“Dette er ikke mitt barn, han ser akkurat ut som din venn, men ikke som meg!” ropte Philip, stemmen dirrende av sinne.
“Men vi har allerede tatt en DNA-test, det burde vel være nok?” ba Rebecca, med tårene pressende bak øynene.
“Hvordan vet jeg at testen ikke er manipulert? Kanskje du har forfalsket resultatene!” svarte Philip hardt.
“Med hvilke penger skulle jeg kunne gjort det?” spurte Rebecca fortvilet.
“Din tidligere kjæreste gav deg pengene, så du kunne skylde barnet på meg,” anklaget Philip bittert.
Den sårende beskyldningen traff Rebecca som et slag. Hun prøvde å forklare at alle nyfødte ser like ut i starten, men Philip ville ikke høre. Han krevde at hun skulle dra, og klappet døren igjen bak henne med et smell.
Rebecca satt på gulvet, babyen hylende i armene. Hun var helt utmattet og forsøkte desperat å roe ham, det tok lang tid før han endelig sovnet. Følelsen av hjelpeløshet og ensomhet ble overveldende, og hun ringte bestemoren sin for råd. Bestemoren foreslo at hun skulle be Mark, sønnen til hennes gode venninne, om hjelp til å flytte.
Mark kom og hjalp Rebecca med å pakke ned tingene hennes, demontere sengen, og gjøre seg klar for å dra fra leiligheten. Hun tilbød ham kaffe, men han smilte og takket nei, og sa at han heller ville drikke den hjemme hos bestemoren. I dagene etter fortsatte Mark å støtte Rebecca; han fulgte henne og sønnen hennes til butikken, og tilbød seg å være sammen med dem når hun trengte det mest.
Etter hvert som de tilbrakte mer tid sammen, kjente Rebecca at følelsene hennes for Mark vokste seg sterkere. De kom nærmere hverandre og til slutt giftet de seg. Senere fødte Rebecca en datter, og sønnen hennes vokste opp til å bli en kopi av sin biologiske far.
Da Philip en dag fikk se sønnen sin igjen, kunne han ikke forhindre at angeren tok over. Han angret dypt på at han hadde forlatt dem og ødelagt familien. Det var en tung erkjennelse, og han skulle ønske han hadde tatt andre valg.
