragnhild?

Du ligger så stille, jeg måtte sjekke at alt var fint.

Jeg lever fortsatt! Gå og sov du!

Han hørte sløve steg som subbet over parketten, lyset ble slått på ute på kjøkkenet.

Ragnhild drakk et glass vann, tok en tur på badet og gikk videre til sitt rom. Hun la seg på sengen og funderte:

En dag våkner jeg og så er han borte. Hva gjør jeg da? Eller kanskje jeg drar først.

Knut har til og med planlagt begravelsen for oss begge. Jeg trodde aldri det var vanlig å gjøre sånt så tidlig, men kanskje er det like greit. Hvem skulle ellers ordne alt?

Barnebarnet har glemt oss for lengst. Bare nabojenta Ingrid kommer innom. Henne har vi gitt nøkkel. Knut gir henne tusen kroner fra pensjonen hver måned, så hander hun for oss eller hjelper til med andre småting. Vi har jo ikke bruk for pengene lenger, og vi går knapt ned fra fjerde etasje på egen hånd nå.

Knut åpnet øynene. Solen skinte gjennom vinduet. Han gikk ut på balkongen og så hvordan greinene på heggen hadde fått grønne blader. Et smil gled over ansiktet hans:

Vi klarte å oppleve sommeren også!

Han gikk for å hente sin kone. Hun satt tankefullt på sengekanten.

Ragnhild, ikke vær lei deg! Kom, så skal jeg vise deg noe.

Jeg har ingen krefter igjen! sa hun og kom seg så vidt opp. Hva er det du har funnet på?

Kom nå, kom!

Han støttet henne varsomt og førte henne ut til balkongen.

Se, hegga er grønn! Og du sa vi ikke ville leve til sommeren. Men det gjorde vi!

Ja, det er sant og sola skinner!

De satte seg på benken på balkongen.

Husker du da jeg spurte om du ville gå på kino? Vi gikk på skolen da. Akkurat den dagen var heggen også full av grønne blader.

Slike ting glemmer man aldri. Hvor mange år er det siden nå?

Syttifem… eller mer.

De satt lenge og fortalte om ungdomsårene. Med alderen glemmer man mye, kanskje til og med hva som hendte i går, men ungdomsminner svekkes ikke.

Nå har vi pratet oss bort! sa Ragnhild og reiste seg. Vi har ikke engang spist frokost.

Lag litt ordentlig te, Ragnhild! Ikke bare urtete hele tiden.

Det er jo ikke sunt for oss.

Bare litt svak te, og en skje sukker hver, da.

Knut satt og drakk svak te, med et lite ostesmørbrød til, og mintes den tiden da morgenene begynte med kraftig, søt te. Og gjerne boller eller pannekaker til.

Nabojenta kom inn. Hun smilte:

Hvordan har dere det?

Hvordan skal det gå med oss på nitti? spøkte Knut.

Så lenge du spøker, så går det bra. Hva skal jeg kjøpe til dere?

Ingrid, kjøp med litt kjøtt! ba Knut.

Det er jo egentlig ikke så smart…

Men kylling går bra.

Greit, jeg lager kyllingsuppe til dere i dag!

Ingrid ryddet litt på kjøkkenet, vasket opp og forsvant ut igjen.

Ragnhild, skal vi sette oss litt på balkongen igjen varme oss i sola?

La oss gjøre det!

Ingrid kom snart tilbake igjen og stakk hodet ut på balkongen:

Blitt glad i sola, dere?

Det er så godt her, Ingrid! smilte Ragnhild.

Jeg skal hente grøt til dere, og begynner på suppa til middag.

En god jente, sa Knut og så etter henne. Hva skulle vi gjort uten henne?

Og alt du gir henne er bare to tusen i måneden.

Ragnhild, vi har overlatt leiligheten til henne.

Hun vet jo ikke det.

De ble sittende på balkongen til middag. Til middag var det kyllingsuppe med kjøttbiter og most potet:

Slik suppe lagde jeg alltid til Anne og Magnus da de var små, mintes Ragnhild.

Ja, og nå får vi maten servert av andre, sa Knut og sukket tungt.

Det er vår skjebne, Knut. Når vi er borte, vil vel ingen savne oss.

Nå, Ragnhild, ikke vær trist. Kom, vi tar oss en hvil!

Det sies jo, Knut:
«Gammel og barn er like vi har most suppe, vi har sovetid og matpause.»

Knut duppet litt men fikk ikke sove ordentlig. Kanskje været? Han gikk ut på kjøkkenet. På bordet sto det to glass med saft, satt frem av Ingrid.

Han tok dem varsomt og gikk inn til Ragnhild, som satt på sengen og så ut av vinduet.

Hva er det, Ragnhild, du ser så trist ut? smilte han. Her, drikk litt saft!

Hun tok en slurk.

Får du heller ikke sove?

Været, antar jeg.

Jeg har følt meg så rar i dag, Knut. Jeg tror ikke jeg har lenge igjen. Du må gi meg en fin begravelse.

Ikke si sånt, Ragnhild. Hva skulle jeg gjort uten deg?

En av oss må jo dra først.

Nå er det nok. Kom, vi går ut på balkongen igjen!

De ble sittende ute til kvelden. Ingrid laget ostekaker til kvelds. De spiste og så på TV sammen. Det var vanskelig å følge nye filmer, så de så som vanlig på gamle komedier eller tegnefilmer.

Denne kvelden rakk de bare én tegnefilm før Ragnhild reiste seg:

Jeg går og legger meg. Er så sliten i dag.

Jeg også, svarte Knut.

La meg se ordentlig på deg! ba Ragnhild plutselig.

Hvorfor det?

Bare fordi.

De så lenge på hverandre, kanskje tenkte de begge på ungdommen da alt ennå lå foran dem.

Kom, la meg følge deg til sengen.

Ragnhild tok mannen sin under armen, og sammen gikk de sakte inn til soverommet.

Han la teppet godt over henne før han gikk til sitt eget rom.

Tungt i brystet denne kvelden. Søvnen uteble lenge.

Han trodde nesten ikke at han hadde sovet, men klokken viste at det var to om natten. Han sto opp og gikk til Ragnhilds rom.

Hun lå med åpne øyne.

Ragnhild!

Han tok hånden hennes.

Ragnhild, hva skjer? Ra-gn-hild!

Plutselig fikk han selv ikke puste. Han gikk til sitt rom, la frem de ferdige papirene på bordet.

Så kom han tilbake til kona og stod lenge og så på ansiktet hennes. La seg så ned ved siden av henne og lukket øynene.

Han så sin Ragnhild ung og vakker, slik hun hadde vært for syttifem år siden. Hun gikk mot et sterkt lys i det fjerne. Han løp etter, tok henne i hånden.

Neste morgen kom Ingrid inn på soverommet. Der lå de to ved siden av hverandre, med samme, fredelige smil.

Ingrid ringte etter hjelp.

Legen som kom, ristet på hodet:

Begge to samtidig. De må virkelig ha elsket hverandre

De ble hentet bort. Ingrid sank sammen på stolen ved bordet. Da fikk hun øye på papirene og testamentet på hennes eget navn.

Hun la hodet i hendene og gråt

Slik slutter det, med minner om kjærlighet og vennskap; kanskje lærer vi at det viktigste i livet ikke er hvor mye vi har, men hvordan vi bryr oss om hverandre og tar vare på de siste dagene vi har sammen.