En god kvinne
« En god kvinne. Hva skulle vi gjort uten henne?
Og du betaler henne bare to tusen kroner i måneden.
Sigrid, vi har jo skrevet leiligheten på henne.»
Komiske samtaler
Det er lenge siden nå, men jeg husker fortsatt hvordan Olav reiste seg tungt fra sengen og ruslet sakte inn på naboværelset. I det matte lyset fra nattlampen kikket han med slitne øyne på sin kone.
Han satte seg på sengekanten, lyttet stille. Det virker å stå til.
Olav rettet seg opp og subbet mot kjøkkenet. Han åpnet en kartong med kefir, tok turen til badet, og gikk så tilbake til sitt eget soverom.
Han la seg på sengen. Søvnen ville ikke helt komme:
Vi er begge blitt nitti år nå, Sigrid og jeg. Et helt liv sammen snart banker vel Vårherre på døren, og vi er alene igjen.
Døtrene, Kristin og Solveig, finnes ikke lenger. Solveig rakk knapt å bli seksti før hun gikk bort.
Vår sønn, Per, forsvant også. Levde et utsvevende liv, han Barnebarnet, Ingrid, har bodd i Sverige i snart tjue år. Hun har sikkert voksne barn selv nå. Tenker ikke stort på oss gamle her oppe
Han visste ikke før han sovnet, men plutselig våknet han ved at noen rørte ved hånden hans:
Olav, går det bra? lød Sigrids lave stemme.
Han åpnet øynene. Kona satt bøyd over ham.
Hva er det, Sigrid?
Jeg så bare etter deg du lå så stille.
Jeg lever ennå! Gå og sov du også!
Snart hørtes subbende skritt og knappen på kjøkkenlyset klikket.
Sigrid drakk litt vann, gikk på badet, og så tilbake til sitt rom. Hun la seg til rette:
En dag våkner jeg vel, og så er han borte. Hva skal jeg gjøre da? Men kanskje jeg går først.
Olav har for lengst ordnet alt til begravelsen vår. Aldri trodde jeg det var mulig å ordne slikt på forhånd. Men på den annen side hvem skulle ellers gjort det for oss?
Barnebarnet har glemt oss fullstendig. Bare naboen Eva kommer innom. Hun har nøkkel til leiligheten vår. Olav gir henne tusenlapper fra pensjonen vår hver måned. Hun handler og ordner for oss vi kommer oss jo knapt ned de fire trappene lenger.
Det ble lyst gjennom gardinene, og Olav åpnet øynene. Solen tittet inn. Han gikk ut på den lille balkongen og så det grønne løvverket på heggen. Han smilte for seg selv:
Vi har altså fått oppleve enda en sommer.
Han gikk inn til Sigrid, som satt ettertenksomt på sengen.
Kom, Sigrid, la oss sitte ute! Jeg har noe å vise deg.
Jeg har nesten ikke krefter igjen, stønnet den gamle kona og reiste seg langsomt. Hva har du funnet på nå?
Kom så!
Han støttet henne ut til balkongen.
Se, heggen har blitt grønn! Og du sa vi ikke ville oppleve denne sommeren. Det gjorde vi jammen.
Ja, det er sant. Og solen skinner.
De satte seg på benken ute.
Husker du da jeg ba deg på kino? Vi gikk i klassen sammen. Heggen var like grønn den dagen også.
Slikt glemmer en aldri. Tenk at det er over syttifem år siden!
Der satt de lenge og lot minnene strømme. Mye forsvinner med alderen, til og med det vi gjorde i går, men ungdommen den glemmer man aldri.
Nei, nå har vi snakket oss bort, sa Sigrid og reiste seg. Vi har glemt frokosten.
Sigrid, lag en ordentlig kopp te til oss da! Jeg er så lei denne urteblandingen.
Det får vi ikke lov til lenger.
La gå, bare den er litt svak, og så bittelitt sukker.
Olav drakk denne tynne teen, sammen med en liten osteskive, og husket tiden da vi hadde sterk og søt te til frokost. Kanskje noen boller også.
Evas milde, lyse stemme kom fra døren:
Hvordan står det til med dere i dag?
Hvordan kan det vel stå til hos gamle folk på nitti? spøkte Olav.
Å spøke, da er det håp. Skal jeg handle noe?
