En gang ringte grandtanten min og inviterte meg til bryllupet til datteren sin – min firmenning, som jeg sist hadde sett da hun var seks år gammel. Altså, hun var seks. Jeg har ikke flust av familievarme følelser, men å lure seg unna gikk ikke. «Vi kan i det minste treffes hvert 20. år, bare prøv deg på å ikke komme,» sa tanten strengt. Invitasjonen med duer og roser fra Svetlana og Anatolij kom i posten, og påminnelsen et par dager før også – så jeg måtte stille opp. Greit nok, lørdagen var tapt, men hvor skulle jeg ellers gjøre av meg? Så der gikk jeg, med en blomsterbukett, elendig humør og planer om å snike meg tidlig ut, inn døra til restauranten og inn i festsalen, hvor jeg ble plassert ved et bord sammen med brudgommens blide kamerater. De skrøt, etter noen snaps, av hvor fantastisk tanten til bruden var, at jeg slett ikke så ut som noen tante, og at vi burde bli bedre kjent og ha det gøy. Det gjorde vi. Bruden kjente jeg selvfølgelig ikke igjen – så mange år, og fra en brun liten mus var hun blitt til en frodig blondine med byste. Som mus likte jeg henne bedre. Stemningen var egentlig dyster: fullt av sure tanter med onkler, brudgommen med et forskremt blikk, bruden svært bevisst på sin skjønnhet og sin byste, og hvis vi ikke hadde ledd i vårt hjørne, hadde det lignet begravelse. Tantene sendte svært misbilligende blikk. Jeg gikk glipp av første runde med skåler, men andre runde startet – med meg. Toastmasteren fant fort ut hvem jeg var og annonserte fornøyd: «Nå skal brudens unge og vakre tante gratulere de nygifte!» Så jeg holdt en inderlig tale: «Kjære Svetlana og Anatolij!» Bryllupet var allerede litt tamt, men nå ble det helt tyst, og plutselig la jeg merke til at min tante ikke var der, og ikke kunne hun vært blitt så forandret at jeg ikke kjente henne igjen. «Bruden heter Ljudmila,» freste tanten foran meg, i rosa. «Og brudgommen heter Oleg.» «Hva da, Ljudmila? Hvilken Oleg?» «Noen skal alltid snike til seg gratis mat og drikke på andres fest,» la tanten spydig til. «Vi hadde en sånn på avskjedsfest for militæret – vi fikk henne nesten ikke ut. Ingen skam eller samvittighet hos folk lenger.» Og da skjønte jeg at HER kom festen til å ta av – alle så plutselig sultne ut, blikkene lynte, flere begynte å reise seg. Armene var ikke brettet opp ennå, men det nærmet seg. «Men se, jeg har invitasjon!» ropte jeg, og viftet med den. «Det står her: Svetlana og Anatolij, restaurant så-og-så, festsalen.» Redningen kom fra kelneren: «Unnskyld, det finnes en festsal til, i andre etasje. Kanskje det er dere skal?» «Selvsagt, hun skal dit,» bet tanten i rosa fra seg. «Ville bare ha gratis middag. Markerte seg her, så går hun opp og får mer. Hvordan orker jorden slike frekke folk? Eventyrerske!» «Frekkhet, Irina, er lykke nummer to,» kom det tørt fra en annen tante, i limegrønt – enda kjipere. For ordens skyld: Jeg ser hverken marginal ut eller som lavpannet svindler. Men slik det så ut, hvem vet? Brudgommens venner forsvarte meg, men fikk høre: «Ja, ja, hun har allerede snurret mannfolkene rundt lillefingeren!» Og damen i rosa la til: «Sånn en stjal mannen til sjefsbokholderen vår. Bare du snur deg – og der går hun, en ordentlig rakker!» Jeg har aldri stjålet noen mann, men nå følte jeg meg ordentlig som en hjemmeknuser. Begynte til og med å se meg ut en og annen onkel – skulle jeg først bli anklaget, kunne jeg like godt… Heldigvis ordnet den snille kelneren det, han løp til riktig sal, hentet grandtanten min, som straks bedyret at hun kjente meg, men samtidig myste lurt både til meg og de andre – som om jeg alltid hadde vært litt tussete. Så ble jeg elegant evakuert til rett fest, hvor blodbrunetten Svetlana og en eller annen Anatolij faktisk var å finne, og hvor jeg ble traktert med sterke drikkevarer lenge. Heldigvis rakk jeg ikke å overrekke gaven min. Men det var brudgommens kamerater fra den første bryllupsfesten som fulgte meg ut.

Du, nå skal du høre noe helt utrolig som skjedde meg for litt siden. Tanta mi, som jeg egentlig bare hører fra hvis noen har runddag eller det skal deles ut arvede servietter, ringte ut av det blå og inviterte meg i bryllupet til dattera sialtså min firmenning, som jeg faktisk ikke har sett siden hun løp rundt i mummitruse i seksårsalderen. Det var da hun var seks, altså.

