En dag fikk jeg med meg en samtale mellom butikkeieren og en tynn tenåring som sto i butikkens døråpning og stirret på en krukke med ripsbærsyltetøy. Gutten hadde på seg slitt, men ryddig, tøy. Eieren, Jens, gikk bort til ham og spurte:
Hei, Marius, hvordan går det?
Takk, ja, det går greit
Hvordan står det til med mamma? Er hun på jobb?
Nei, hun ligger fortsatt hjemme, hun er ikke helt på tå hev ennå
Tenkte du å kjøpe litt syltetøy?
Jeg ser bare på den, mamma elsker rips, men vi har ikke nok penger til å kjøpe den nå.
Da kan du selge meg armbåndet du har laget selv?
Marius hadde et hjemmelaget armbånd laget av fargerike telefonkabler viklet sammen på håndleddet.
Jo, men det er nok litt lite for deg, sa Jens.
Jeg kjøper det til nevøen min. Hva synes du?
Jeg tror jeg ikke får så mye for armbåndet som jeg trenger
Nøyaktig like mye som krukken med syltetøy koster. Du brukte jo god tid på de intrikate mønstrene!
Ja, jeg har knåpet på det i tre netter
Da er det en avtale! Armbåndet blir mitt, syltetøyet ditt eller rettere ditt og min mor!
Tusen takk, du er så snill.
Den glade tenåringen tok syltetøyet med et smil, tok av seg armbåndet og ga det til Jens.
Ha en fin dag, Jens!
Vi sees senere, Marius!
Jens kone, Kari, stod bak kassen og lo mens hun hørte på samtalen. Da hun så på min overraskede mine, forklarte hun:
Det kommer flere tenåringer innom, familiene deres har ikke råd til gode matvarer, men Jens prøver å hjelpe ved å kjøpe det de kan fra gutta. En gang spurte han meg om å selge en slynge, så betalte han med en stang god spekepølse
Jeg gikk ut av butikken og var imponert over Jens godhet. Jeg hadde aldri forestilt meg at han, som alltid veide varene nøyaktig på gram og trakk fra vekten når viseren gikk litt over, også kunne støtte fattige familier på den måten!
Jens var godt kjent i nabolaget, butikken hans var populær, og når folk handlet, spurte Jens og Karin sine faste kunder alltid hvordan de hadde det. De hadde alltid godt humør og prøvde å betjene kundene så raskt som mulig.
Det gikk ikke lenge før de tolv år fløt forbi som en bekksus. Jens, blitt eldre, tok farvel med denne verden På begravelsen var det mange mennesker. Tre lønnsmenn sto litt til side, men gikk så bort til den avdødes kone, kysset hånden hennes og ga sine kondolanser.
Det var nettopp de guttene Jens hadde støttet. Da jeg tok farvel med ham, så jeg i kisten flere barneleker, blant dem armbåndet som hadde vist meg den ekte, taktfulle hjelpen fra en butikkansatt. Jeg forsto at guttene en dag skulle bli menn, og at Jens ikke bare ga dem mat, men også skapte en illusjon av ekte byttehandel.