Eva, kjøp litt kjøtt! ba Olav.
Det får dere ikke spise!
Kylling kan vi ha.
Greit, jeg kjøper og lager suppe med hjemmelaget båndspaghetti.
Eva ryddet av bordet og vasket opp før hun gikk.
Sigrid, kom ut på balkongen, sa Olav. Sola varmer.
Ja, la oss gå.
Etter en stund kom Eva ut på balkongen:
Synes dere det var litt ensomt her ute?
Det er godt å være ute, Eva, smilte Sigrid.
Jeg skal hente grøt til dere. Snart begynner jeg på suppen også.
For en god kvinne hun er, sa han og så etter henne. Hva skulle vi gjort uten henne?
Og du gir henne bare to tusen kroner i måneden.
Vi har skrevet leiligheten på henne, Sigrid.
Hun vet ikke om det.
De satt på balkongen til lunsj. Da kom Eva inn med rykende kyllingsuppe, kjøttstykker, rotmos og potet:
Slik lagde jeg alltid til Kristin og Per da de var små, mimret Sigrid.
Nå må fremmede koke for oss, sukket Olav tungt.
Slik var vel skjebnen vår, Olav. Når vi går bort, blir det nok ingen tårer.
Sigrid, nå må vi ikke være triste. Skal vi sove litt?
Olav, det sies:
«Gammel og barn er like.»
Det går på timen, og alt er som hos små: moset suppe, middagshvil, ettermiddagsmat.
Olav blundet litt, reiste seg så. Søvnen ville ikke riktig komme. Kanskje det er været? På kjøkkenet stod to glass juice, pent stilt ferdig av Eva.
Han tok dem forsiktig og gikk inn til Sigrid.
Hun satt tankefullt og så ut av vinduet:
Hva tenker du på, Sigrid? smilte han. Kom, drikk litt juice.
Hun tok en slurk:
Søvnen kommer ikke til meg heller.
Det er været.
Jeg føler det slik i dag, sa Sigrid stille. Jeg tror min tid nærmer seg. Du må sørge for at jeg får en ordentlig begravelse.
Sigrid, hva prater du om? Hvordan skal jeg leve uten deg?
En av oss går først, Olav.
Nei, kom, la oss gå ut på balkongen igjen.
De satt ute helt til kvelden. Eva stekte ostekaker til kveldsmat. Etter maten satte de seg for å se på TV. Nye filmer ble forvirrende, så de holdt seg til gamle komedier og eventyr.
I kveld ble det bare én tegnefilm. Sigrid reiste seg fra sofaen:
Jeg er trøtt. Skal gå og legge meg.
Da legger jeg meg også.
Kan jeg få se skikkelig på deg før du sovner? ba hun plutselig.
Hvorfor det?
Bare se på deg.
De satt og stirret lenge på hverandre. Kanskje de begge husket ungdommen, da alt lå foran dem.
Jeg følger deg til sengen, sa Olav.
Sigrid tok armkroken hans, og de gikk sakte sammen.
Han la dynen pent over henne, og gikk til sitt rom.
Noe lå tungt over hjertet hans. Han fikk ikke sove.
Det føltes som han ikke hadde sovet i det hele tatt, men da han så på den digitale klokken, var det to om natten. Han reiste seg og gikk til Sigrid.
Hun lå med åpne øyne:
Sigrid!
Han tok henne i hånden.
Sigrid, du må våkne! Sig-rid!
Plutselig kjente han sette pusten forsvinne. Han gikk til sitt rom. Fann frem papirene, la dem på bordet.
Så tilbake til henne. Han så lenge på det kjære ansiktet. La seg ved hennes side, og lukket øynene.
Han så Sigrid, ung og vakker, slik hun hadde vært for syttifem år siden. Hun gikk mot et lyst sted i det fjerne. Han løp etter, tok hånden hennes.
Morgenen etter kom Eva inn. De lå side om side, begge med et mildt smil.
Til slutt ringte Eva etter legevakt.
Legen som kom, rystet på hodet:
Begge gikk bort sammen. De må ha vært inderlig glade i hverandre.
De ble kjørt bort, og Eva sank utslitt ned på stolen. Da så hun papirene med testamentet til henne.
Hun la hodet i hendene og gråt
Liker du fortellingen, legg gjerne igjen et hjerte og skriv en tanke i kommentarfeltet!
