Etter at faren hennes dro fra familien, utviklet Ingrid en slags sterk aversjon mot ham. Selv om han stadig lovte å holde kontakten, ville ikke Ingrid ha noe med ham å gjøre. Likevel presset bestemoren henne på niende måned til å ringe ham Det er fortsatt faren din, du må holde kontakten, Ingrid! Det føltes mildt sagt snodig for Ingrid, særlig når hennes egen mor ikke hadde snakket et ord med eksmannen siden han pakket kofferten og stakk til Bergen med den nye dama. Men for ikke å gjøre moren opprørt, gikk Ingrid motvillig med på å møte faren innimellom.
En gang ble hun til og med hentet ut fra norsktimen, midt under gjennomgangen av Olav den hellige! Læreren hennes var ikke videre blid over det, men kunne strengt tatt ikke si så mye når Ingrids egen far stod på gangen og pekte på besøksrett i planen. Hos faren ventet den største overraskelsen: Ingrid overhørte nemlig noen klassevenninner sladre om at hun angivelig hadde fått en ny søster (!). Først lo hun det bare bort, men da hun så farens splitter nye familie komplett med ny kone og lita datter ble det temmelig tydelig at hun ikke hadde valgt å skjønne noe tidligere. Stesøsteren, Hege, virket jo hyggelig nok. Hun spurte pent om Ingrid trengte hjelp med matteprøvene sine. Men faren satt bare med skjermen opplyst av Excel-arbeid, som om han heller skulle blitt IT-konsulent enn pappa.
Etter hvert tok faren stadig oftere med seg Ingrid hjem etter skolen, og ba henne passe på Hege. Ingrid begynte å bli nokså muggen hun nektet nemlig å kalle Hege for søsteren sin, og syntes det hele var temmelig urettferdig. Men for å holde både mor og bestemor fornøyde, lot hun som alt var normalt, slik norske familier ofte gjør når ting egentlig går på tverke. Da faren en dag ba henne være lenger, sa Ingrid rett ut at hun hadde lekser å gjøre. Faren lot seg ikke stresse, og tilbød seg å hjelpe det vil si: at Ingrid skulle passe Hege mens han og kona gikk ut på restaurant.
Følelsen av å være hushjelp mer enn datter nådde et frysepunkt, og Ingrid bestemte seg for å ikke dra tilbake. Da faren ringte og snakket om at hun måtte ta ansvar for lillesøsteren sin, satte Ingrid foten ned. Jeg er lei av å bli brukt som barnevakt, pappa! sa hun og det var faktisk første gang han fikk høre det rett fra hjertet hennes. Det hjalp ikke at han knapt hadde snakket med henne, men forventet at hun skulle hoppe inn som ekstrahjelp hver gang han hadde forretningsmøte eller kaffedate.
Gjentatte forsøk fra faren og den nye kona på å få kontakt med Ingrid slo feil. Til slutt tok hun mot til seg og spurte faren rett ut hvorfor han oppførte seg som han gjorde. Svaret var ærlig, så kudos for det: Noen må jo hjelpe til med Hege, Ingrid. Han la ikke engang skjul på at han egentlig ikke savnet henne særlig.
Så ble det sånn at forholdet mellom Ingrid og faren forble like anstrengt som en 17. mai-sløyfe etter is og regn: ikke særlig pent, og ingenting tyder på at det vil lure en forsoning rundt neste sving. Fars gamle handlinger har rett og slett ødelagt alt, og Ingrid sitter igjen og føler seg like mye brukt og lite verdsatt som en glemt vottepar i april.