Nå skal det sies at jeg ikke akkurat er familiens mest sentimentale sjel, men denne gangen slapp jeg ikke unna. Tanta var skråsikker: Du har jo ikke vært her på tjue år, så nå MÅ du komme, ellers… Ja, du skjønner tegninga. Og etterpå kom den høytidelige invitasjonen med duebilder og røde roser fra Ingvild og Thomas, og påminnelsen dagen før for sikkerhets skyldså det var bare å komme seg av gårde.

Greit, så var den lørdagen røyk, men helt ærlig, hva har man egentlig å stille opp mot slekta, selv om man har null lyst? Så der står jeg og tråkker utenfor et bryllupslokale i Oslo med surmuling, et halvslitent blomsterbukett og planen klar om å stikke etter en times tid hvis det blir for kleint.

Jeg geleides inn til festlokalet, der jeg egentlig bare har lyst til å sitte lydløst i et hjørne og smyge meg ut så fort det er sosialt akseptabelt. Men vips, jeg blir plassert midt blant en haug glade ungdommer, kamerater av brudgommen. Etter et par akevitt blir de særdeles pratsomme og begynner å skryte av hvor kul tanta til bruden er, og at jeg ikke ser ut som noen tante i det hele tatt. Før jeg vet ordet av det, har jeg både blitt budt på flere glass og er med på allsang og latterkrampe. Det var faktisk skikkelig gøy!

Bruden selv kjente jeg jo ikke igjen. Hun som jeg husket som lita og litt beskjeden, hadde blitt en blonde bombe med verdens største smilog utringning. Jeg må innrømme at jeg savnet den gamle, litt sjenerte varianten.

Stemningen ellers? Jo, det var noe trykket over hele gjengen. Masse grinete tanter og onkler med stramt plass i dressen, en brudgom som så ut som han ville rømme landet, og en brud som bare nøt å være midtpunktet med alt det nye bustet sitt. Hadde det ikke vært for ungdomsbordet mitt, kunne det hele fort vært forvekslet med en bisettelse. Og disse tantene kikka altså styggstrengt på meg.

Første runde med taler rakk jeg ikke, men på runde to var det min tur. Toastmasteren, som tydeligvis hadde funnet ut hvem jeg var, annonserte i mikrofonen med stort engasjement: Nå har vi æren av å få høre noen ord fra den unge og vakre tanta til bruden! Og der sto jeg, tok ordet, og proklamerte: Kjære Ingvild og Thomas! Alt ble knyst. Helt, helt stille. Og i den pinlige stillheten innså jeg plutselig at jeg ikke kunne se tanta mi noe stedden eneste jeg var helt trygg på å kjenne igjen. Og det demret for meg at hun kanskje heller ikke ville vært til å kjenne igjen, om hun satt der.

Så hører jeg fra en tante i rosafarget drakt rett over bordet: Bruden heter Maren, og brudgommens navn er Eirik. Hæ? Maren? Eirik? Hva i all verden?

Og så fortsetter hun med giftig tone: Det er alltid noen som forsyner seg gratis på andres fester, vet du. Hadde en slik en i sønnens konfirmasjon også, det var nesten ikke til å bli kvitt. Folk har ikke skam i livet. Da skjønte jeg hvordan ting lå an. Hele bordet rettet ryggen og så på meg som en hund som har stjålet middag fra fatet. Hadde det ikke vært så alvorlig, kunne jeg kanskje ledd. Men her begynte det faktisk å minne om et folkemøte før lynsjing.

Men vent da! klager jeg, og veiver med invitasjonen. Her står det jo alt, Ingvild og Thomas, dette stedet, denne salen Akkurat da kom redningen. En blid kelner dukket opp: Unnskyld, frøken, det er faktisk et arrangement til, oppe i andre etasje. Kanskje du skal prøve der?

Så klinte rosadamen til: Nettopp, hun skal bare stappe i seg dobbel middag. Dette er så frekt, vi har sett sånne før! Og en annen tante, i grønn pastell, slang seg på: Frekkhet varer lengst, sier nå jeg! Du skulle sett blikkene. For å være ærlig, så så jeg ikke ut som en svindler, og jeg har ingen gang stjålet en annens ektemann, men kunne nesten begynt å vurdere det der og dahvilken forskjell ville det gjort nå?

Heldigvis tok kelneren affære og hentet faktisk tanta mi fra etasjen over. Hun vinket meg med seg og sa så alle kunne høre at hun selvsagt kjente megselv om hun la til et lite smil, som for å antyde at jeg ikke alltid hadde vært helt stødig i topplokket.

Så ble jeg heldigvis evakuert opp til riktig etasje, til den korrekte festen der mørke skjønnheten Ingvild og glemte Thomas holdt hoffog der ble jeg sittende i timevis og bli servert dram og kaffe av noen skikkelig trivelige folk. Heldigvis ga jeg ikke bort gaven min til feil brudepar! Og artig nok, så ble jeg jaggu fulgt til døra av karene fra den første festen ogsåså det ble da en historie å fortelle!